Regjeringen lover å utrede de siste ti års erfaringer fra EØS-samarbeidet. Men det skal ikke utredes EU-alternativer til EØS-avtalen. I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen legger EØS-avtalen til grunn for Norges forhold til Europa. Og hvis noen skulle være i tvil: Dette budskapet hamres inn fire ganger.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) gjør det i tillegg tindrende klart at det ikke er snakk om å utrede alternativer til EØS-avalen. Samtidig innrømmer Huitfeldt at mye har skjedd siden den forrige EØS-utredningen ble lagt på bordet i 2012. «EU og EØS har utviklet seg. Det har også Norge. Og de siste ukene har den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg dramatisk. Det får også betydning for det sikkerhetspolitiske samarbeidet vi er en del av», skriver utenriksministeren i et svarbrev til Venstre-leder Guri Melby.
[ Høyre strutter av selvtillit. ]
Det er bred oppslutning om EØS-avtalen, både i befolkningen og på Stortinget. Derfor er det klokt av regjeringen å legge EØS-avtalen til grunn for sitt arbeid. Her måtte Senterpartiet bøye seg for kjøttvekta og den politiske realiteten. Men Sp har fått en liten seier ved at EØS-utredningen også skal ta for seg erfaringene som «nærstående land utenfor EU» har med alternative avtaler med EU. Her tenkes det nok spesielt på Sveits, som har valgt en modell med en rekke særavtaler med EU.
Men Ap/Sp-regjeringen sier plent nei til å vurdere alternativer til EØS, slik Fellesforbundet i LO har bedt om. I oktober 2019 vedtok landsmøtet i Fellesforbundet å kreve en offentlig utredning om alternativer til EØS. Og ifølge forbundet er det en handelsavtale med EU eller fullt medlemskap i EU som er de realistiske alternativene. Bakgrunnen er at det er betydelig EØS-motstand blant de tillitsvalgte i store deler av LO-familien. Dette baserer seg på at EØS-avtalen har skapt problemer i det norske arbeidsmarkedet. Sosial dumping og lavlønnskonkurranse er stikkord for dette.
EØS-avtalen står uansett fjellstøtt.
Det var ventet at LO ville ha sluttet seg til et liknende krav på kongressen som skulle ha vært avholdt i fjor, men kongressen ble avlyst på grunn av koronapandemien. LO-kongressen vil i stedet bli arrangert i begynnelsen av juni i år. Også da vil EØS bli et hett tema på kongressen. Her gjelder det å finne et nytt og samlende kompromiss om saken. Alternativt kan LO-kongressen fort komme til å ende opp med å si nei til EØS.
I regjeringen jobbes det derfor intenst for å kunne sette ned det nye EØS-utvalget i god tid før LO-kongressen. Hovedpoenget med en slik utredning er å vise at handlingsrommet i EØS-avtalen er større enn det mange vil ha det til. Bare slik kan LO-familien bli delvis tilfredsstilt. Tidligere sjeføkonom i LO, Stein Reegård, er blant dem som offentlig hevder at det finnes et betydelig handlingsrom. Han mener at graden av dette må avklares gjennom en løpende prosess som en blanding av juss, økonomi og politikk. Da er det om å gjøre at det legges politisk tyngde bak mandatet i den kommende EØS-utredningen.
[ Frivillige og ufrivillige hotellopphold. ]
I 2012 viste den forrige utredningen at EØS-avtalen har tjent Norge godt siden den trådte i kraft 1. januar 1994. Spissformulert kan vi si at Norge har vært tre firedels medlem av EU siden den gang. Uten å være med i EU har norske bedrifter nytt godt av å være en del av EUs indre marked. Landbruk og fisk har vært unntatt, men ellers har norske bedrifter vært omfattet av samme spilleregler som bedriftene i EU-landene. På godt og vondt, hovedsakelig det første.
EØS-avtalen er dynamisk på den måten at EU-direktiver nærmest automatisk blir lov i Norge. Samtidig er EU mye mer enn handel. Det store spørsmålet er hva Norge kan si nei til. Et stort handlingsrom regnes av de fleste som et gode. Men dette er ingen enkel greie for EØS-motstanderne i Senterpartiet. De ønsker jo egentlig at EU har lite å gå på, for på den måten å synliggjøre at en handelsavtale er å foretrekke. Paradoksalt nok tenker også ihuga EU-tilhengerne i samme baner, for å gjøre et EU-medlemskap mer lukrativt. Men slike tanker holder disse politikerne stort sett for seg selv. Det gjelder å velge hvilke kamper som først bør kjempes.
[ Ytringsfrihet og selvsensur. ]
Det er nemlig et faktum at EU-motstanden i den norske befolkningen er solid. En fersk Norstat-måling i avisen Vårt Land forteller oss at bare 26 prosent av de spurte er tilhengere av norsk EU-medlemskap. 53 prosent svarer nei, mens hele 21 prosent ikke vet hva de skal svare. Det er verdt å merke seg at det nå, etter at krigen i Ukraina brøt ut, har blitt dobbelt så mange tvilere som det var i en annen måling i desember i fjor. Mest interessant er det at ja-andelen har gått ned.
Utenriksminister Huitfeldt holdt nylig en utenrikspolitisk redegjørelse i Stortinget. Her framhevet hun forståelig nok Natos viktighet i en tid med «ustabil, uforutsigbar og dermed farligere russisk nabo i nord». Mer overraskende var det at hun framhevet EUs rolle. «EU har samtidig fått ny og konkret relevans som sikkerhetspolitisk aktør», sa hun.
[ Små og sårbare digitale analfabeter? ]
Utenriksministeren hevdet at vedvarende usikkerhet om den politiske utviklingen i USA vil bidra til «større europeisk egenvekt» i utformingen av europeisk sikkerhetspolitikk. Det er all grunn til å frykte at Donald Trump, eller en likesinnet politiker, kan bli president i USA ved neste korsvei. Da vil Norge i enda større grad måtte lene seg på EUs sikkerhetspolitikk, uten å ha innflytelse på den.
EØS-avtalen står uansett fjellstøtt. Derfor er det ingen grunn til å frykte at den blir satt i spill gjennom en bredere utredning. Det er beklagelig at regjeringen bare vil ha en vurdering av erfaringer. Det vil være mer nyttig å få skissert alternative løsninger i form av handelsavtale og EU-medlemskap. Disse to alternativene kan riktignok først bli reelle i det øyeblikk det blir forhandlet, men med en bredere utredning ville vi uansett ha fått en klarere pekepinn. Da kunne vi ha fått en mer reell og bedre opplyst debatt om Norges forhold til Europa. Ingen tar skade av mer kunnskap, snarere tvert om.