Debatt

Rett og vrang

Kan vi være helt sikre på at rettsstaten tåler møtet med de aller grusomste forbrytelsene?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En domstols viktigste funksjon er å gå gjennom bevisene i en sak og frifinne eller dømme den tiltalte. Den skyldige skal få sin fortjente straff. Den uskyldige skal gå fri.

I tillegg har domstolen en annen funksjon. En rettssak og en dom skal gi svar. Og dommen skal fungere som et slags punktum, slik at ofre, pårørende og i enkelte tilfeller en hel nasjon klarer å gå videre. Det meningsløse blir litt mindre meningsløst.

I den ferske romanen «Berge» peker forfatter Jan Kjærstad på hvordan dette ønsket om sammenheng, behovet vi har for at selv grusomme forbrytelser må ha en eller annen form for «mening», kan komme i veien for sannheten. Boka omtales som den første virkelig gode romanen om 22. juli. Mordgåten i fortellingen blir oppklart, men når siste punktum settes vet leseren fortsatt ikke om historien ender med at sannheten kommer for en dag eller om «drapene får en forståelig logikk» og «akseptable årsaker og virkninger». Det er nemlig ett av to.

Denne delen av Kjærstads roman speiler debatten om tilregneligheten i rettssaken etter terrorangrepene i 2011, der det ikke kunne være tvil om at gjerningsmannen var alvorlig psykisk syk. Han ble likevel funnet tilregnelig og dømt til fengsel. Retten fant at han ikke var psykotisk i gjerningsøyeblikket. For mange ville det motsatte ikke vært til å bære. Det ville være vanskelig å slå seg til ro med at så grusomme og politisk motiverte terrorhandlinger bare skulle være en gal manns verk. Store deler av diskusjonen om rettspsykiaterne og tilregnelighetsspørsmålet bar preg av nettopp det.

Før 22. juli 2011 var en annen mann blant Norges mest forhatte. Viggo Kristiansen ble dømt til 21 års forvaring etter de grusomme overgrepene og drapene på ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia. Kameraten hans, Jan Helge Andersen, ble dømt til 17 år i fengsel.

Under rettssaken ble Kristiansen framstilt som den dominerende gjerningsmannen, både i rettssalen og i pressen. Han hadde en bakgrunn som utagerende og voldelig ungdom. Folk var redd ham. Han var svært stygg i kjeften, han hadde trakassert kvinner seksuelt, han hadde drevet med kikking, han var opptatt av porno og av å kle seg ut som militær. Han hadde truet folk med kniv, og han hadde forgrepet seg på en jente på bare sju år da han selv var i tidlige tenår. Han hadde en hjerneskade, en såkalt Minimal Brain Damage, et skummelt oppsyn og et skremmende «faenskapsblikk». Han var, kort fortalt, det perfekte monsteret. Andersen var etterdilteren, den forsiktige og stille gutten som ble presset til å være med.

Dette har vært fortellingen om Baneheia i 17 år.

Denne uka kom boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet». Der skriver forfatter Bjørn Olav Jahr, tidligere SKUP-vinner, at Kristiansen er uskyldig dømt. Jahr peker på at Viggo Kristiansen hele veien har sagt at han ikke var med på forbrytelsen. Det finnes ingen tekniske bevis mot ham. «Jan Helge Andersen voldtok og drepte Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000. Viggo Kristiansen gjorde det ikke». Det er Jahrs glassklare konklusjon etter å ha gått gjennom alle sakens dokumenter.

Jahrs viktigste poeng er at Viggo Kristiansen mobiltrafikk, holdt opp mot dekningen til basestasjonen ved hjemmet hans, klart viser at han ikke kan ha vært på åstedet da ugjerningene ble begått. Jahr omtaler dette som et frifinnende bevis. Men rapporten om denne mobiltrafikken ble aldri en viktig del av saken. I tillegg mener Jahr at DNA-bevisene og profileringen peker på én, ikke to gjerningsmenn. Og at Jan Helge Andersens forklaring, det eneste som knytter Kristiansen til drapene, er full av usannheter og usannsynligheter.

Moren til Jan Helge Andersen vil anmelde lekkasjene av dokumentene som boka bygger på. Flere av de pårørende er opprørte over at boka i det hele tatt kommer ut. De vil at saken skal være over.

Det er veldig lett å forstå dem. Men når det er skapt så solid usikkerhet om dommen, kan ikke rettsstaten leve med at saken ikke gjenopptas. Til det er Jahrs funn for sterke.

I VG skriver avisens tidligere kommentator Fridtjof Nygaard, som selv dekket Baneheia-saken, at Gjenopptakelseskommisjonens avvisning av Kristiansens sak i seg selv viser at han ikke har nye bevis. Problemet er bare at uskyldig dømte tidligere har hatt store problemer med å nå fram med sine saker. Det gjelder blant andre Per Liland og Fritz Moen. Begge ble til slutt frifunnet, Moen etter sin død.

Nygaard argumenterer blant annet slik mot Bjørn Olav Jahrs ønske om å få saken opp på nytt: «Ingen i Norge vil tro eller tenke at Viggo Kristiansen er utsatt for justismord. I folks bevissthet er det ikke rom for tvil. Han er utpekt som monsteret som regisserte voldtekt og utførte og beordret to planlagte drap på barn på åtte og ti år. Deretter ble likene skjult under kvister og kratt. Dommere, jurymedlemmer og Gjenopptakelseskommisjonen er også folk. Fru Justitia er ikke blind».

Her har Nygaard et knallsterkt argument. Men det er ikke et argument for å la saken ligge, slik han later til å tro. Det er et viktig argument for å ta den opp igjen. «Folks bevissthet» om et «monster» skal ikke veie tyngre enn bevis. Ikke hvis vi skal kalle oss en rettsstat.

Mer fra: Debatt