Den største forbrytelsen

I sommer var det 75 år siden andre verdenskrigens slutt. Men dens skygger slutter aldri å innhente oss. I disse dager kan og bør vi også minnes rettsoppgjøret i Nürnberg. På godt og vondt.

Forsøket på å rettsliggjøre den totale krigen forteller mye om pragmatisme og om umulige valg. Og om hvor tydelig hva som er rett og galt blir når man kan betrakte det hele på 75 års avstand.

Den opprørte, følelsesladde debatten om Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten», om forfølgelsen og deportasjonen av de norske jødene, har dominert denne høsten. Første juledag har filmen «Den største forbrytelsen» premiere, den er basert på Michelets tidligere bok om det norske holocaust.

En åpenbart viktig film, som kritikerne har applaudert som svært vellykket. Filmen som beskriver utryddelsen av nesten halvparten av de norske jødene, vil ironisk nok ikke utløse samme følelser som forfatterens kritikk av at hjemmefronten gjorde for lite for å redde jødene.

Les også: Midt i den store debatten om Marte Michelets siste bok får «Den største forbrytelsen» premiere

Det er oppsiktsvekkende hvor følsomt det har vært i Norge, dette sviket. Men hvorfor er det så kontroversielt når det bare er logisk og konsistent med hvordan alle andre hadde forholdt seg til jødene før og under krigen? Alle sviktet.

Eller kanskje er ikke sviktet rett ord, for det forutsetter at man har hatt eller følt et ansvar. Ingen brydde seg, er mer dekkende.

Den norske hjemmefronten følte ikke ansvar. Akkurat som den norske staten ikke følte ansvar for jødiske flyktninger under hele 1930-tallet.

Nasjonen Norge rynket på nesa, skepsisen til jødene var stor. Myndighetene krevde at jødiske flyktninger måtte kunne forsørge seg selv. Justisdepartementet fryktet et «spirende jødeproblem» og avviste raseforfølgelse som grunnlag for oppholdstillatelse. Enda det var godt kjent hvilke vilkår de levde under i Hitlers Tyskland. Og dette var i Arbeiderpartiets Norge.

Engasjementet for de politiske flyktningene var betydelig sterkere: «For å sette det på spissen: En jøde kunne bare anerkjennes som politisk flyktning dersom han var aktiv sosialist, skriver forfatter Harald Skjønsberg i «Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933–1940».

Norge var selvsagt ikke unike. Vi var typiske.

Les også: «Regjeringen gir aktivt penger til en blogg som lar seg bli krenka av pepperkaker»

340.000 tyske og østerrikske jøder flyktet fra naziveldet mellom 1933 og 1945. 100.000 rømte forgjeves og kom til land som ble okkupert. Mange flere møtte stengte grenser. De stanget i regelverk og kvoter. Og i ren rasisme. 300.000 søkte asyl i USA, de fleste ble avvist.

Da 32 land møttes i Frankrike i 1938 for å drøfte det jødiske flyktningproblemet, sa bare den Dominikanske Republikken ja til å ta imot flere. Konferansen var en flopp.

«Jødene har skylda!». Dette sitatet står under bildet av nazistenes propagandaminister på forsida av det amerikanske ukemagasinet TIME i juli 1933. Visste ikke? Det er et tilbakevendende spørsmål for en hel verden når det gjelder jødenes skjebne. Visste ikke om dødsleirene eller ville ikke vite?

Eller visste man, men klarte ikke å forstå og ta inn over seg, som vi i dag apatisk leste om krig og overgrep i Syria. Det er hevet over tvil at kunnskapen om leirene var tilgjengelig. Polakkene fikk sommeren 1942 varslet om at tyskerne drepte jøder over hele landet.

«Jødiske massakre – over 1.000.000 døde siden krigen startet», skrev The Times i London. Aviser over hele verden trykket saker, men ofte var de gjemt unna, langt vekk fra forsidene. Først i desember 1942 gikk de allierte lederne ut med en formell erklæring og en anerkjennelse av hva som var på gang i Europa.

Hele 1943 og hele 1944 gikk. Millioner jøder ble drept. De første dødsleirene ble første befridd av russerne i januar 1945. Det er lov for jødene å kjenne bitterhet for, og spørre om hvorfor ikke mer ble gjort før?

Les også: «The Crown»? «Away»? Her er de beste seriene på Netflix akkurat nå

Innstillingen var at det beste de kunne gjøre for jødene, var å vinne krigen. Åpenbart. Men kunne mer vært gjort?

Å bombe leire eller toglinjer ble diskutert, men aldri gjennomført. Det var ikke prioritert.

Da freden kom og jødene skulle reise hjem, møtte de over hele Europa den samme fiendtligheten som før krigen. Alle hadde hatt tøffe år, jødene var ikke unike, i manges øyne. Bolig og eiendom var stjålet og kampen for å få tilbake det som rettmessig var deres endte ofte i vold og drap. Tusener av jøder ble drept etter krigen.

«I noen deler av Europa skulle denne volden bli endelig og ugjenkallelig: oppgaven med å renske samfunnet for jøder permanent, noe ikke engang nazistene hadde lyktes med, skulle bli sluttført av lokalbefolkningen», skriver Keith Lowe i boka «Råskapens Europa». Den svenske journalisten Göran Rosenberg beskriver i den prisvinnende boka «Kort opphold på veien fra Auschwitz» hvordan hans polske far ble møtt som flyktning og holocaustoverlevende i Sverige.

Svenskenes mistro og mangel på empati, pappaens ensomhet utløst av utenforskap, språkproblemer og rotløshet, endte i tragedie i en innsjø.

Krigens vinnere lovet å gi den ville krigen en ordnet slutt, et oppgjør en rettsstat verdig i Nürnberg. Det var amerikanerne som presset på, britene og Churchill ville skyte de 50 mest framtredende nazistene og gå videre, gå hjem.

For et Europa hjemsøkt av krig gjennom alle tider, var det nesten bare atter en krig som var slutt. For USA handlet det like mye om å bygge en framtid som å gjøre opp for en fortid.

Les også: «Det er ikke din skyld om du føler deg tung i kroppen nå»

I Nürnberg spilte Holocaust en oppsiktsvekkende om enn liten rolle i en rettssak som pågikk i over ett år, til jødenes frustrasjon. Den britiske journalisten Tom Bower sjokkerte en hel verden med boka «Blind eye to murder» i 1981, som avslørte vilkårligheten, byråkratiets motvilje og den kjølige pragmatismen som preget hele rettsprosessen.

Jobben var halvhjertet særlig fra britenes side, og da tyskerne selv etter hvert tok over prosessen, gikk de fleste fri. Nazister som dømte nazister. Og Tyskland ble gjenoppbygd med høyst nyttige eks-nazister i de fleste posisjoner, og som effektiv buffer mot den nye fienden i øst.

Bower påstår at 30.000 av 150.000 kjente massemordere fikk straff.

75 år etter er det frustrerende at ikke mer ble gjort for å straffe flere i det mest kriminelle regimet verden har sett. At jødenes mordere, kunne bli aktede samfunnsstøtter i NATO-landet Tyskland, er svimlende.

Blikket fra 2020 leter etter mening og logikk og fornuft og rettferdighet der utmattelse, praktiske hensyn og utålmodighet etter normalitet vant fram.

Det er nytteløst å dømme, vi kan bare lære.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no