Kommentar

Strømmen går

På kort sikt drukner krigen i Ukraina uroen som har prega Europa de siste årene. På lang sikt vil den forsterke den.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Russlands angrep på Ukraina har forandra veldig mye, veldig raskt. I alle fall i Europa. EU og NATO, som før krigen starta, framsto splitta og på vei fra krise til krise, er nå mer samla enn organisasjonene har vært på tiår. Mens det fram til 24. februar 2022 var ansett som noe av en dødssynd å eksportere våpen til krigførende makter, regnes det i dag som svik ikke å sende våpen til Ukraina. Sverige og Finland står på kanten av hasteinnmelding i NATO, og europeiske land går i rekke og rad inn for å øke sine forsvarsbudsjetter og styrke sitt landbaserte forsvar.

Krigens redsler bedøver alle andre politiske sanser

Ideen om stabil fred mellom stormakter er effektivt drept av Putins hær. Omfanget av krigens grusomhet, de økonomiske og kulturelle boikottene og den tilsynelatende stabiliteten i det russiske regimet, taler for at vi beveger oss mot en ny, mørkere verdensorden sett fra Europa. I møte med dette drukner eller bedøves de fleste andre konflikter.

I ly av forandringene blir to-tre av de mest kontroversielle politisk sakene i Norge fram til februar gjenopptatt med ny glød og til dels nye skillelinjer. Utbygging av vindkraft på land er satt på dagsorden igjen. Nå under overskriften solidaritet med Ukraina og hjelp til å gjøre Europa uavhengig av russisk gass. De høye strømprisene og norsk krafteksport er på samme måte re-branda som solidaritetshandlinger vi må holde ut med for å hjelpe Europa, og ikke minst så har den inntil nylig helt usannsynlige ideen om at Norge skal melde seg inn i EU, blitt lansert som et presserende spørsmål.

I motsetning til spørsmål om våpeneksport, innenlands matvareproduksjon og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, som helt åpenbart står i et nytt lys etter Russlands angrep på Ukraina og påfølgende trusler mot Europa, er det ikke lett å se at det skal være større grunn for norske forbrukere å akseptere strømpriser hinsides fornuft. Eller at naturen rundt om i landet skal bygges ned for å gjøre plass til enda flere vindparker.

Omkampene om strøm og vind føres ikke av folk som har ombestemt seg, det er de som tapte den offentlige debatten i forrige runde som nå har blod på tann. På samme måte er det tidligere og nåværende tillitsvalgte i Europabevegelsen som ivrer hardest for at vi alle nå må ombestemme oss og innse at EU-medlemskap er en solidaritetshandling. Nettopp solidaritet er blitt nøkkelbegrepet for å gjenreise døde politiske saker.

Denne påkallinga av vårt ønske om å hjelpe, og ikke minst stå sammen med Ukrainere som bombes, skytes, jages og drepes hver eneste dag, gjør at solidaritetsargumentet virker tilforlatelig. Er det ikke egoistisk å tenke på egen strømregning når Russland bomber Mariupol? Er det så viktig med norsk natur når vi kan bidra til å stoppe Tyskland og EUs avhengighet av russiske olje og gass? Det er jo disse pengene, en milliard euro til dagen, som finansierer Putins krig. Og burde ikke vi også ønske oss EU-medlemskap når Ukraina ønsker det? Så lenge krigens redsler bedøver alle andre politiske sanser vil denne type resonnement ha gjennomslagskraft, men ikke for alltid.

Det var ikke Putins angrep på Ukraina som skapte de høye strømprisene. Og ikke mangel på kraft i Norge. Kraftprisene er blitt sinnssyke fordi vi først skapte et meningsløst marked for kjøp og salg av norsk vannkraft, og i etterkant av det har bygd stadig flere overføringskabler som åpner dette markedet for europeiske priser. Prisveksten blir forsterka av alt fra CO2-avgiftene på europeisk kullkraft og vindstille perioder på kontinentet, for ikke å snakke om Tysklands halsløse beslutning om å legge ned egen kullkraft og atomkraft samtidig. Om vi skal hjelpe Tyskland og EU til å bli uavhengige av russiske olje og gass, er det absolutt beste vi kan gjøre å øke leveransen av norsk olje og gass. Å øke norsk gassproduksjon vil faktisk kunne ha effekt på den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. At folk i Norge betaler mange tusen kroner i måneden for å ha varme i huset og dusje når man trenger det, hjelper ikke en eneste ukrainer.

Motstanden mot vindkraft på land i Norge skyldes ikke falske nyheter eller manglende solidaritet, men en påtrengende følelse av at norsk natur, både fjorder og fjell er i ferd med å bli privatisert og utnyttet uten at befolkninga blir tatt med på råd eller får noe tilbake.

Den store forskjellen på politikere, kraftbransjens holdning og vanlige strømkunders oppfatning, skapte altså et opprør i seg sjøl. Nå er vi på vei inn i ei krise som potensielt er langt større. Samtidig som strømprisene fortsetter å ligge ekstremt høyt i Sør-Norge og i mange land ellers i Europa, fører krigen til økende priser på en rekke råvarer. Stålprisene gikk opp med 55 prosent på ei uke for ikke lenge siden. Matvareprisene stiger og vil fortsette å stige, og vi har vendt oss til at diesel til under tjue kroner literen er billig. Sammen med koronaen, et stranda fraktskip i Suez og transportproblemer i havner både i USA og Kina, bygger det seg opp til en blanding av inflasjon og nedgangstider. Det kalles stagflasjon på fagspråket, og er det er den verste form for økonomisk krise.

Vi kan se for oss ei utvikling hvor vanlige folks levekostnader øker radikalt, renta går opp, energiprisene forblir stabilt høye og lønningene ikke følger med. Dette vil ikke ramme dem med høy inntekt, og på ingen måte kraftmeklere, EU-politikere eller den økonomiske eliten. Men det vil ramme vanlige folk knallhardt, og være knusende for arbeidsledige og fattigfolk. Arbeidsgivere og kapitalkrefter over hele Europa vil benytte arbeidsledighet og krise som unnskyldning for å legge ytterligere press på lønns- og arbeidsforhold. Flyktningstrømmen fra Ukraina vil bli brukt til sosial dumping.

Disse faktorene til sammen vil skape en sosial krisesituasjon i Europa, den samme situasjonen som skapte «De gule vestene» i Frankrike og Brexit i Storbritannia, men etter alle solemerker sterkere. Norge vil stå stødigere enn de fleste land i denne situasjonen. Vi produserer både strøm, olje og gass. Men om vanlige folk blir fattigere, hjelper det ikke om statskassa blir større. Da vil opprøret komme til Norge igjen. Høye priser på bensin, strøm og mat i Norge hjelper ikke Ukraina. Men det gjør klasseforskjellene desto tydeligere.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen