Ap/Sp-regjeringen fortsetter å slepe seg gjennom hverdagen, med synkende målinger og nordavind fra alle kanter. Selv ikke faren for en storkrig på europeisk jord ser ut til å skape samling og støtte. Sannheten som ble vedtatt under pandemien, om at folk slutter opp om landets ledelse i krise, gjelder ikke lenger.
Da statsminister Jonas Gahr Støre møtte til muntlig spørretime i Stortinget onsdag, fikk vi en miniversjon av hvordan den politiske debatten arter seg for tiden. Opposisjonspolitikerne svingte seg opp på hver sin kjepphest og la i vei, i galopp, passgang og både rent og urent trav.
Sannheten som ble vedtatt under pandemien, om at folk slutter opp om landets ledelse i krise, gjelder ikke lenger.
Rett skal være rett: Spontanspørretimen startet med en interessant og god ordveksling mellom Støre og Høyre-leder Erna Solberg, sekundert av tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide, om den spente og farlige situasjonen som Russland har skapt på Ukrainas grenser.
Så var det Frp-leder Sylvi Listhaug sin tur. Hun har lagt seg til et helt eget politisk vokabular, der dramatiske vendinger og malende adjektiv brukes til å pumpe opp budskapet til det sprekker. Foreløpig gir det liten uttelling på meningsmålingene, men det ser ikke ut til å legge noen demper på ordbruken. «Samtidig som staten tjener seg søkkrik, er det vanlige folks tur til å bli flådd,» sa Listhaug. Hennes partifelle Bård Hoksrud fulgte opp med å minne om at ikke alle er like rike som Støre.
Bjørnar Moxnes er i ferd med å ta en doktorgrad i Aps smertepunkter.
Deretter kom SV-leder Audun Lysbakken og snakket om «dyrtid i Norge». Han ville ha drastiske grep for å løse opp den massive eierkonsentrasjonen i dagligvarebransjen. Maten er for dyr.
Etterlatt inntrykk etter starten på spørretimen var at vel er det alvorlig i Ukraina, men det er ingenting mot de krisetilstandene vi har her til lands, hvor folk sulter, fryser og frykter framtiden.
[ Russland frykter ikke våpen. Kreml frykter frihet. ]
Var det flere verkende sår å pirke i?
Ja visst. Leder av Rødt, Bjørnar Moxnes, er i ferd med å ta en doktorgrad i Aps smertepunkter. Et av de vondeste er Ullevål sykehus. Oslo Ap vil ikke legge det ned. Senterpartiet vil ikke legge det ned. Oslo kommune vil ikke legge det ned. Men Støre har vunnet den kampen i to omganger. Først internt i eget parti, der han kjempet ned sitt eget fylkeslag. Deretter på Hurdal, der Senterpartiet måtte svelge nederlaget. Ingenting tyder på at Oslo kommune kommer noen vei, heller. Saken er en gavepakke til Rødt, som kan forsyne seg av skuffede Sp-velgere og misfornøyde Ap-velgere i hovedstaden så lenge de klarer å holde liv i saken. I den grad det er noen Ap- og Sp-velgere igjen i Oslo, da.
[ Vil du betale for tampongene mine? ]
Så kom Venstres Sveinung Rotevatn og lurte på hvor i alle dager det er blitt av Støres klimaengasjement, før Høyres Nikolai Astrup presset statsministeren i det som mest sannsynlig kommer til å bli en stor problemsak, EUs klimatoll. Når klimapolitikken kobles til EU og EØS i en regjering med ett ja-parti og ett nei-parti, og der konsekvensene fort kan bli dyrere varer for forbrukerne, skjønner alle at Sylvi Listhaug kommer ti lå si «vanlige folks tur til å bli flådd» før Bjørnar Moxnes har rukket å si «ACER».
En fragmentert og litt retningsløs spørretime viste dermed fram, på en nesten overtydelig måte, tre av regjeringens største problemer.
For det første blir den angrepet fra alle kanter. Den har en stor, åpen flanke til venstre for seg i tillegg til at den blir hardt konfrontert av opposisjonen på høyresiden. Interne motsetninger mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjør den sårbar, enten det gjelder et sykehus i Oslo eller internasjonale klimaspørsmål. Midt oppi alt dette presset finnes vel regjeringens politiske prosjekt, som er der inne et eller annet sted, men som det blir veldig lite tid til å snakke om eller vise fram.