Tinashe Williamson feier inn på pizzarestauranten Villa Paradiso på Grünerløkka i Oslo. I høst har hun gitt ut «Håndbok for unge antirasister». Den har fått en meget god mottakelse, og hun er blitt kåret til årets forbilde på Vixen Awards, en prisutdeling til årets dyktigste influencere.
– Mitt ønske er å gi barn og unge et verktøy de kan bruke for å snakke om rasisme. Litt sånn som når vi lærer barna våre om overgrep eller vold i hjemmet. I Norge har vi ikke det språket for rasisme, til tross for at vi har sett den ytterste konsekvens av rasisme mange ganger.
Utenfor har novembermørket senket seg, men Grünerløkka myldrer av liv som vanlig. Dette Tinashes hjemmebane. Røttene er fra Zimbabwe, men fra hun var to måneder gammel til hun gikk i andreklasse på barneskolen bodde hun og familien her. Minnene fra Løkka er stort sett gode.
– Men da vi skulle ha luciafeiring i barnehagen, ble det trukket lodd om hvem som skulle få være Lucia. Navnet mitt kom opp, og de voksne ble visst ganske stressa. De sa til meg: «Nei, du kan ikke være Lucia. Du har ikke blondt hår.» Så trakk de om igjen. Jeg fortalte det til mamma da hun kom og hentet meg, og mamma laget et helvete, sier Tinashe og smiler.
– Det året hadde Grünerløkka sin første mørke Lucia!
«Nei, du kan ikke være Lucia fordi du ikke har blondt hår»
Tinashe forteller at mamma hadde jobbet som journalist på radio i Egypt før de flyttet til Norge. At hun er en tøff og modig dame som ikke er redd for å heve stemmen om hun blir tråkket på. Genet har nok gått i arv, for nå er det Tinashes tur til å synge ut.
– Det er så viktig å bruke stemmen sin, det ønsker jeg å legge inn i ryggmargen til alle barn. Og voksne også. Om vi har lært noe av Black lives matter, som er blitt så tydelig i den bevegelsen, er det at også hvite er på ballen. Det er forskjell på å ikke være rasist og å være antirasist, og dere skal ikke være redde for å være med i kampen.
Tinashe Williamson lener seg over bordet. Griper tak i meg med blikket. Mellom oss er en halvspist pizza, min cola light og hennes mimosa.
– Du vet, når folk sier sånn: «Jeg ser ikke farger. Jeg er fargeblind, jeg», så skjønner jeg at det er godt ment. Problemet er at om du ikke ser min hudfarge, så ser du heller ikke den rasismen jeg blir utsatt for, og den trenger jeg at du ser. For å være en god alliert, må du se. Du må tørre å se, og du må ville det.
La oss oppsummere dagens outfit: headwrap, sennepsgul bobleponcho, svart polo og svarte bukser. Lange, blekrosa negler dekorert med svarte tupper. Det er ingenting å si på wow-faktoren her. For dem som ikke kjenner Tinashe, eller vet hva hun har opplevd, kan det se ut som om hun stråler av selvtillit og at hun aldri har hatt et snev av motgang i livet. Sannheten er at mobbingen hun ble utsatt for i barne- og ungdomsårene, har satt varige spor. Hun kjenner fortsatt smerte om noen pirker i gamle sår.
– Grünerløkka skole var fantastisk. Der var det mange forskjellige folk, etnisiteter og hudfarger, og jeg husker den tiden som så trygg og fin og inkluderende. Men mens jeg gikk i annen klasse, flyttet vi ut av byen, til en mindre bygd på landet. Det var der helvetet begynte.
Hver eneste skoledag var et helvete
De var en familie på fem, Tinashe, en eldre og en yngre bror, mor og far. Og de trengte større plass. Drømte om hus og hage.
– Foreldrene mine var på visning på Nordstrand. Men mens de var der, gikk det tilfeldigvis en nynazistisk demonstrasjon forbi ute på gaten. Så de tenkte, hm, kanskje ikke flytte hit. Så da ble det helt tilfeldigvis Vormsund.
Den lille bygda ligger 50 kilometer nordøst for Oslo, og sammenlignet med Grünerløkka, var det skikkelig bondelandet.
– Var det tøft å bytte skole?
– I hvert fall når du så ut sånn som meg. Det var ikke mange som så ut som meg på bygda på nittitallet, det kan jeg love deg.
Hver eneste skoledag er et vondt minne. Hun husker at hun ble kalt stygg, dum, kalt n-ordet, ertet og plaget.
– De var veldig slemme mot meg. Jeg var livredd. Og ensom. Hver eneste skoledag var et helvete. I de årene der et barn skal lære social skills og finne sitt jeg, så var det dette jeg fikk jeg hver eneste dag. Jeg strever fortatt med å jobbe opp selvbildet mitt.
– De var veldig slemme mot meg. Jeg var livredd. Og ensom.
— Tinashe Williamson
Hun opplevde ikke at lærerne tok henne på alvor når hun forsøkte si ifra.
– Attityden var sånn kids will be kids, skjønner du? Gutter er gutter, liksom. Jeg ble utsatt for rasisme og systematisk mobbing, og alt de sa, var: «Det er synd at du føler det sånn, Tinashe.» Jeg tror ikke de visste hvordan de skulle håndtere det, de hadde ingen erfaring eller andre «people of color» i bygda. Det ble ofte bare verre av å si ifra, så da sluttet jeg å si noe.
– Hvordan har du kommet deg gjennom det?
– Jeg hadde ikke noe valg. Etter hvert sluttet jeg å si ifra hjemme også, fordi jeg ikke ville at de skulle bli lei seg.
Først da hun begynte på videregående på Årnes, syntes hun det ble litt bedre.
– Men da skolen var slutt, flyttet jeg tilbake til byen så fort som faen.
Drømte om å bli barnepsykolog
Til daglig jobber Tinashe Williamson som PR-rådgiver, influencer, modell og skuespiller. Og kan nå altså føye forfatter til merittlisten sin. Men rampelyset var aldri en del av barndomsdrømmen.
– Ha, ha, ha, overhodet ikke! Jeg manglet totalt selvtillit. Og jeg hadde aldri sett bilder av noen som lignet meg i blader eller på TV. Fasiten på skjønnhet var alt det jeg ikke var, og da får du ikke høye tanker om deg sjæl.
– Hva drømte du om å bli, da?
– Barnepsykolog.
– Det var en veldig voksen drøm.
Det neste svaret sitter langt inne, for det blir en pause. Så tar hun liksom sats:
– Tror jeg kanskje ville prøve å fikse meg selv.
Ville være hun kule. Hun som ikke lagde dårlig stemning
Å åpne opp om vonde følelser og se dem for hva de egentlig er, har vært vanskelig, men nyttig. Hun har gått i terapi siden 2015 og kan ikke få anbefalt det nok.
– Ja, gå til fastlegen, sett deg på venteliste. Det er så verdt det. Jeg tror jeg har taklet mye heavy motgang også i voksen alder nettopp fordi jeg har gått i terapi. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte å gå til psykolog tidligere.
– Hva stanset deg fra å begynne tidligere?
– Jeg syntes det var skummelt. Var opptatt av at det vonde jeg hadde opplevd, ikke skulle få lov til å definere meg. Så jeg tviholdt på at jeg ikke trengte hjelp og så på det som et nederlag å oppsøke psykolog. I dag er jeg veldig glad for at jeg gjorde det.
– Har du vært mye sint?
– Mest fortvila og lei meg, men forbannet på alt som har vært urettferdig.
Noe av det første terapeuten sa til henne, var: «Pleier du alltid å spøke bort noe når det blir ubehagelig?»
– Jeg var ikke klar over at jeg gjorde det. Så jeg ble bevisst på mine egne handlingsmønstre. Jeg har faktisk taklet veldig mye ved å kødde det bort, så den vanskeligste erkjennelsen er at jeg selv har vært en del av problemet.
– Hvordan da?
– Når du blir fortalt noe om deg igjen og igjen, så ender du med å tro på det. Jeg har gått rundt og trodd at jeg var mindre verdt. Jeg har ledd med når folk har kødda med innvandrere eller sagt noe rasistisk, fordi jeg godtok det som en sannhet. Da blir du selv en del av problemet. Hvis jeg ler med, skjønner ikke avsender at jeg er såret. Derfor føler jeg et ekstra stort ansvar nå for å rekke opp hånda, fordi jeg sviktet tidligere.
– Jeg har gått rundt og trodd at jeg var mindre verdt.
— Tinashe Williamson
– Mange er redde for å si ifra om ting. Hvorfor sitter det så langt inne, tror du?
– Vel, for meg var det sånn at jeg ville være hun kule, ikke hun som lagde dårlig stemning. Men om du tror du er kul fordi du sitter og ler med når du egentlig skulle bli forbannet, er det selvutslettende.
[ Alexia Bohwim liker å bli uvenner med maktfolk ]
Lagde gourmetmat på natta
«Jeg hadde aldri elsket noen før jeg møtte Tinashe», uttalte ektemann, skuespiller og tekstforfatter Odd-Magnus Williamson i et intervju med bladet Kamille i 2019.
– Odda og jeg møttes på fest og ble instant bestevenner da han måtte redde meg fra en rusa fyr som satte seg ved siden av meg og ravet. Vi startet samtalen med hva vi skulle kalle barna våre, ler hun.
– Deretter begynte et langt vennskap. Vi var faktisk venner i åtte måneder. Men så begynner man å pule, og da er det gjort.
Da de ble kjærester, dugde det liksom ikke lenger for Odd-Magnus Williamson å si «jeg elsker deg» med en enkel blomsterkvast. Så på Valentinsdagen i 2015 ga han sin store kjærlighet et 18 meter høyt veggmaleri på en boligblokk på Grünerløkka og ødela samtidig alle andre menns muligheter til å imponere. Senere samme år giftet de seg. Tinashe strålte i en i en spektakulær, hvit buksedress fra norske TSH, og «Odda» smilte som om han hadde vunnet i Lotto. Den utradisjonelle vielsen foregikk på utestedet Angst, der Klubb Lollipop, alias Marianne Theodorsen og Monica Johansen var DJs, og gjestelista var nok til å få kjendisjournalistene til å segne om i ekstase.
– Så nå leker livet?
– Ha, ha, ha, på ingen måte. Livet er først og fremst fullt av hverdager. Men vennskapet vårt ligger fortsatt i bunnen. Odda og jeg elsker å henge sammen, ha det gøy, finne på ting. Har egentlig ikke behov for sånn gutta-stemning eller jentekvelder.
Under koronaen, da det meste ble nedstengt, ga lekenheten seg utslag i at hun og mannen begynte å lage gourmetmat. På natta.
– Vi satt i joggisen og så på serier hver kveld etter at vi hadde lagt barna. Det ble for kjedelig, og vi måtte finne på noe. Så da fant vi på at vi skulle late som om vi var to kokker som drev en gourmetrestaurant. Pepe & Pepe-Kalle, ler hun.
De gikk i gang med å studere oppskrifter. Planla menyer, skalldyruke, kjøttuke og så videre, kokkelerte først og stivpyntet seg deretter for å gå til bords.
– Rettene ble mer og mer avanserte, og middagene senere og senere. Jeg tror det seneste vi satte oss til bords var klokka 02.00 på natta, ler hun.
– Det er så viktig å ha det gøy sammen. Når nyforelskelsen legger seg og du kommer ut av puletåka, må du holde liv i flammen. En stund går det av seg sjæl, men så må man jobbe for det.
– Når nyforelskelsen legger seg og du kommer ut av puletåka må du holde liv i flammen
— Tinashe Williamson
Ett grep har vært å gå i parterapi mens forholdet er bra. Tinashe sammenligner det med å gå til årlig tannlegesjekk. Slik slipper du kanskje rotfylling den dagen du får et hull.
– Jeg er veldig glad for at vi gjorde det. Vi har gått på en smell eller to i forholdet senere, men da var vi bedre rustet fordi vi hadde vi verktøyene til å takle det.
Paret bor idyllisk på Rodeløkka i Oslo, sammen med lille Ziggy på tre år og elleve år gamle India som Tinashe har sammen med eksen Håvard Kvangarsnes. Ifølge Tinashe er han verdens beste eks. Etter at det ble slutt mellom dem, ga de hverandre et løfte om å sette datteren først.
– Jeg hadde tatt en kule for Håvard uten å mukke, sier hun.
Og forteller at både ektemannen og eksen er med på barneoppdragelsen. Og at det hender at også Ziggy blir med til eksen når det er hans tur til å ha India.
– Vi har et fantastisk forhold. Jeg sier ikke dette for å fortelle noen hvordan de skal være og har forståelse for at det kan være vanskelig å samarbeide, spesielt om man har hatt et stygt brudd. Men kanskje kan det være til inspirasjon, så folk som går gjennom et vondt brudd, kan tenke at det vil kunne bli bedre med tida. At det er håp. Det er tross alt mye smoothere å ha det sånn enn å ikke ha det sånn.
– Den som tier, samtykker
Under en tur til Zimbabwe i 2017 møtte hun igjen sin biologiske far for første gang siden hun var sju år gammel. Reisen ble en fin måte å vise datteren India sine røtter på. Det ble utvilsomt en vellykket reise.
– Ja, Ziggy ble unnfanget der, smiler Tinashe.
Når det gjaldt faren, hadde hun mye på hjertet, sinne og uoppgjorte følelser. Men det ble et varmt og fint møte.
– Vi møttes i resepsjonen på hotellet, jeg strakk ut hånden for å hilse, og så klemte han meg. Så det ble en litt sånn klein, rar hilsen, ler hun.
Og forteller at han har tekstet henne nå i forbindelse med boka.
– Han skrev: «I’m so proud of you» sier hun, og føyer i neste øyeblikk til at det er han hun er oppvokst med å kalle pappa, selv om han ikke er hennes biologiske far, som er han hun tenker på som faren sin.
– Han vil alltid være faren min. Det er han som passet på meg når jeg var syk. Som vet hva slags lørdagsgodt jeg liker.
Mobbere tok kontakt
Nylig var det et annet møte som også gjorde inntrykk. For da hun skulle signere bøker under boklanseringen sin, fikk hun øye på en smilende kvinne i køen. «Du husker sikkert ikke meg?» sa hun. Tinashe klarte ikke helt å plassere henne, men det var noe kjent.
– Så fortalte hun at hun var læreren min her på Grünerløkka de to første skoleårene. «Og jeg har fulgt med på deg hele tiden og kom hit i dag for å se deg igjen og fortelle deg hvor stolt jeg er av deg.» Jeg begynte å hylgrine, sier Tinashe.
– Det var et skikkelig fint møte. Alle lærerstudenter burde vite hvilken stor impact de kan ha på barn. At det kan sitte igjen så sterkt så mange år etterpå.
I voksen alder har to av mobberne fra barneskolen tatt kontakt på messenger og beklaget sin oppførsel.
– Han ene skrev: «Unnskyld for at jeg var så dritt mot deg.» Han andre: «Unnskyld for at jeg ikke gjorde noe når jeg så du hadde det vondt.» Den siste er kanskje den viktigste unnskyldningen jeg noen gang har fått.
– Hvorfor var den siste meldingen viktigst?
– Jo, for er du rasshølet som mobber noen, så er du det rasshølet, liksom. Men er du en venn som bare lar det skje, gjør det vondere. Du vet ordtaket «in the end you won’t remember the words of your enemies but the silence of your friends». Den som tier, samtykker.
I ettertid har hun tenkt mye på at de stygge slengbemerkningene hun fikk i oppveksten, var ord barn ikke har i sitt eget vokabular.
– Det var nok ting de hadde hørt rundt middagsbordet hjemme, ja. Barn får med seg veldig mye, derfor er det viktig å passe på hva slags ting man sier og hvilke holdninger som bare får skli.
Hun er litt sjokka sjøl over alt oppstusset den nye boka hennes har fått. Hun hadde grugledet seg til boklanseringen.
– Hvordan har det vært å skrive den?
– Det var retraumatiserende, litt rensende. Og veldig gøy. Det viktigste jeg har lært mens jeg har jobbet med den, er at vi alle har fordommer og at vi alle kommer til å tråkke feil. Men det er måten man møter det på som er viktig, at man kan ta kritikk og ikke automatisk går i lås med sånn: «Du må tåle en spøk» eller «ikke vær så krenka nå».
Beste hevn er å leve godt. Tinashe understreker at hun ikke ønsker å henge ut noen, det hun håper, er at mobbere ikke viderefører dårlige holdninger til sine egne barn. Det er derfor hun skrev boka si, sånn at barn tør å si ifra at det er ugreit når «onkel Kåre» eller «tante Gudrun» sier noe rasistisk rundt middagsbordet. At unnskyldningen om at de er fra en annen tid, ikke holder mål.
– Jeg orker ikke tanken på at våre barn ikke skal ha det språket de trenger. Hvis det fatale skjer, vil vi at de skal kunne si ifra.
Selvfølgelig er også Tinashe bekymret for at barna hennes skal bli utsatt. Drapet på Benjamin Hermansen. Utøya-massakren. Manshaus. Nazisymboler på skolevegg, dritt mot samfunnsdebattanter i kommentarfelt og sjikanerende tekstmeldinger til fotballspillere. Antirasistisk senters liste over rasistisk motivert hatkriminalitet i Norge er foruroligende lang.
– Men du bør også være bekymret for barna dine. Være redd for at de sitter på internett, får dårlige venner med dårlige holdninger som kan bli livsfarlige. Du kan potensielt være moren til en terrorist. Rasismen rammer ikke bare dem som får kjenne den på kroppen, den kan ramme alle.
---
5 favoritter
Bok: «Men tankene mine får du aldri» av Sverre Asmervik og «Min skyld» av Abid Raja
Film: Spielbergs «The Color Purple» (1985)
Musikk: Emilie Nicolas, Missy Elliot, Rihanna
Mat: Pinnekjøtt, any day!
Sted: Hjemme.
Fakta:
Tinashe Williamson (36)’
Aktuell med boka «Håndbok for unge antirasister»
Modell, PR-rådgiver, skuespiller og forfatter
Fra Zimbabwe og Oslo. Vokste opp i Vormsund
Bor på Rodeløkka i Oslo. Gift med komiker og skuespiller Odd-Magnus Williamson.
Har døtrene India og Ziggy.
---