Nesten 90 prosent av oss tror at depresjon kan ha sammenheng med lavt serotonin-nivå i hjernen. Mange tror også at pessimisme eller nedstemthet, som de fleste møter på i livet, har sammenheng med en slik kjemisk ubalanse i hjernen.
Det tror vi fordi legen eller psykiateren vår kan ha gitt oss antidepressiva med denne begrunnelsen. Det tror vi, fordi vi siden 1990-tallet har møtt på bruken av piller mot depresjon i bestselgere som boken «Prozac Nation» av Elisabeth Wurtzel, for eksempel. Bruken av antidepressiva har økt dramatisk siden pillene kom på markedet på1980-tallet, som en slags quick-fix mot mørke tanker. Den eneste fixen man ser i dag av dette, er profitten legemiddelindustrien håver inn.
Bruken av antidepressiva har økt dramatisk siden pillene kom på markedet på1980-tallet, som en slags quick-fix mot mørke tanker.
Den store studien som nå ligger på bordet burde slå ned som en bombe både blant pasienter, helsearbeidere og i legemiddelindustrien.
Den burde også utfordre ulike fagfelt til å lete etter helt andre årsaker til depresjonen som vitterlig herjer blant altfor mange av oss. I jakten kan det være vi må like mye ut i samfunnet som inn i sinnet.
[ Bente Rognan Gravklev: Dagen som alltid kommer tilbake. ]
Vi kan ta med oss to uttalelser fra forskergruppen som har gjort kjempestudiet:
Psykiater Mark Horowitz sier at han selv lærte i studietiden, og at han selv har lært bort til sine studenter, at depresjon kan komme av lavt serotonin-nivå:
Forskningsleder Joanna Moncrieff, professor i psykiatri ved UCL foreslår som alternativ til piller at vi heller må gi deprimerte verktøy og helsehjelp slik at de evner å håndtere stress eller traumer i livene sine, som psykoterapi, trening eller mindfulness.
Og det viktigste av alt sier hun: Se på underliggende faktorer som fattigdom og ensomhet når vi skal forstå depresjon.
[ Dagsavisen mener: Bonuser med bismak. ]
I Storbritannia, der dette studiet er gjort, går hvert sjette voksne på reseptbelagte piller mot depresjon. Mange av dem tar piller nettopp i troen på at dere egen hjerne er i ubalanse. Bruken øker, inkludert i Norge, selv om det alltid har vært mistanke blant en del forskere om at pillebruken aldri hvilte på en vitenskapelig grunn. Nå vet vi at den ikke gjør det.
Forskerne ved University College London, som står bak den enorme metaanalysen av et studie, så ingen ulikhet i serotonin-nivå hos deprimerte og friske. Også studier der serotonin kunstig ble gjort lavere i hjernen på deltakerne, viste ingen tegn til depresjon som konsekvens. Også der man så på genetiske variabler, inkludert genet som transporterer serotonin, fant man ingen forskjeller mellom deprimerte og friske.
Forskerne ved University College London, som står bak den enorme mentaanalysen av et studie, så ingen ulikhet i serontonin-nivå hos deprimerte og friske.
I store medisinske leksikon her hjemme står det:
«Ved depresjon, særlig dyp depresjon, er det tegn til at det frigjøres mindre serotonin i hjernen, det vil si at serotoninproduserende nerveceller er mindre aktive enn normalt.»
Søker du «serotonin» på google får du aller øverst opp tilbud om hjemmetester (!) du kan ta for å sjekke eget nivå av dette.
Det er tungt materiale som skal snus, når man skal snu etablerte sannheter.
Forskerne fant ingen kjemisk ubalanse i hjernen, men de fant en hel del om hva ubalanse i livet kan gjøre med sinnet ditt: Stress hang sammen med depresjon. Jo mer stressende livshendelse en person ble utsatt for, jo større var sjansen for å bli deprimert.
En som tidligere har vært på sporet at det samme er amerikanske Johann Hari, som skrev den mye leste boken «Frakoblet. De egentlige årsakene til depresjon.» Får å oppsummere en tykk bok i en setning: Du er deprimert fordi du ikke får dekket dine menneskelige behov. Du blir syk av å ikke være koblet på andre mennesker, på naturen, på en meningsfull jobb, på trygghet, tilhørighet, din egen livshistorie, og så videre.
Du er deprimert fordi du ikke får dekket dine menneskelige behov. Du blir syk av å ikke være koblet på andre mennesker, på naturen, på en meningsfull jobb, på trygghet, tilhørighet, din egen livshistorie, og så videre.
Og hvorfor, spør Hari som selv har gått på antidepressiva gjennom livet, har piller blitt løsningen for så mange? Fordi, viser han utførlig i boken, det er legemiddelindustrien som kontrollerer hvert skritt i forskningen på og utviklingen av antidepressiva. Dette er ingen konspirasjon, men en kobling mellom enkelte psykiatere som mente det kunne være en sammenheng mellom serotonin og depresjon, og en legemiddelindustri som – viser Hari – har en svært liten bevisbyrde når de skal argumentere for en pilles effekt.
Samtidig som denne studien kom i slutten av juli, kom en helt ny norsk bok av lege, psykiater og psykoanalytiker Svein Haugsgjerd: «Psyke under press, samfunn i endring.» Boken beskriver den positive endringen innen psykiatrien i løpet av 1970-tallet, mot et mer empatisk møte med psykiatriske pasienter, der deres livshistorie og traumer fikk betydning på en helt annen måte enn tidligere. Når helsetjenesten, som alle andre offentlige tjenester, et par tiår etterpå skulle organiseres i tråd med markedsliberalistisk tenkning, mener Haugsgjerd at mye som ble vunnet kan gå tapt, om man nå ikke protesterer fra faglig hold.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Sommeren er en klisje vi trenger. ]
Men markedslogikken som rammet helsevesenet rammet oss alle. Som Haugsgjerd skriver på side 1 av boken:
«Psykisk smerte i den grenseløse konkurransens tid».
Forskerne i det britiske studiet viste at individuelt stress og traumer kan være årsaker til depresjon, sammen med fattigdom og ensomhet. Alt dette krever politiske løsninger. Vi må ha et velferdssamfunn som fanger opp alle, og et helsevesen som er i stand til å ivareta menneskers psyke når vi skal gjennom umenneskelige lidelser eller livskriser. Vi må også ha politisk mot og evne til å ta praktiske (skatte) grep slik at ingen rammes av fattigdom, mens andre bader rikdom. Vi vet at ulikhet ikke bare rammer de fattigste, men at det kan øke risikoen for psykisk uhelse for alle som bor i samfunn med stor ulikhet, slik det for lengst er beskrevet i bøkene til Wilkinson og Pickett.
Vi vet at ulikhet ikke bare rammer de fattigste, men at det kan øke risikoen for psykisk uhelse for alle som bor i samfunn med stor ulikhet, slik det for lengst er beskrevet i bøkene til Wilkinson og Pickett.
Haugsgjerd skriver at de som jobber med psykisk helsearbeid, som han selv, ser hvordan psykososiale forhold påvirker psykisk helse, og at de både har en plikt til å sette seg inn i samfunnsendringer, og opplyse allmennheten om slike sammenhenger mellom pasient og verden utenfor.
«Det er ikke lett å være menneske dersom man ser hele verden som et marked, og en selv som en vare en må forsøke å få mest mulig pris for» skriver han, og legger til at tidsånden tilsier at klarer du det ikke, er det din skyld. Du har ikke prøvd hardt nok. Travle, omstillingsvillige, vandrende i daglige overdoser av reklame og sosiale medier, alltid alliansebyggende med større fokus på nettverk enn på nære venner. Det er mye samlet, både strukturelt og individuelt, som gjør at mange kan ende opp med selvbebreidelser, utbrenthet – og ja – depresjon – beskriver Haugsgjerd, der vi lever inni en nyliberal ideologi som har satt individet foran alt.
Dermed mener han, må vi gå til roten av årsakssammenhenger, det vil si økonomien.
Det er tross alt innenfor denne vi danderer livene våre.
Det finnes ingen pille mot senkapitalismens herjinger med mennesker og alt annet levende.
Men det finnes mange piller inni kapitalismen som gjør at vi mister dette av syne.
Tar du den røde eller blå pillen når du vil vite mer?
[ Dagsavisen mener: Abortkampen som aldri tar slutt. ]
Det enkleste er en pille. Men det betyr ikke at det er rett.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen