Kommentar

Sommeren er en klisjé vi trenger

Jeg følger Oleg Artemiev på instagram. En russer bosatt på romstasjonen ISS. Dagen før Russlands invasjon av Ukraina, 23. februar, la han ut en video av månen som sakte forsvinner og skrev «Moon dance». Så ble han stille en uke.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Følgerne skrev «Unfollowing! Shame on you!». Noen lurte på hvordan atmosfæren mellom han og de andre astronautene var etter invasjonen. Noen ville se Ukraina fra verdensrommet. 4. mars turte han å skrive «Amazing and Beautiful Earth!» mens han filmet vår blå planet med hvite skyer.

Fremdeles spør folk om han kan filme Ukraina. Selv om vi kan se nærbilder av krigens sår hver dag på våre egne mobiler. Ingen spør om han kan sende bilder fra Afghanistan, Syria eller Jemen. Det er kanskje ikke så rart, han er tross alt russer. Det interessante er at vi henvender oss til han i kommentarfeltet som en Gud som kan vise oss noe vi ikke selv kan se. Krig sett fra verdensrommet.

Men sannheten er at vi hadde ikke sett noe krig, mest sannsynlig. Han er for langt unna, likevel så nær.

Den følelsen fikk vi ikke da vi så de første bildene fra James Webb-teleskopet. Plutselig så nært. 13 milliarder år tilbake i tid. Rett etter det store smellet. En fantastisk opplevelse, James Webb seiler opp som den nye frelseren, som kan vise oss meningen med livet. Bilder med religiøs kraft, der forskning er den flittige apostelen. Å titte ned på den lille mobilskjermen for å se så store hendelser i infrarødt lys er absurd. I stedet for å løfte blikket opp som alle generasjoner før oss har måttet gjøre, kan vi zoome med to fingre over skjermen for å se tåker og stjerner som dannet seg rett etter Big Bang. Det er så uvirkelig virkelig.

I stedet for å løfte blikket opp som alle generasjoner før oss har måttet gjøre, kan vi zoome med to fingre over skjermen for å se tåker og stjerner som dannet seg rett etter Big Bang.

Tenk hvis James Webb kan se enda litt lenger bakover i tid. Og vi ser hvor vi plutselig er. Tenk hvis vi ser to svære hender som gjør et kjempeklapp, sa jeg til barna mine. Eller at vi ser at vi er inni et stort trebord. Farfaren min prøvde å forklare barna at verdensrommet er inni et trebord. At hele Melkeveien kan tenkes å være et molekyl med proton og nøytron. En vill tanke at verdensrommet kunne være inni et bord og hvis du slo i bordet utslettet du et univers. Men heldigvis finnes det flere univers, tror forskerne. Selv om de ikke tør å slå i bordet med den teorien helt ennå.

Det er fantastisk å tenke på. At ved siden av vårt uendelige univers er det andre uendelige univers. Da kan det hende vi er inni en blodåre på et stort dyr, sier jeg til venninna mi. Og akkurat nå er vår klode det hvite blodlegemet som skaper kreften i egen kropp. Det er livsnødvendig å huske på i sommer. Kreft. Smøre seg, altfor mange ganger. Men også livsnødvendig å tenke stort og ikke minst lagre bildene fra Webb-teleskopet, som om det er et ferieminne fra sommeren 2022.

Siden nyhetene om vannmangel, tørke, flom, varmerekorder og krig om hverandre preger kloden. Passkrise, strømkrise, oljekrise, kornkrise er også sommeren 2022. Men å se 13 milliarder år bak i tid gjør sommeren utrolig fin. Å gå i sin egen hage, høste selvdyrka salat og tomat, selv om rucolaen ble rar. Vanne blomstene på balkongen, selv om halvparten har visna, spise reker med venner selv om en er dårlig på å skrelle, bade selv om vannet aldri blir varmt nok. Høre trønderne klage over regnet og kulda, bli sjalu på dem som får se solnedganger på fjelltopper. Ta sjansen på en sydentur, tross korona og pilotstreik. Lese om den nye, onde flåtten, eller le av sørlendingene som har reagert på mystisk yacht.

Vanne blomstene på balkongen, selv om halvparten har visna, spise reker med venner selv om en er dårlig på å skrelle, bade selv om vannet aldri blir varmt nok.

Plutselig blir Putin, Paven og Kongen mye mindre i sitt slag når du kan zoome inn på galakser som ser ut som de er blitt tatt bilde av i et kaleidoskop. Det er bilder av «Stellar Death» og «Stephan´s Quintet» som høres ut som høstprogrammet til Oslo-Filharmonien. Gjennom et 13 milliarder år gammalt lys blir livet litt lettere. Det er det som er magisk med sommeren. Alt blir lett, alt blir bagateller, alt blir vakrere. Naturen lager bedre filter enn mobilen, høsten er langt unna, du kan danse i kjoler om natta uten å fryse, løpe barbeint og spise ute. Supermånen lyser. Vennegjengen synger og spiller gitar, gleden over å være tett på folk igjen, før du kommer på hvor irriterende akkurat det er.

13 milliarder med tilbakeblikk gir deg gleden av luking, beising av båt og skraping av hyttevegg. Sommeren er en klisjé vi trenger for å takle dritten. Verdensrommet like så. Løfte blikket og se hva som lyser over deg. Døde stjerner som aldri har hatt noe annet å gjøre enn å lyse langt unna. Alle stoffene inni din kropp som er der ute og flyter rundt i universet. Kroppen som du er mye mer oppmerksom på gjennom sommeren. På godt og vondt. Det er sola sin feil. Ut av boblekåpene dukker vi opp én etter én på svabergene. Ikke rart ballader, lettleste bøker og rosévin virker forlokkende når sola steker. Tre ting en ellers i året ikke orker å innrømme at man tiltrekkes av.

Når høsten og ullgenseren i årets farge kjøpes inn, tenker vi tilbake på sommeren som noe barnslig, fritt og naturvennlig. Tilbake til Tesla, T-bane eller trikk i september trenger du nettopp det. De lette tankene, lyse nettene og late dagene. Det er derfor jeg følger Oleg fra verdensrommet. Jordkloden ser ut som den har sommer og fred på jord hele året sett utenifra. Men nettopp fordi alt ser så lett ut der ovenfra, nettopp derfor er det også viktig at folk ber Oleg ta bilde av Ukraina. Fordi selv der oppe, bør han som russer ikke få lukke øynene for det som skjer. Husk på teatret i Mariupol der de hadde skrevet «barn» på asfalten på begge sider av teatret som kunne ses fra lufta, nettopp for å hindre at det ble bombet. Det ble likevel bombet. Flere hundre sivile mistet livet. Tenk så viktig hvis han med sin posisjon turte å si fra, i stedet for å skrive «La oss ikke ødelegge denne jorda» heller skrive «Net voine!” – ingen krig!

Jordkloden ser ut som den har sommer og fred på jord hele året sett utenifra.

Hadde han skrevet de to ordene der ovenfra, ville det betydd mye. Han som der oppe kan skue over propagandaen, selv om han ikke ser sulten, terroren eller naturkatastrofene. På Instagram ser vi Nilen, men ikke om den er tørr eller flommer over. Vi ser Himalaya, men ikke søppelet. Vi ser Sibir, men ikke den manglende permafrosten. Det vi ser er den blå planeten, med de hvite skyene, de grønne trærne og den brune jorda. Vi ser klisjeen som har svevd rundt i milliarder av år og skal sveve videre uten oss i milliarder av år til. Til en dag noen i et annet univers titter bakover i tid og ser lyset fra oss. Og tenk, da er vi borte for lenge siden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen