På skjermen på veggen bak Jonas Gahr Støre var datoen godt synlig: Det var 13. september – og det var landsstyremøte. Det var nøyaktig ett år siden han sto i den samme salen, på den samme scenen, bak den samme talerstolen og smilte bredt mens applausen fra Aps valgvake fylte rommet. En historisk valgseier: 100 mandater for regjeringsskifte, rødgrønt flertall og en statsministerdrøm som gikk i oppfyllelse.
«Det ser ut til at det blir flertall for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Vår plan A!» sa en lykkelig Støre til den jublende forsamlingen for ett år siden.
De ble ikke noe av Støres plan A – eller mange andre av planene han hadde. Ettårsdagen ble ikke åpnet med allsang av «Hurra for deg», men av partisekretær Kjersti Stensengs bonussønn, musikeren Thomas Tvedt, som spilte keyboard og sang de vemodige ordene fra Queen-låten «Love of my life»: Love of my life, you’ve hurt me, you’ve broken my heart, and now you leave me. Love of my life, can’t you see? Bring it back, bring it back.
Var det Aps og Støres triste farvel til velgerne som har forlatt dem, og en bønn om å komme tilbake? Hvem vet. Den melankolske sangen passet i alle fall godt til den politiske situasjonen.
Utjevningspolitikk handler om å flytte makt og penger, og når man tar midler fra de ressurssterke, får man selvfølgelig ressurssterke motstandere.
Støres budskap er heller ikke lyst og ledig. Han lover et stramt og rettferdig statsbudsjett om tre uker. Festen er over, og det er ikke så mye som en kakesmule igjen. Den som venter seg økt barnetrygd, tannhelsereform, billigere SFO, heftige veiprosjekter og nye, prangende offentlige bygg neste år, kan bare ta sorgene på forskudd med én gang. Det kommer ikke til å skje.
Én setning i Støres tale til landsstyret var særlig verdt å merke seg: «Dette blir det mest omfordelende statsbudsjettet i nyere tid». Det tyder på at regjeringen har skaffet seg et større handlingsrom enn ventet, og at det legges sterkere politiske prioriteringer i krisepolitikken enn skeptikerne har trodd. De tre k-ene krig, kraftmangel og klimakrise skaper enorme problemer, men de skaper også store muligheter.
Hva som ligger i «nyere tid» kan jo være så mangt, men slik jeg forstår det, mener Støre mer enn de siste blå, åtte årene, og at de åtte rødgrønne årene med tidvis svært omfordelende utjevningspolitikk også er med i heatet Støre nå vil slå. Det kan nok bli flere norske milliardærer enn bare Kjell Inge Røkke som pakker designveskene sine og styrer privatjeten mot Sveits og andre skatteparadiser i tiden framover.
De tre k-ene krig, kraftmangel og klimakrise skaper enorme problemer, men de skaper også store muligheter.
Én lekse har denne regjeringen formodentlig lært etter de to første budsjettprosessene. Det gir ingen uttelling å legge inn store slingringsmonn for å ha mye å gi til SV i forhandlingene på Stortinget. Resultatet til nå har vært kjeft fra en samlet venstreflanke, irritasjon og korreks fra LO og snakk om en regjering som er defensiv og bakpå. Da kan det være like greit å trå skikkelig til i sitt eget budsjett og ta æren – og kjeften – for egne prioriteringer.
Støre lover at det blir bråk, og det løftet blir garantert innfridd. Utjevningspolitikk handler om å flytte makt og penger, og når man tar midler fra de ressurssterke, får man selvfølgelig ressurssterke motstandere. Motstandere som vet å bite fra seg.
En av grunnene til at regjeringen og Stortinget må skaffe flere inntekter neste år, er at vi trenger å ruste opp forsvaret vårt
Det finnes mange muligheter til å omfordele makt og ressurser i det norske samfunnet, og formuesskatten er bare én av dem. Et annet svært effektivt og innbringende virkemiddel vil være å innføre grunnrenteskatt på havbruk, såkalt lakseskatt. Forslaget er allerede ferdig utredet, det er bare å finne fram NOU-en til havbruksutvalget som ble ledet av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe i 2019.
Ulltveit-Moes poeng var og er at havbruksnæringen står i en særstilling, fordi den får lov til å bruke fellesskapets ressurser, men betaler nærmest ingenting i vederlag til staten. Noen av Norges rikeste er lakseoppdrettere eller deres arvinger. En del av disse pengene er blitt brukt til effektive lobbykampanjer mot diverse politiske partier. Trykket var særlig hardt på landsmøtene i 2019. Da Ulltveit-Moes NOU kom, hadde de fleste partiene vedtatt et nei til den såkalte lakseskatten på landsmøtene sine tidligere samme år. Diskusjonen var over før den hadde begynt.
To av disse partiene var Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Men i Hurdalsplattformen står det ingenting om grunnrente. Dersom regjeringen våger å foreslå en slik skatt i høstens budsjett, vil vi nok ganske raskt høre om rømningsproblematikk ikke bare ved at laksene hopper ut av merdene, men også ved at laksebaronene truer med å hoppe ut av landet. Men selve næringen og virksomheten er det vanskeligere å flytte. Det er ikke mye så mye sjøsprøyt og saltvann i Sveits.
[ Hege Ulstein: Skatten som falt i fisk ]
Det vil bli bråk. Garantert. Men det kan også bli inntekter. Da Stortinget parkerte lakseskatten i 2020, vedtok det i stedet en produksjonsavgift på 40 øre per kilo fisk. Beregninger viser at denne produksjonsavgiften gir fellesskapet en inntekt på 500 millioner kroner i året. Hadde Stortinget i stedet vedtatt grunnrenteskatt hadde inntektene vært fjorten ganger så mye – sju milliarder kroner i året. Litt mer enn vi gir i årlig krigsassistanse til Ukraina.
Laksemilliardærene har hittil ikke vært villige til å yte dette bidraget. Neste år må alle bidra. Vanlige folk får høyere rente og dyrere strøm – og brutte velferdsløfter. Mange bedrifter sliter med det samme. Bønder pløyer ned avlinger de ikke har råd til å lagre. En av grunnene til at regjeringen og Stortinget må skaffe flere inntekter neste år, er at vi trenger å ruste opp forsvaret vårt fordi vår store nabo i øst har vist seg å være en farlig og ustabil aggressor. Regjeringen har en god sak hvis den bestemmer seg for å be noen av landets aller rikeste om å bli med på å ta den regningen.