Krigshistorien er full av datoer verdt å minnes. Holocaustdagen 27. januar er en viktig dato å huske for sin symbolske sprengkraft, da russerne sparket inn portene til Auschwitz i 1945. Men like viktig er 20. januar og et effektivt møte i en villa utenfor Berlin. Der begynte Holocaust. Den overlagte, industrielle utryddelsen av jødene.
Halvannen time tok det å ble enige om prinsippene for deportasjon og destruksjon
Den andre verdenskrigen var full av uvirkelig gru, død og drama, men krigens kanskje grusomste øyeblikk var likevel et gemyttlig møte mellom 15 menn i en villa utenfor Berlin 20. januar 1942. Skjebnen til Europas jøder ble beseglet. Én av 30 nummererte kopier av referatet fra møtet overlevde krigen og kunne vitne om øyeblikket der Nazi-Tyskland tok steget fra overgrep til utryddelse, fra undertrykkelse til massemord.
Fra hele det stortyske riket kom det menn til den idylliske villaen ved innsjøen Grosser Wannsee 20. januar 1942. Villaen hadde siden året før fungert som konferansesenter for SS. Noen kom i dress og frakk de to milene fra maktens korridorer i Berlin sentrum. Andre kom i uniform så langt østfra som Latvia, som SS-majoren Rudolf Lange. Han hadde personlig vært ansvarlig for drapene på titalls tusen jøder i Baltikum bare noen uker tidligere. Han visste av erfaring at løsningen ikke var skytevåpen, men gass. Så mange som en halv million jøder var allerede drept siden Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933, men fortsatt hadde ikke nazistene noen strategi. Med den tyske ekspansjonen østover, begynte det å haste. Det måtte finnes en løsning for 11 millioner jøder. Emigrasjonspolitikken var mislykket. Ingen andre nasjoner ville heller ha jødene. Ikke Storbritannia. Ikke USA. Ikke Norge.
[ Auschwitz som politisk slagmark. ]
Historiens påminnelser: Da Adolf Hitler kom til makta, var det gjennom frie valg. Høsten 1932 ble nazistene det største partiet i den tyske Riksdagen. Den samme sommeren hadde de allierte vinnerne av første verdenskrig bestemt å lempe på de hemmende, tyske krigsskadeerstatningene. En vesentlig del av grunnlaget for nazismen, Hitlers offerhistorie og landets svake økonomi påført av fiendene, ble borte. Partiets popularitet falt kraftig. Det var følelser og lederens karisma, ikke et konkret og sammenhengende politisk program, som holdt partiet sammen. De trengte et nytt fiendebilde. Noe å samle Tyskland mot.
Hitler og nazistene hadde dårlig tid. I januar 1933 ble Hitler rikskansler. Han lyste umiddelbart ut nyvalg med mål om rent flertall. Ved valget i mars fikk nasjonalsosialistene godt under halvparten av stemmene, men en ny lov som passerte begge Riksdagens kamre, ga Hitler likevel alle fullmakter til å utstede lover. Jødene ble pekt ut som et nasjonalt problem. Fra april ble det innført statlige tiltak: Jøder ble bannlyst fra alle offentlige verv og stillinger. De fikk ikke lenger praktisere juss og ble nektet adgang til universitetene. I november fulgte nok et valg. Nå var oppslutningen om Adolf Hitler 92 prosent. Nesten tre ganger så stor som den hadde vært ett år før. Helt lovlig var Tyskland forvandlet til et diktatur. Samfunn endrer seg fort. Mentalitet enda fortere.
Trakassering og institusjonalisert diskriminering var ikke nok. De såkalte raselovene fra 1935 la det juridiske grunnlaget for å løse «det jødiske problemet». Lovene skulle beskytte tysk blod og tysk ære. Den skulle gjøre Tyskland «great again», for å bruke et moderne uttrykk. Tyskere først. Jødene skulle isoleres. De mistet sine tyske statsborgerskap, og kunne ikke lenger gifte seg eller ha seksuell omgang med tyskere eller andre ariere. De kunne ikke ansette tyske kvinner under 45. Fordi unge tjenestejenter kunne bli satt barn på. Og jøder kunne ikke heise det nye, tyske riksflagget med hakekorset eller fremføre verk av tyske komponister eller på annet vis være eksponenter for tysk kultur. Surrealismen ble komplett da det ble forbudt for jøder å oppgi Hitlers bursdag 20. april som sin fødselsdato.
Det «jødiske problemet» var en konstruksjon, en måte å forlede de tyske massene på. Det levde relativt få jøder i Tyskland i 1933. De utgjorde rundt en halv million mennesker, eller 0,75 prosent av befolkningen. Livet for jødene var ikke vanskeligere her enn ellers i Europa og antisemittismen ikke verre enn på kontinentet for øvrig.
[ Den norske hjemmefronten sviktet jødene? Alle sviktet jødene. Før, under og etter krigen. ]
De 15 mennene fikk servert konjakk og begynte på dagsorden: De skulle finne en «endelig løsning». Halvannen time tok det å ble enige om prinsippene for deportasjon og destruksjon. Altså for frakt og drap. Noen unntak ble de enige om. De måtte få beholde noen til å jobbe i våpenindustrien. Departementenes byråkrathender fant SS-bødlenes. De hadde en plan. Den er å lese mellom linjene i møtereferatet på 7–8 sider.
Professor Bernt Hagtvet skriver godt om historiens lærdom i «Folkemordenes svarte bok»: Uhyggelig fort lar mennesker seg avsosialisere og påhektes en ny type normalitet. Rettsstaten er skjør, og sivilisasjonen ofte bare en tynn hinne over barbariet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen