Debatt

To gode naboer?

Vi behandler våre russiske naboer som om de skulle være spedalske.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På en høyde utafor sentrum i Kirkenes står en russiske soldat. Soldaten er støpt i bronse og står på en tre og en halv meter høy sokkel av stein. «Til Sovjetsamveldets tapre soldater til minne om frigjøringen av Kirkenes 1944» står det skrevet på russisk og norsk, en tospråklighet man for øvrig finner igjen på de fleste skilt rundt Kirkenes by. Da jeg besøkte monumentet i sommer, lå det ferske blomsterkranser ved sokkelens fot. Det gjør det for det meste. Russiske sjøfolk som besøker Kirkenes er ofte innom for å minnes sine falne i en krig som la store deler av det nordligste og østligste Norge øde, en krig hvor det daværende Sovjetunionen mista mer enn ti prosent av sin samla befolkning, 26 millioner, i kamp mot nazismen. Da Russland i mai 2015 markerte at det var 70 år siden slutten av andre verdenskrig, nektet Norges statsminister å delta.

Det skal sies at Erna Solberg ikke var den eneste statslederen som boikottet denne markeringen. Store deler av Vesten har gått i kaldkrigs modus etter at konflikten om og i Ukraina eskalerte i 2015. Men i motsetning til Tyskland og England, er Norge en av Russlands nærmeste naboer, og i motsetning til de aller fleste naboer til det russisk/sovjetiske imperiet har Norge aldri hatt noen væpnet konflikt med den store bjørnen i Øst. Tvert om, de sovjetiske soldatene som frigjorde Finnmark i 1944 forlot landet som helter ett år seinere. Fortsatt kan men finne rester av ammunisjon og de kummerlige jordhusene de bodde i på Finnmarksvidda gjennom vinteren 44/45. Det andre sporet de har etterlatt seg, er en grunnleggende velvilje, en følelse av fellesskap som finnes overalt i den norske og samiske befolkningen i Øst-Finnmark, men som synes totalt fremmed for dem som styrer landet noen tusen kilometer lenger sør.

Norge har bare tre naboland, tre vi har landgrense mot. Sverige og Finland behandler vi som gode naboer, russerne som om de skulle være spedalske. De siste årene har vi stasjonert amerikanske tropper på norsk jord, vi har sendt norske tropper til Baltikum på grensa til Russland og våre politikere har en etter en uttalt seg ikke bare kritisk, men nærmest antagonistisk om vårt naboland. Sjøl under den kalde krigen, da store deler av verden var delt i to blokker, og Norge og Sovjet var på hver sin side, var retorikken og politikken mer dempa enn den framstår nå. Men igjen, vi er ikke aleine.

For noen uker sida sprakk nyheten om at Russland blir utestengt fra vinter-OL. Det er den desidert strengeste dopingreaksjonen noensinne. Eksperter og presse hevda etterpå at dette var særlig vanskelig fordi det dreide seg om Russland. Det er nok heller motsatt. Fordi det er Russland, fordi det er Putins Russland, kommer denne straffen. Det internasjonale, det vil si, det vestlige internasjonale klimaet gjør det mulig å kaste dem ut av den fredelige kappestriden mellom nasjonene. Er det ikke det man helst vil gjøre med dem i alle andre sammenhenger og? I fjernsynsserien «House of Cards» er den russiske presidenten en upålitelig skurk som setter sjøl det morderiske amerikanske presidentekteparet i et slags moralsk godt lys. I Syria beskrives Russlands allianse med Assad som en blanding av sjølhevdelse og ondskap, og i konflikten i Ukraina er Putins Russland å sammenligne med nazistene, sjøl om de ekte fascistene i Ukraina sitter i og rundt den vestvendte regjeringen. Og når amerikanerne har valgt en utilregnelig, kunnskapsløs og reaksjonær president, er det verken skattepolitikken, klassepolitikken eller utenrikspolitikken hans som granskes opp ad stolper og ned ad vegger, men forholdet hans til nettopp Russland.

Trykket er så massivt at det oppleves nesten kjettersk å tenke noe annet enn at Russland er en stat leda av en totalitær tyrann, et diktatur hvis renkespill er den største trusselen mot verdensfreden. Og det sjøl om det strengt tatt er USA og vestens kriger som har skapt de store humanitære katastrofene og forårsaket ustabilitet i verden de siste åra. Det var ikke Russland som gikk inn i Afghanistan i 2001, som oppløste Irak og Libya og som oppmuntra til destabilisering av Syria. Det var USA og Vesten. Jeg tror ikke det er lett å være i politisk aktivist mot Putins regime i Russland, det er til og med farlig, men sjøl om Putin struper både medier og opposisjon, har Russland fortsatt en offentlig debatt, jevnlige valg og er på langt nær et totalitært diktatur. Det er svikten i økonomien som skaper misnøye og truer Putins posisjon i egen befolkning, ikke utenrikspolitikken og ytringsfrihetsspørsmål.

Norge er et lite land. Og vi er et langstrakt land. Den lange kysten vår har sammen med store naturressurser gjort oss langt viktigere i verdenspolitikken enn størrelsen skulle tilsi. Hitler plasserte mange hundre tusen tyske soldater her, og nekta å flytte dem sjøl når han trengte dem som mest andre steder. NATO trengte kysten og grensa vår i sin kalde militære kamp mot Sovjet. Men Norge er ikke bare et strategisk sted i stormaktskonflikter. Vi er også et land med mennesker med egne erfaringer og egen historie. Folk i Finnmark har levd side om side med Russland og russere siden det russiske riket blei grunnlagt av vikinger fra Sverige. Vi har handla med dem og leika med dem. Vi har tegna opp grenser og forvalta ressurser sammen. Og vi har vært i krigen sammen. Sjøl 70 år etter krigen, og midt inni en ny kald krig, husker russiske sjøfolk det når de legger ned blomster på minnesmerke i Kirkenes.

Mitt nyttårsønske er at denne erfaringen, erfaringen til de norske borgerne som lever side om side med russerne, skal erstatte hysteriske fiendebilder som grunnlag for vårt naboskap de neste årene.

Mer fra: Debatt