Ukraina har tatt russerne totalt på senga. En offensiv i nordøst har flyttet fronten titalls mil østover og hylles som en briljant manøver av militære eksperter.
Tilbake på slagmarken ligger det enorme mengder utstyr, tanks, kanoner og ammunisjon. Russiske soldater med joggesko ligger døde på bakken. Fanger i Adidas-gensere og sandaler. Noen av dem marinegaster sendt i krigen med 48 timers kurs i infanteritjeneste. De kan knapt sikte med sine kalasjnikover. Det sier alt om krigens foresatte.
Hvis de russiske samfunnsstrukturene er like skjøre som landets elskede væpnede styrker, kan Moskva kollapse.
Det russiske militærets svakhet er igjen avslørt. Når det ukrainske gjennombruddet kom, sviktet det totalt. Fra topp til front. Struktur, kommandolinjer, enkeltsoldaten. I Vesten ble det i helgen snakket panegyrisk om slutten på krigen, og starten på slutten for Putins regime. Men se bare på kartet. Husk dimensjonene. Det nå frigjorte området utgjør en brøkdel av arealet russerne har invadert. Ukraina er enormt, og det er ikke bare å rulle videre sørover, ta tilbake Krim og tvinge russerne til en lite ærbar fred.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2ZWXUBOQHZHX5MQCARBSCIMLKM.jpg)
Vi jubler nå. Nesten alle elsker bildene av fremrykkende ukrainere og flyktende russere. Det er den klassiske fortellingen som utspiller seg, eventyret som appellerer til oss. Davids kamp mot Goliat. Den lille, tapre galleren mot romerne. Også i virkeligheten har dette mønsteret gjentatt seg. I Vietnam. I Afghanistan. Og nå Ukraina mot Russland. Men det er for tidlig å snakke om russisk nederlag. Fra fronten i sør hører vi lite.
Putins tyngste kritikere, de som er vurdert som reelle farer for makta og status quo, er enten døde, i fengsel eller har flyktet. Men i Moskva ses nå tegn til at de kritiske stemmene våger mer. TV-kommentatorers kritikk mot Putins mislykkede «spesialoperasjon» tiltar. Flere medier refererer til at en rekke lokalpolitikere i de to viktigste byene, Moskva og St. Petersburg, har signert et opprop i protest mot Putins krig. Dette er selvsagt oppløftende.
Hvordan dette påvirker Putins grep om makta, vet vi lite om. Men det er åpenbart at krigen i Ukraina er pinlig for landets leder og at den russiske opinionen ikke lenger er i mørke om landets manglende krigslykke. Økonomien er dramatisk svekket. Antallet kister stiger for hver dag. Putins historie slår sprekker. Og hvis de russiske samfunnsstrukturene er like skjøre som landets elskede væpnede styrker, kan Moskva kollapse og et regimeskifte skje i Russland.
[ Kjell Werner: Valgresultatet må karakteriseres som historisk, tankevekkende og skremmende. ]
Men er det det vi bør håpe på? En russisk kollaps kan være ekstremt farlig for oss alle. Enda større konflikter og en ny, overveldende flyktningkrise kan følge.
Man har gått ut fra at Putin sitter trygt og at Moskva-makta er stabil. Men den mislykkede krigen skaper en energi som må forløses. Noen må ansvarliggjøres, noen må ofres. Dette har russerne gode tradisjoner for. Spørsmålet i eliten rundt Putin vil nå være hvem som skal bøte? Skal man vente på å bli utpekt som syndebukk eller skal fingeren rettes mot Putin? Helt sikkert er det at mange, om ikke alle, har begynt å tenke på egne posisjoner og etterlivet.
[ Kjetil Staalesen: Krafta reiser i kabler, toppledere reiser med businessbillett. ]
Hvis Putin faller, hvem vil fylle tomrommet? Det står i hvert fall ingen demokrat med rene hender og venter i fløyene. Der er det bare andre som også har vært del av et mafiaregime, med ukrainsk blod på hendene. Se på persongalleriet rundt Putin i det russiske sikkerhetsrådet. Og ingen tar over uten FSB, det føderale sikkerhetspolitiet (gamle KGB), sin godkjenning og involvering. Denne dypstrukturen vil ikke endres med Putin ute av spillet. Men kampen om den russiske tronen kan utarte. Tenk en åpen maktkamp i et land som allerede er på krigsfot, med en ydmyket hær. Hvem har kontroll på våpnene? I et land der rikdom og ressurser er så vanvittig skjevt fordelt. Det er nok av undertrykt misnøye til å skape farlig uro. Kleptokratenes vei vestover er stengt, og viljen til forsvar av liv og privilegier kan bli desperat.
All uro i Moskva har potensial til å spre seg ut i landet med 140 millioner mennesker. Nesten 30 millioner av dem er ikke etniske russere. Landet er ekstremt sentralisert, lokal makt er siden 1991 tvunget tilbake til Moskva. Det er selvsagt ikke alle de lokale maktpersonene glad for ute i de 85 ulike territorielle enhetene som nyter ulik grad av indre selvstyre. Og selv om få regioner besitter politisk infrastruktur til å bryte ut, vil en implosjon i Moskva kunne være en gnist for republikker som Karelen og Tatarstan, samt de islamske regionene nord i Kaukasus. Andre russiske delstater vil – for å bygge tillit til naboer og handelspartnere, og sørge for seg selv og sine i en verden etter Ukraina-overgrepet − kunne aktivt søke å ta avstand fra sentralmakta. Fra et Moskva som står ribbet igjen, uten moral og anstendighet, og som vil være i internasjonal isolasjon i lang tid. Slike initiativ vil åpenbart ikke møtes med forståelse. Men med våpen.
En borgerkrig i et land med 4–5000 atomstridshoder er det siste vi bør håpe på. For egen sikkerhet og for russerne selv.