For ganske nøyaktig 22 år siden ble to jenter på åtte og ti år funnet drept og voldtatt i det idylliske turområdet Baneheia utenfor Kristiansand. Snaue to år senere ble to unge menn dømt for de grusomme ugjerningene: Viggo Kristiansen ble utpekt som hovedmann av den andre dømte, Jan Helge Andersen, som fikk en mildere straff.
Helt fra første dag og i alle år etterpå har Viggo Kristiansen nektet all skyld og sagt at han ikke har noe med overgrepene og drapene å gjøre. Han er ikke blitt trodd. Igjen og igjen forsøkte han å få saken gjenopptatt. Det lyktes ikke. Ikke før han til slutt vant fram i fjor. Arbeidet til forfatter Bjørn Olav Jahr og advokatene Arvid Sjødin og Sigurd Klomsæt har hatt avgjørende betydning for det. Siden gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse har Oslo politidistrikt gjennomgått saken på nytt. De som har innsikt i saken, regner med at det kommer til å ende med en frifinnelse av Kristiansen om ikke lenge.
[ Riksadvokaten: Baneheia-saken avgjøres neppe før sommeren ]
Hvis jakten på sannheten innebærer at saken mot Jan Helge Andersen må gjenåpnes, er det ingen vei utenom.
Etter at DNA-beviset ble funnet helt verdiløst, og telebeviset i realiteten gir Kristiansen alibi, er det egentlig bare ett bevis igjen mot ham: Forklaringen til Jan Helge Andersen. Flere opplysninger som har kommet til den siste tiden, tvinger fram et helt avgjørende spørsmål – hvorfor har ikke politi og påtalemyndighet vært grundigere i å etterforske følgende hypoteser: Kan det være at Jan Helge Andersen begikk ugjerningene helt alene? Kan det ha seg slik at han med vilje har snakket kameraten inn i saken ved hjelp av løgner og manipulasjon, i den hensikt å selv få mildere straff – både fra rettsapparatet og fra folkedomstolen?
Særlig interessant er det at nye analyser av DNA-bevisene knytter Jan Helge Andersen til funn på begge jentene, mens Kristiansen ikke kan knyttes til noen av dem. I den opprinnelige dommen ble det feilaktig konkludert med at det måtte være to gjerningsmenn, at Kristiansen kunne knyttes til funnene, men at Andersen bare kunne knyttes til funn på den ene jenta.
Dersom det nå går slik de fleste antar, og Kristiansen blir frikjent, vil det bare være én mulig konklusjon: Her har vi å gjøre med en retts- og politiskandale av dimensjoner.
Et helt avgjørende premiss for at Jan Helge Andersen ble trodd, og Viggo Kristiansen ikke ble det, var at Kristiansen hadde en historie med grenseoverskridende seksuell atferd fra tiden før Baneheia-drapene. Det hadde ikke Jan Helge Andersen. Dette viktige poenget ble gjentatt flere ganger også etter at dommen falt, i forbindelse med Kristiansens mange forsøk på å få saken sin tatt opp igjen. Nå viser det seg at dette ikke er riktig. Tvert imot ble Andersen anmeldt for en flere år gammel voldtekt i 2009.
I en serie reportasjer har TV 2 kommet med oppsiktsvekkende opplysninger om denne saken:
Ifølge kvinnen som leverte anmeldelsen, skjedde overgrepet flere år før drapene i Baneheia, da hun selv var en ung jente. Men saken ble henlagt, fordi politiet mente at Andersen må ha vært under kriminell lavalder da overgrepene skal ha skjedd. Det betyr ikke at kvinnen ikke ble trodd. Fire år senere, i 2013, fikk hun 200.000 i voldsoffererstatning. Helsepersonell som uttalte seg til voldsoffernemnda, konkluderte med at det var «svært stor sannsynlighet» for at et seksuelt overgrep fra Andersen medvirket til hennes helseplager.
Til tross for dette, finnes det ikke spor av disse opplysningene i dokumentene som påtalemyndigheten har oversendt til Gjenopptakelseskommisjonen. I stedet fortsetter man å male på bildet av Kristiansen som en person med problematisk seksuell atferd, mens Andersen beskrives slik – etter at han er anmeldt for voldtekt, og etter at voldsoffernemnda har kommet med sin beslutning: «Det foreligger ingen opplysninger om at Andersen tidligere har forgrepet seg verken mot voksne eller barn, eller at han har opptrådt truende eller voldelig. Han er heller ikke omtalt av noen som aggressiv, seksuelt utagerende eller som spesielt opptatt av mindreårige barn». I tillegg finnes et annet forhold, omtalt i saksdokumentene, der Andersen beskrives som seksuelt utagerende mot en annen mindreårig. Dette er omtalt i boka «Drapene i Baneheia» av Bjørn Olav Jahr som kom i 2017.
Oslo politidistrikt fant opplysningene om den henlagte voldtektssaken fra 2009 nærmest ved en tilfeldighet under sin etterforskning. TV 2 kunne nylig melde at det var politiadvokat Ingrid Thorsen som henla denne saken. Hun er samboer med Arne Pedersen, som etterforsket Baneheia-saken, og som til denne dag insisterer på at dommen mot Kristiansen var riktig.
Dersom det nå går slik de fleste antar, og Kristiansen blir frikjent, vil det bare være én mulig konklusjon: Her har vi å gjøre med en retts- og politiskandale av dimensjoner.
Det må få konsekvenser. Saken må granskes av uavhengige og kompetente aktører. Feil, ukultur og maktmisbruk må avdekkes, og politi og påtalemyndighet må ta et oppgjør med det. Også vi i pressen er nødt til å gå i oss selv. Har vi vært kritiske nok? Har vi stilt de rette spørsmålene? Svaret er nei, i altfor mange tilfeller.
Baneheia-saken er en ufattelig grufull forbrytelse. Slike bestialske ugjerninger skaper, naturlig nok, et sterkt ønske om å oppklare saken raskt og bli ferdig med den. De skaper berøringsangst og styrker behovet for å gå videre, ikke minst av hensyn til de pårørende. Dette er dypt forståelige og psykologiske følelser og mekanismer. Men slike psykologiske mekanismer kan ikke styre aktørene i en sunn rettsstat, enten det er politi, påtalemyndighet eller presse. Der er det bare jakten på sannheten som skal avgjøre.
Hvis denne jakten på sannheten innebærer at saken mot Jan Helge Andersen må gjenåpnes, er det ingen vei utenom. Det finnes ingen annen måte å få den avsluttet på, enn å gjennomgå hele bevisbildet på nytt, på en rettssikker og rettferdig måte.
[ Nye DNA-funn slår i stykker Jan Helge Andersens forklaring i Baneheia-saken ]