Kommentar

Når fred ei er det beste

Den som sovner i demokratiet, våkner i diktaturet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Den siste uka har det endelig vært grunn til glede i Ukraina. Takket være sosiale og utenlandske medier, som ikke var så monomant opptatt av det britiske kongehuset som NRK og flere av våre ledende aviser, var det mulig å følge med på de russiske okkupasjonsstyrkenes oppløsning i sanntid. Bildene av befridde byer og landsbyer fikk meg til å føle en dyp takknemlighet til ukrainerne. Med sin tapre kamp mot overmakta har de gitt alle oss som er så heldige at vi fremdeles lever i et demokrati tid til å tenke, og tid til å handle.

Noe av det mest forstemmende har vært å se folk jeg ellers betrakter som mine politiske venner.

Mens ukrainske soldater jagde de russiske styrkene på flukt, besøkte jeg en konferanse i regi av Norsk Arbeidsmandsforbund. Der sa forbundsleder Anita Johansen at «den som sover i demokratiet, våkner i diktaturet». Tilfeldighetene ville ha det til at den samme setningen dukket opp igjen om kvelden, da jeg leste historiker Timothy Snyders artikkel i siste nummer av Foreign Affairs. Hadde Putin lyktes, ville det ikke bare vært slutten på det ukrainske folkestyret, som ble vunnet gjennom folkelige mobiliseringer og verdighetsrevolusjonen i 2014, skriver Snyder; det hadde også vært et tilbakeslag for selve ideen om demokrati. «Those who took democracy for granted were sleepwalking toward tyranny», skriver han. «The Ukrainian resistance is the wake-up call».

Noe av det mest forstemmende her hjemme i Norge de siste sju månedene har vært å se hvordan folk jeg ellers betrakter som mine politiske venner, ikke bare har sovet, men med åpne øyne har videreformidlet den russiske rammefortellingen om krigen, og mytene om dens årsaker og om dens farer. Hadde det vært opp til partiet Rødt, og et betydelig mindretall i SV, ville ikke ukrainerne engang fått våpen å kjempe med. Vel så alvorlig er den politiske analysen som ligger til grunn for denne halvhjertede støtten til ukrainerne – og den skrikende mangelen på et selvkritisk oppgjør fra de lunkne og de kalde.

Min medspaltist i denne avisa, tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre, er dessverre et godt eksempel. For fem år siden argumenterte han mot dem som hevdet at «i konflikten i Ukraina er Putins Russland å sammenligne med nazistene». Han erklærte at «de ekte fascistene i Ukraina sitter i og rundt den vestvendte regjeringen», før han vendte blikket hjemover, der takhøyden visstnok er ubehagelig lav. «Trykket er så massivt at det oppleves nesten kjettersk å tenke noe annet enn at Russland er en stat leda av en totalitær tyrann, et diktatur hvis renkespill er den største trusselen mot verdensfreden», skrev Myhre. Selv om han medgikk at det kunne være farlig å opponere mot Putin, påsto han at landet hadde «offentlig debatt, jevnlige valg og er på langt nær et totalitært diktatur».

Siden krigen begynte har jeg bladd meg fram til spalta hans hver gang det har vært hans tur, og ventet på en kritisk refleksjon over de mange tekstene hans om Russland de siste årene. Forventningen har hatt en grunn. Myhre er den eneste RV-lederen som har fått meg til å vurdere å stemme noe annet enn Arbeiderpartiet, og vi har demonstrert mot flere angrepskriger sammen; én gang har vi også blitt arrestert mens vi gjorde det. Selv om jeg aldri har delt antiamerikanismen som har preget partiet hans, har vi vært helt på linje i motstanden mot krigene i Irak, i Afghanistan og mot palestinerne.

Det siste halvåret har Myhre skrevet et halvt dusin nye kronikker. Den første ble publisert samme dag som krigen begynte, og het «En del elementære logiske emner». Der sidestilte han Jens Stoltenberg med Vladimir Putin. «Begge snakker de som ledere i krig, og begge legger dermed grunnlaget for en lang krig.» En slik krig kan bare skje «om man står overfor noe folk oppfatter som en alvorlig trussel mot egen sikkerhet, eller en fiende som er et blodtørstig monster», skrev han. «Putin har overbevist sitt folk om det første, vi er i ferd med å bli overbevist om det andre.»

I kronikken «dekonstruerte» Myhre krig, og hevdet at all krig «til sjuende og sist bare er én ting: Død.» Han utelot behendig de seks første tingene krig kan være, som rettferdig, nødvendig og uunngåelig. Et ikke helt hypotetisk eksempel er når en fasciststat angriper et demokrati, og tar sikte på regimeskifte, kolonialisering og folkemord. Slike forhold fikk dessverre ikke plass i Myhres logiske emner, men det fikk til gjengjeld utsagn som dette: «Det er et faktum at det er NATO som omringer Russland militært, ikke omvendt.»

Et par måneder seinere – etter Butsja, etter Mariupol – var det fremdeles ikke noen tegn til selvkritikk. Tvert imot. Da handlet det om strømregninger: «At folk i Norge betaler mange tusen kroner i måneden for å ha varme i huset og dusje når man trenger det, hjelper ikke en eneste ukrainer», skrev Myhre – litt uvisst til hvem. Videre het det at «flyktningstrømmen fra Ukraina vil bli brukt til sosial dumping.» Snakk om å plassere bekymringene i sin rette rekkefølge!

12. august kom en kronikk der hovedkonklusjonen var at det ikke er «egoistisk eller usolidarisk å snakke om norsk kraft og å beskytte norske husholdninger og norsk økonomi». Sånn sett var det passende at den følgende kronikken het «Adjø solidaritet». «Å være solidarisk er å føle samhørighet med andre og handle ut fra felles interesse», skrev Myhre. «En solidarisk handling blir dermed å hjelpe andre også fordi det hjelper en sjøl». Jeg er enig i den strenge definisjonen, som skiller solidaritet fra både alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet. Men hva var budskapet? Og hvorfor var det viktig å presisere elementet av egennytte akkurat nå?

«Det er denne følelsen av solidaritet norske politikere og eksperter påkaller når de krever at vi skal være solidariske med Europa i den krisa som Putins krig mot Ukraina har skapt», skrev Myhre. «Å påkalle krigen, klimakrise og sosial ulikhet for å forsvare at folk i Norge skal leve med et sinnssykt prisnivå på strøm i solidaritetens navn skaper ikke solidaritet».

Nei vel, da så.

Selv med en svært snever definisjon av solidaritet og egennytte, vil jeg si: Takk Ukraina. Dere tar en for laget nå, og vi er mange som skal gjøre alt som står i vår makt for at vi stiller opp for dere i årene som kommer. Det gjør vi i en erkjennelse av at skjebnene våre er intimt forbundet, og at kampen for demokratiet bare så vidt er i gang. Sláva Ukrayíni!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen