Kommentar

Dagen som alltid kommer tilbake

Det er et mysterium, 11 år etter 22. juli-terroren, at vi fortsatt ikke er i stand til å ta skikkelig vare på folk i samfunnet vårt.

Kransenedleggelse ved kaia på Utøya. Fra venstre: Kronprinsparet og prinsesse Ingrid Alexandra, Støttegruppa-leder Lisbeth Røyneland, AUF-leder Astrid Hoem, Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg (H). Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Mitt lille land». «Til Ungdommen». «Barn av regnbuen». Soundtracket til 22. juli spilles av i hodet samme uka hvert år. Den minner om sommerdagen som ble tatt fra oss. Den sommerdøsige ettermiddagen som endret Norge.

22. juli

I fjor var det ti år siden terrorangrepet mot ungdommene og voksne på Utøya, ansatte i og rundt regjeringskvartalet, Arbeiderpartiet og demokratiet vårt. Det var ti år siden dagen vi ikke trodde var mulig i Norge, ble mulig. Vi må snakke sant om 22. juli, sa Jonas Gahr Støre da. Ordene kom etter at flere hadde tatt til orde for et hardere oppgjør med retorikken som skaper grobunn for ekstremisme. Vi hadde vært for feige etter 22. juli, ble det sagt. Ytre høyre ble ikke stilt nok til ansvar for uttalelser som avler fram hat.

Det politiske oppgjøret er selvsagt essensielt. Og det skjer ikke én gang, men hele tiden.

Men det er ikke slik at debatten om 22. juli handler om én ting. Visst var det et angrep mot Arbeiderpartiet. Politisk som bare dét. Men det var også et angrep utført av en person som åpenbart har falt utenfor alle nødvendige hjelpeapparater i vårt samfunn. Et menneske som har vært i stand til å gjennomføre rein ondskap. Hvordan kunne det skje? Hvem ble han påvirket av? Og hvem burde hjulpet ham før det ble for seint?

Etter at vi markerte ti år siden 22.juli-terroren i fjor sommer, opplevde vi både Kongsberg-angrepet og Bislett-angrepet kort tid etter.

Mange har forsøkt seg på å svare på dette. Et av svarene vi har fått er at han burde ha blitt fanget opp av hjelpeapparatet som liten. Men det sviktet.

Hvordan står det til med dette hjelpeapparatet i dag? Rimelig dårlig, faktisk.

«Jeg får litt flashback fra 22. juli, særlig når jeg ser alle blomstene», sa en ung kvinne Dagsavisen intervjuet i etterkant av skyteepisoden i Oslo natt til 25. juni. Også her var det en person som gikk til angrep, og skremte en hel nasjon. Vi vet fortsatt veldig lite om gjerningspersonen fordi han ikke har villet samarbeide. Men han har fått en tung psykiatrisk diagnose tidligere, og angivelig svært mangelfull oppfølging.

Etter at vi markerte ti år siden 22.juli-terroren i fjor sommer, opplevde vi både Kongsberg-angrepet og Bislett-angrepet kort tid etter. Begge utløste en viktig debatt om norsk psykiatri. Fagfolk rykket ut og sa det vi egentlig vet så altfor godt. Systemet vårt fungerer ikke godt nok. Og det handler ikke om manglende kompetanse, men rett og slett penger og hvordan sykehusøkonomien er organisert.

Det er ikke nok kapasitet i sykehusene til å få utredet og behandlet folk, hvis de i det hele tatt komme seg dit. De aller fleste som sliter blir møtt med en venteliste i sin egen kommune. Og mens man venter på hjelp, hvis man i det hele tatt er i stand til å se at man trenger den selv, så blir man overlatt til seg selv. Det siste året har gitt oss grufulle eksempler på hva det kan føre til.

Ansatte i psykiatrien har en rekke ganger advart mot at pasientene som legges inn er sykere enn før.

Fontenehus Norge ruller i disse dager i gang en kampanje der de skal dele ut gratis gardiner med utsagn som «Jeg tør ikke å gå ut», for å markere at bak mange av gardinene i Oslo sitter om lag 3.400 mennesker som trenger psykisk hjelp. Denne kampanjen bør få mye oppmerksomhet. For de 3.400 kan bli mange flere framover.

Vi har vært gjennom to år som har satt sine spor mentalt hos folk. Krisetiden vi er på full vei inn i, vil også ramme hardt. Når akuttavdelingene i psykiatrien er fylt opp allerede nå, sier det litt om hvor lite beredt vi er på å håndtere en større bølge av psykiske lidelser. Ansatte i psykiatrien har en rekke ganger advart mot at pasientene som legges inn er sykere enn før. Det er farligere å jobbe i psykiatrien enn før. Politikerne har fått denne beskjeden, likevel åpnes ikke lommeboka for psykiatrien.

Det er 11 år siden vi skulle ha mer åpenhet og mer demokrati. Vi skulle la rausheten vinne. Rosene. Hva har skjedd siden det? Vi er kanskje ikke like naive mer. Vi vet at terror kan skje på norsk jord. Men hva gjøres for å forebygge?

Tilbake til disse sangene som surrer i bakhodet hver 22. juli. Jeg får klump i magen, husker hvordan vi løp fra lokalene våre i Oslo sentrum. Blikket til sommervikaren foran meg. Men jeg husker også en ting jeg savner: I dagene etter 22. juli sto så mange mennesker sammen, selv om det var bekmørkt.

Men åpenheten, samholdet og rausheten, den tror jeg dessverre altfor mange kjenner at ikke gjelder for dem. Bislett, Kongsberg, London-skytinga: Vi har fått nok av påminnelser om konsekvensene av utenforskap og mangelfull psykisk helsehjelp det siste året. Når vi nå skal markere 11 år siden 22. juli-terroren bør samtalen om psykiatrien løftes fram for alvor. Avstandtaken fra ekstremisme er helt grunnleggende. Men vi kan ikke begrense oss til kun å ta avstand fra mennesker som er i stand til å drive terror. For da forstår vi like lite hver gang en tragedie rammer oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen