Tøffe tak i lønnsoppgjøret

Det brygger opp til et ekstra tøft og komplisert lønnsoppgjør i år. Et mer todelt næringsliv gir mer hodebry. I tillegg krever offentlig sektor et ekstra lønnsløft, for å ta igjen det tapte fra de to siste årene. De Unio-organiserte lærerne og sykepleierne synes å være mest utålmodige og offensive foran lønnsoppgjøret.

Fredag kom fasiten på fjorårets lønnsoppgjør. Denne statistikken danner naturlig nok utgangspunktet for årets lønnsoppgjør. Mange arbeidstakere tapte lønnsmessig terreng i fjor. Nå krever fagbevegelsen økt kjøpekraft, altså at lønningene stiger mer enn prisene.

Statistikken fra utvalget, som har til oppgave å beregne de tekniske forutsetningene for lønnsoppgjørene, viser noen klare utslag. Lønningene i offentlig sektor har sakket litt etter utviklingen i privat sektor. De ansatte i varehandelen ble lønnsvinnere i fjor, blant annet som følge av bonuser for ekstra innsats under koronapandemien. Lønningene i varehandelen økte med 4,75 prosent. Finanssektoren fulgte tett etter med 4,0 prosent.

De kommuneansatte fikk i snitt 2,7 prosent økt lønn. I staten ble det 2,8 prosent. Dette var tett opptil den anslåtte rammen i frontfaget, altså industrien. «Problemet» er at industrien til slutt endte samlet på 3,0 prosent.

Samtidig er det interne forskjeller i offentlig sektor. Undervisningsansatte ble avspist med 2,3 prosent, mens de sykehusansatte fikk 3,5 prosent. Slik sett har lærerne en «bedre sak» enn sykepleierne. Det hører med til bildet at industriarbeiderne endte på 2,75 prosent.

I Norge er det tradisjon for at Fellesforbundet går i front og forhandler for industrien først. LO-familien vil ventelig samle seg om en slik linje også i år. Oppgjørsformen blir avgjort på LOs representantskapsmøte førstkommende tirsdag. Det legges opp til å kreve økt kjøpekraft for LOs medlemmer, som et generelt kronetillegg. På toppen kommer det krav om et eget lavlønnstillegg.

Det er også tradisjon for at oppgjøret i dette frontfaget blir en norm for de øvrige lønnsoppgjørene, både i privat og offentlig sektor. Begrunnelsen er at den konkurranseutsatte industriens tåleevne må legges til grunn. Alternativet blir fort at offentlig sektor blir lønnsledende. Da får vi en skadelig lønnsspiral som i neste omgang fører til tapte industriarbeidsplasser.

Feilskjærene fra lønnsoppgjørene på midten av 2000-tallet og starten av 2010-tallet bør være en tankevekker. Derfor er det ikke gitt at det er smart å løfte offentlig sektor lønnsmessig nå i år. Lønnsutviklingen bør sees over tid, og da har frontfagsmodellen vist seg å tjene den jevne arbeidstaker godt – det være seg i privat så vel som offentlig sektor. Tallenes tale er klar når vi ser årene 2014-2021 i sammenheng.

Det viktigste er å sikre økt reallønn i år. Det betyr lønnstillegg som overstiger forventet prisstigning på 2,6 prosent. Det bør være mulig å se 3-tallet. Utfordringen er å unngå nye lønnsforskjeller. Fellesforbundets Jørn Eggum vil derfor kjempe for et høyest mulig kronetillegg. Han kan argumentere med at det er gode tider i norsk næringsliv. Mange bedrifter tar ut store utbytter.

Arbeidsgivermotparten, Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, mener derimot at svaret er å gi mer i lokale tillegg, tilpasset de aktuelle bedriftenes lønnsevne. Store deler av næringslivet her til lands går godt, men det er også mange som sliter økonomisk med ettervirkninger av koronapandemien. Restauranter og hoteller er eksempler på bedrifter som har dårlig lønnsevne. Et ekstra lavlønnstillegg vil også merkes godt i disse bedriftene.

Også Fagforbundet i LO ønsker et kronetillegg. Det vil gi en klar lavlønnsprofil og dermed bidra til mindre lønnsforskjeller. På den bakgrunn er det interessant å merke seg at Unio, på kongressen før jul, vedtok å kreve økt lønn for sine medlemsgrupper. Begrunnelsen er at praktiseringen av frontfagsmodellen «har gitt en sammenpresset lønnsstruktur som holder lønnen til utdanningsgrupper i offentlig sektor nede».

Resultatet av Unios linje vil være økte lønnsforskjeller. Her er Unio og Fagforbundet tydeligvis på klar kollisjonskurs. Det er stor strekk i laget innad i fagbevegelsen. Derfor blir det ekstra interessant å se utfallet av lønnsoppgjøret i offentlig sektor. Streikefaren er stor i Unios rekker. Spørsmålet er om Unio tør å velge mellom lærerne og sykepleierne. Ole Brumms «Ja takk, begge deler» er ikke alltid en klok strategi.

Men først er det altså privat sektor som skal i ilden. 9. mars benker Jørn Eggum og Stein Lier-Hansen seg på hver sin side av forhandlingsbordet. Industrien må legge normen også for årets lønnsoppgjør. Vi må slå ring om modellen som har tjent fagbevegelsen, næringslivet og samfunnet godt i flere tiår. Samtidig er det på tide med økt kjøpekraft for landets lønnstakere. Det handler om å hente ut den rettmessige delen av verdiskapningen. Nå er det vanlige arbeidsfolks tur.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Kjell Werner

Kommentator i Dagsavisen