Kommentar

En del elementære logiske emner

For den som vil ha krig er det nødvendig å forstå minst mulig av fienden. For den som vi ha fred handler det om å prøve å forstå.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«En krise skapt av Russland alene», sa NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg etter at Russland sendte militære styrker inn i de to «russiske» utbryterrepublikkene i Ukraina denne uka. «NATOkommer stadig nærmere Russland med sine angrepsraketter» sa Vladimir Putin etter et møte med den ungarske presidenten for tre uker siden. Begge snakker de som ledere i krig, og begge legger dermed grunnlaget for en lang krig.

Krigens første offer er sannheten. Det er sagt så mange ganger at det for lengst er blitt en klisjé. Men som de fleste klisjeer, lever det videre fordi det stemmer godt. Men i realiteten er sannheten som oftest død lenge før krigen starter. Både i diktaturer, demokratier og alt det som ligger et sted mellom disse to punktene er man avhengig av propaganda for å kunne starte en krig. Folk og soldater må ha en oppfatning av at krig ikke bare er en mulig løsning, men helst den eneste løsningen for å støtte krig. Det kan stort sett bare skje om man står overfor noe folk oppfatter som en alvorlig trussel mot egen sikkerhet, eller en fiende som er et blodtørstig monster. Putin har overbevist sitt folk om det første, vi er i ferd med å bli overbevist om det andre.

Sjøl er jeg sikkert offer for min egen innbitte motstand mot USA og NATOs mange kriger og mange løgner i min levetid, og ikke minst vestlige media og norske politikeres totalt kritikkløse holdning til disse løgnene og disse krigene. Fra Vietnam og fram til Libya ser mønsteret skremmende likt ut. Uansett hvor avslørt USA og NATOs propaganda blir i ettertid, uansett hvor katastrofale resultatene av krigen er, står de samme mediene og politikerne først i køen neste gang det slås på krigstrommene. Jeg og mange med meg reagerer instinktivt med opposisjon. Det har også vist seg å ikke være så lurt. Det er ikke gitt at din fiendes fiende er din venn, knapt nok noen du vil bli sett på gata med. Noe Putin bekrefta til fulle da Russland seinere i uka gikk til det som ser ut som en fullskalainvasjon av Ukraina.

Det er mange ting som kan være sanne og riktige å si samtidig.

Men den viktigste lærdommen av historien er at krig handler om langt mer enn hvem man liker å bli sett med eller hvilken retorikk man faller for. Om man dekonstruerer krigen er den til sjuende og sist bare én ting: Død. Skade, lemlestelse, ødeleggelse og død. Og derfor er det i de aller, aller fleste tilfeller helt sant at fred er det beste. Om ikke for generaler og presidenter, så for vanlige folk der krigen truer med å bryte ut.

Det er grunnen til at vi i møte med propaganda og krigskor, vestlige og russisk, verken bør klappe takten eller rope refrenget til vår egen sang. Vi bør tvert om anstrenge oss for å forstå hvordan verden ser ut for den andre. Det er vanskeligere jo blodigere konflikten blir, men desto viktigere.

Den norske filosofen Arne Næss laga for over sytti år siden seks grunnleggende regler for det han kalte en sivilisert samtale. Disse blei forenkla og presentert som pensum på ex.phil. ved alle norske universiteter i boka «En del elementære logiske emner». Jeg må innrømme at jeg ikke alltid så verdien av disse da de blei presentert for meg fra kateteret ved Universitetet i Bergen. Både emnene og Næss sjøl framsto ganske på sida av det jeg var opptatt av den gangen som brennende revolusjonær politisk aktivist. Da handla det om å vinne debatten, ikke om å være redelig mot motparten. Når Europa nå kan være på vei inn i en svært alvorlig militær konflikt, og Norge risikerer å komme direkte eller indirekte i krig med et av våre naboland, mener jeg definitivt at det Arne Næss skreiv om samtalen er ekstremt relevant. Særlig det han sier om at parter som er uenige alltid skal gjengi sin meningsmotstander på en måte han eller hun kan kjenne seg igjen i. I dagens situasjon handler det aller mest om å forstå hvordan virkeligheten ser ut for motparten.

Skal man gjøre det må man innrømme at det er mange ting som kan være sanne og riktige å si samtidig. For eksempel er det ingen tvil om at Ukraina er angrepet av Russland og at Putin ikke anerkjenner Ukrainas rett til sjølstyre innafor dagens grenser. Og det bryter åpenbart med viktige prinsipper i folkeretten. Det er heller ingen tvil om at Putin har brukt samme strategi flere ganger for å bryte opp tidligere Sovjetrepublikker. Det er heller ingen tvil om at det er russiske styrker som nå går inn i Ukraina, ikke NATOs som går inn i Russland.

Det er også lett å skjønne at andre tidligere Sovjetrepublikker frykter at Putin om han lykkes i Ukraina vil bruke samme metode for å overta kontroll med deres land.

Men samtidig er det heller ingen tvil om at NATO i tida etter 1991 har innlemma 13 tidligere land fra Østblokka, og at Ukraina og Georgia er i en prosess for en gang å kunne bli medlemmer. Det er et faktum at det er NATO som omringer Russland militært, ikke omvendt. Det er også sant at USA aldri ville godtatt at Mexico eller Canada gikk inn i en russisk militærallianse. Videre stemmer det også at USA og NATO har ett svært lemfeldig forhold til folkeretten. Det er grovt sett kun nasjoner som støtter Vesten som har rett til å bryte ut og har rett på sjølstyre. Kosovo ja, Katalonia nei, tidligere Sovjetrepublikker ja, områder i tidligere Sovjetrepublikker nei. Og det er også åpenbart sant at det finnes en stor russisk minoritet i Ukraina og mange andre av de tidligere Sovjetrepublikkene som noen steder har blitt behandla dårlig, og som i Ukraina har følt seg trua. Og det er også lett å skjønne at andre tidligere Sovjetrepublikker frykter at Putin om han lykkes i Ukraina vil bruke samme metode for å overta kontroll med deres land.

Dette er bare en liten og ikke særlig avansert begynnelse på det som skal til for å prøve å forstå situasjonen sett fra flere sider. For noen dager siden spurte jeg mine russiske venner om de var redde for krig. Da svarte de nei, det var ingen som hadde tenkt å invadere noen, men de var redde for ukrainske provokasjoner. Slik var det verdensbilde de blei presentert for.

Det høres dette ut som den store stygge ulven som advarer mot at sauene kan komme til å angripe. Det vanskelige for oss å forstå er at det er akkurat slik mange russere oppfatter NATO og oss når vi fordømmer Putin. Som en stor aggressiv ulv som advarer mot aggresjon fra en underlegen fiende.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen