Da Ronald Reagan og Margaret Thatcher erklærte krig mot fagbevegelsen på 1980-tallet, ga de et sterkt styringssignal til arbeidsgivere som ønsket seg tilbake til en tid der de kunne bestemme alt selv. «Union busting», vitenskapen om hvordan man best kan knuse fagforeninger, hadde da ligget i en skuff, helt siden demokratiene beseiret fascismen i 1945.
I etterkrigstidas demokratier var det allment akseptert at fagforeninger og streikerett var en motgift mot de autoritære kreftene som hadde revet Europa i fillebiter, og en helt essensiell byggestein i et demokrati. Denne grunnholdningen sto nesten like sterkt enten de som regjerte var sosialdemokrater, kristendemokrater, liberale eller konservative – helt til Thatcher og Reagan innvarslet en ny tid. Siden har fagforeningene, særlig i USA, vært fritt vilt.
Noen av dem som har fått merke dette, er arbeiderne i ett av verdens største selskaper, Amazon. Chris Smalls er én av dem. Da pandemien brøt ut ledet han en spontan arbeidsnedleggelse på Amazons varehus i New York, i protest mot de helsefarlige arbeidsforholdene. Smalls fikk sparken samme dag, men i stedet for å la seg kue, bestemte han seg for å kjempe.
[ Derfor jobber regjeringen intenst for å kunne sette ned det nye EØS-utvalget før LO-kongressen ]
Sammen med Derrick Palmer, som fortsatt arbeidet på varehuset, fikk han med seg en håndfull arbeidskamerater på å stifte Amazon Labor Union. Smalls hadde ingen erfaringer med fagorganisering, og startet med to tomme hender og en innsamlingsaksjon på GoFundMe. Deretter satte de i gang: de grillet mat og arrangerte sosiale sammenkomster utenfor varehuset, noe som førte til at de ble arrestert. Men foreninga fortsatte å vokse.
Fredag forrige uke vant de, etter to års innbitt kamp, mot klodens rikeste mann, Jeff Bezos. Han har de siste årene brukt utallige millioner dollar på å knuse fagforeninger, med utstrakt bruk av innleide konsulenter og advokater, overvåking og trakassering.
Noen av disse metodene er dessverre blitt eksportvare.
Her i avisa skrev jeg for fire år siden om advokatfirmaet Selmer, som reklamerte med at de hadde mye erfaring med å gi råd til «arbeidsgivere som ikke ønsker å inngå tariffavtale». På hjemmesidene sine lovet de at de kunne sørge for en «forventningsjustering» blant ansatte som organiserte seg, noe som kunne «være nødvendig og samtidig bidra til å gjøre tariffavtale mindre aktuelt.» Jeg skrev også om laksegiganten Sekkingstad, milliardkonsernet som behandlet sine polske ansatte så brutalt at de kalte fabrikken en arbeidsleir. Sekkingstad fikk bistand fra det internasjonale konsulentselskapet PWC, som satte opp en selskapsstruktur for å gjøre det umulig for arbeiderne å oppnå likebehandling og verdighet.
[ Delte elevlister med politiet: – Alvorlig når noen systematisk utleverer personopplysninger ]
Nylig har vi også fått se en annen variant av fagforeningsknusing, denne gangen innen en sektor som er underlagt full politisk kontroll: offentlig finansierte barnehager. Etter at barnehagekjeden Eventus kjøpte opp tre barnehager fra Akasia, fikk de ansatte beskjed om at de ikke lenger ville få trukket fagforeningskontingenten direkte over lønnsslippen, slik det er vanlig å gjøre i bedrifter med tariffavtale. Det kunne kanskje tolkes som et usjarmerende forsøk på å gjøre det så vanskelig som mulig for de ansatte å være fagorganisert – men det stoppet ikke der.
Eier og styreleder i Eventus, Kjetil Tuven Hopen, sendte i fjor nemlig også ut et brev til alle sine ansatte. «Kjære fantastiske kolleger i Eventus», åpnet han – før han fortsatte: «Dere som er organisert i Utdanningsforbundet og Fagforbundet, vet dere hva kontingenten deres går til?» I brevet skrev han at de to organisasjonene på sine hjemmesider slo fast at de vil jobbe mot «økt privatisering, konkurranseutsetting og kommersialisering». Ifølge Hopen var det ensbetydende med at private barnehager «må avvikles».
Deretter argumenterte han i nokså harde ordelag mot en rapport organisasjonen For velferdsstaten har utarbeidet om Private Barnehagers Landsforbund. Han hevdet den var «full av løgn, fordreide fakta og misvisende informasjon», men ga – i likhet med PBL – ikke ett eneste konkret eksempel på hva det var han mente var feil.
[ Tinashe Williamson: – Jeg var livredd. Og ensom. Hver eneste skoledag var et helvete (+) ]
Et annet argument Hopen kom med, var den ofte gjentatte påstanden om at eierne ikke hadde tatt ut en eneste krone i utbytte. At kommersielle aktører har mange andre måter å ta ut penger på, for eksempel gjennom konsernbidrag, kom selvsagt ikke fram i eierens monolog overfor de ansatte. Han nevnte heller ikke at Eventus fram til 2014 hadde hatt fritak fra eiendomsskatt som ideell virksomhet, fram til kemneren slo fast at virksomheten var kommersiell – eller at Eventus barnehager AS har kjøpt to ferieleiligheter i Torrevieja i Spania, med penger fra barnehageselskapet.
Hopen fortsatte: «Håper neste gang dere som er organisert betaler kontingenten deres, så tenker dere at det er kanskje ikke riktig alt dette som påstås om private eiere. (…) Kanskje må dere som velger å bruke forholdsvis stor del av lønnen deres på å være organisert, snakke frem arbeidsgiveren deres internt i organisasjonen og prøve å endre innstillingen til at en ikke skal arbeide mot eierne til halvparten av medlemmene».
I tillegg til å eie og styre 11 barnehager, er Kjetil Tuven Hopen også styremedlem i Private Barnehagers Landsforbund. Det er organisasjonen som har inngått en hovedavtale med Utdanningsforbundet og Fagforbundet. I den heter det blant annet at «partene gjennom samarbeid, medbestemmelse og medansvar skal utvikle et godt arbeidsmiljø mellom arbeidstaker og arbeidsgiver». Hvordan stiller de seg til at et av deres egne styremedlemmer sender brev til sine ansatte, der han insinuerer at fagorganisasjonene ikke vil sine egne medlemmers beste, og flere ganger ber dem tenke over hva kontingenten deres går til? Hvordan tenker PBL at man kan bygge et trepartsforhold på et slikt fundament?
Barnehager er egentlig ikke en del av det ordinære private næringslivet, verken i prinsippet eller i lovverket. Men privatisering har gjort at praksiser fra næringslivet nå har kommet inn i det vi tidligere kjente som offentlige tjenester – inkludert fagforeningsknusing.
