Den smale veien følger bergets svingninger nedover rundt knauser og inntil stup. Til høyre med utsikt gjennom passasjervinduet ligger Lovrafjorden. Til venstre bare fjellberget, dekka av et tilsynelatende tynt gitternett som skal holde stein og masser på plass. Foran oss kan vi se den tynne stripa av land som kalles Lovraeidet, og bakom der Lovravatnet. Et av de få stedene i verden det finnes ferskvannsflyndrer.
På en dårlig dag er det ei dødsfelle.
Jeg pleier å fortelle den samme historien til ungene hver gang vi kjører forbi. En gang var Lovrafjorden mye lengre. Den hang sammen med Lovravatnet, men så gikk det et stort ras i berget og la seg tvers over. Steinene skapte det som blei Lovraeidet, og fjordarmen på innsida blei isolert fra det store salte havet. Gradvis blei saltvannet til ferskvann.
Omstillinga gikk så seint at en liten flyndreart klarte å tilpasse seg og blei til den lokale lovraflyndra. Så mange ganger har vi kjørt her gjennom årenes løp, at fortellingen om den unike ferskvannsflyndra blitt en fast rekvisitt på bilturen. Like nødvendig som diesel og tissestopp hver gang vi pakker bilen og drar fra Østlandet til fjordene lengst nord i Ryfylke hvor jeg har røttene mine. Men det jeg aldri fortalte dem, er hvor farlig det er å kjøre akkurat her.
Denne veien, riksvei 13, eller indre Ryfylkevei som den også kalles, sto ferdig i 1965. Den gangen var fullføringen av veiforbindelsen mellom Stavanger og Røldal gjennom dette ville landskapet av fjell og fjord et stort gjennombrudd for transporten i fylket, ikke minst for de som bodde lengst fra byen. Men sjøl om Rogaland og Vestlandet har sett mange større veiprosjekter siden den tid, også riksvei 13, har nesten ingenting skjedd med veien her.
På den andre sida av eidet som raset skapte for noen tusen år siden, er veien like smal. Kommer det to biler mot hverandre på veien, må den ene rygge tilbake til en av møtepunktene ut mot stupet som faller ned i vannet. Stikker en bergknaus ut, så går veien i en u-sving rundt den, uoversiktlig og farlig. Og henger berget, «rådafjellet» som det kalles her inne, ut over veien, så veit alle som kjører på den at det en gang faller ned.
[ Vi har nå fått en regjering for dem som trenger politikk ]
Det har nemlig ikke slutta å rase langs Lovrafjorden. Tvert om, det raser hvert eneste år. Om høsten når regnet kommer skyller vannmassene med seg berg og stein. Om vinteren når det skifter fra varmt til kaldt og tilbake igjen, løsner is og stein jevnlig. Og om våren, når all snøen i fjellet og isen i bergsprekkene smelter, så raser det mer enn noen gang.
Sjøl på sommeren, når naturkreftene viser smørsida også i det værbitte Ryfylke, faller det små og store steiner ned i veibanen. I Rødsliane opp fra Lovraeid mot Sand og Suldal er veien stengt mange dager hvert år på grunn av ras. I februar i år gikk det tre ras på en dag. På andre sida, ved Kolstøtunellen bare en liten kilometer lenger sør, er veien akkurat nå sperra av steiner på størrelse med bygninger. En hel del av bergsida har rett og slett glidd ut i veien. Den har ikke rast en gang, bare velta inn over veibanen den like før var markerte grensa for.
Denne veien, ukjent for de fleste lesere, er ikke en liten fillevei. Det ender ikke i et avsides dalsøkk eller fjordarm der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Det er en vei med grønne skilt. En riksvei, med tilhørende betydning for transport av mennesker og varer. På en god dag er det den raskeste transportåra mellom E134 over Haukeli, utpekt som ny stamvei øst-vest i Sør-Norge og Stavanger. På en dårlig dag er det ei dødsfelle. Det raser allerede i Brattlandsdalen, ned fra Røldalsvatnet. Det fortsetter på rase mellom Nesflaten og Litlehamar langs Suldalsvatnet. Men her, langs Lovrafjorden, om lag midt mellom europaveien og Stavanger, her raser det hele tida.
Mens resten av Norge diskuterer sykkelveier i Oslo, jernbane i Nord-Norge og verdens lengste og djupeste tunneler for å gjøre reiseveien mellom Trondheim og Stavanger ferjefri, så er riksveiene transportplanenes stebarn.
Og akkurat her kjører også skolebussen. Ungdomsskolene i området er lagt ned og sentralisert til kommunesenteret på Sand. Og for å komme dit må alle som kommer fra Ropeidhalvøya eller lengre sørfra kjøre Indre Ryfylkevei. Hver ukedag. Fram og tilbake. Unger fra tretten år og oppover. Her kjører arbeidspendlerne, de som bor på gardene rundt og skal på jobb som sjukepleier, snekker eller i kommuneadministrasjonen. Denne veien, hvor de kjenner hver eneste sving og hvert eneste steinsprang, er en del av deres hverdag.
Dessverre for dem er de ikke mange nok. I den vidstrakte Suldal kommune bor det bare 3800 mennesker. Deres mening gir ikke utslag i noen andre valg enn til det lokale kommunestyret, og derfor må de vente. Vente og vente på at veien fra 1965 skal få tunneler og gulstripe, og håpe at i alle fall barnebarna deres kan bli sendt på skolen uten at foreldrene skal sjekke værmeldinga hver time i redsel for fallende steiner på taket til skolebussen.
Mens resten av Norge diskuterer sykkelveier i Oslo, jernbane i Nord-Norge og verdens lengste og djupeste tunneler for å gjøre reiseveien mellom Trondheim og Stavanger ferjefri, så er riksveiene transportplanenes stebarn. For små til å gi prestisje og stemmer i valg. Men de er ekstremt viktige for norsk økonomi. For mens sykkel. Og kollektivfeltene mellom Asker og Oslo kan sikre miljøvennlig transport for hundretusener av mennesker i våre mest sentrale strøk, kan veier som denne finansiere herligheten i tida etter olja.
Slike bedrifter kan ikke flyttes til knutepunkter langs T-banen i Oslo eller bli husert i kontorbygg på Forussletta i Stavanger.
Rett innafor Lovraeid, noen kilometer lenger sør, ligger Europas største steinbrudd. Norsk Stein omsetter for milliarder i dag, men planlegger å ekspandere fra 170 til flere tusen ansatte i en rekke industrinæringer. De ligger her fordi det er her naturressursene som drifta baserer seg på er å finne. Slike bedrifter kan ikke flyttes til knutepunkter langs T-banen i Oslo eller bli husert i kontorbygg på Forussletta i Stavanger.
Vi har levd av å utnytte disse naturressursene i flere tusen år i Norge. All fornuft tilsier at det er det vi skal leve av i framtida og. Men da må det bo folk der ressursene er. Og skal det bo folk, må de kunne sende ungene på skolen uten å være redde for at de ikke skal komme hjem om kvelden.