Kommentar

Biden og året som var så bratt

I dag er det ett år siden Joe Biden tuppet Donald Trump ut av Det hvite hus. Smilene har stivnet.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Tida går fort når man har det moro, heter det. Året siden Joe Biden ble valgt til amerikansk president har gått fort, men kan ikke sies å ha vært særlig festlig. Biden markerer årsdagen med så dårlige målinger at bare én tidligere president kan matche dem: Hans forgjenger Donald Trump.

Applausen for amerikansk lederskap vil stilne og beina sparkes under vår felles kamp mot klimakrisa.

Valgnatta for ett år siden sitter fortsatt i kroppen, selv for oss som følger med på USA fra tilskuerplass og slipper å leve i amerikansk virkelighet. På forhånd var Bidens vinnersjanser vurdert til 90 prosent, men det sto lenge og vippet ubehagelig. Valgseddel for valgseddel ble slept over mållinja i Georgia og Pennsylvania før Demokratene kunne puste lettet ut. Sammen med store deler av verden. For det var aller mest det det handlet om, å bli kvitt Donald Trump.

Joe Biden lyktes med jobb nummer én, men siden har han stampet i motvind. Sju av ti amerikanere mener landet er på feil kurs, og 54 prosent mener Biden gjør en dårlig jobb. Samtidig tramper den beseirede Trump fortsatt rundt i manesjen i Washington. Som om han bare har tapt et slag, men fortsatt har en krig å vinne. Veldig mye i amerikansk politikk handler om The Donald.

I natt tapte Demokratene guvernørvalget i Virginia, en stat Joe Biden vant med klar margin for ett år siden. Det er et tegn i tida, og et urovekkende frampek mot neste års mellomvalg.

Denne uka har Biden, som om noen uker går inn i sitt 80. år, gjestet G20-møtet i Roma, før han nå kaster glans over Glasgow og de pågående klimaforhandlingene. Alderen tynger ham. Biden har alltid vært en noe rørete taler, men årene er merkbare nå. Ikke overraskende, det er helt naturlig. Men embetets makt som øverstkommanderende, og intet mindre enn leder for den fri verden, harmonerer dårlig med hans alderstegne framtoning. Og de neste tre årene vil kreve mye av den amerikanske lederen, som har utfordringer på nesten alle kanter. Det hjelper på energinivået at han og USA blir mottatt av flertallet på den internasjonale scenen som hjemkomne helter etter årene med Trump. Eller som hans egen utenriksminister Antony Blinken sa: «Det jeg ser her er en dyp takknemlighet for at Amerika engasjerer seg igjen».

Et USA som igjen viser lederskap, er Bidens viktigste gjennomslag så langt etter at Trump skapte stor uro med å styre supermakten vekk fra det internasjonale fellesskapet, undergrave NATO og vise Parisavtalen ryggen. Det første Biden gjorde på sin vakt, var å melde USA inn igjen. Og til Glasgow kommer en dedikert president, klar for å oppfylle sine klimaforpliktelser og vise verden veien. Men Biden regjerer over en nasjon som bare blir mer og mer splittet. Stø kurs for supermakten fins det ikke lenger noen garantier for.

En situasjon man ikke trodde kunne bli verre enn under Trump, er faktisk blitt forverret under Biden. Mye handler om korona og økonomi, men kanskje aller mest på grunn av republikanerne som har lukket døra for politisk samarbeid. En opposisjon som helt har sluttet å være konstruktiv og som gir næring til en hel kultur av motsetninger og manglende tillit i USA. De politiske frontene i USA ligner stadig mer på en skyttergravskrig der stillingene blir sterkere og sterkere.

Det vanker ikke bare applaus ute i verden. Afghanistan-retretten var en skandale, og forholdet til Kina er på frysepunktet. USA har lagt seg ut med Frankrike etter en ubåt-avtale med Australia. Men det blåser mye kaldere hjemme. Hele Bidens politiske prosjekt står i fare. Milliarder på milliarder av dollar til grønn omstilling, til sosiale reformer og til oppgradering av nedslitt infrastruktur er foreslått, men Biden sliter med å få med seg sine egne senatorer og har måttet ta ned satsingen. Dette er selvsagt en stor nyhetssak, men mer dramatisk er det at ingen av republikanernes 50 senatorer har sagt at de vil stemme for Bidens gigantiske økonomipakke. For det peker illevarslende framover til valget om tre år. Det er ingen vilje til samarbeid. Det er ikke to partier som strider, det er to klaner.

Trump holder det republikanske partiet i et fast grep. Hans løgner om at valget for ett år siden ble stjålet fra han, får leve fritt på konservative medieflater. Washington Post melder at en tredjedel av de 390 republikanske politikerne som har planer om å stille som kandidater til Kongressen neste år, støtter Trumps syn. Den eneste måten å stagge den konfliktsøkende og revansjesugne ekspresidenten og hindre han fra å på ny stille som presidentkandidat, kan være å få han dømt for sin rolle i angrepet på Kongressen 6. januar i år. Lykkes man derimot ikke, blir situasjonen enda mer uforsonlig.

Visepresident Kamala Harris har ikke vunnet amerikanerens hjerter, og er ifølge Los Angeles Times’ målinger en av tidenes minst populære visepresidenter. Bak Mike Pence, Biden selv, Dick Cheney og Al Gore. Det er dårlige nyheter for Demokratene som nesten må stille seg bak henne i 2024. Med Bidens 79-årsdag et par uker unna, er det heller ikke usannsynlig at hun må steppe inn i løpet av de neste tre årene. Trump mot Harris i åpen kamp? Det er ikke et veddemål du vil like oddsen på.

Selv om ikke Trump skulle bli motkandidaten i 2024, kan det bli maktskifte i Washington. Med reaksjonære republikanere tilbake, vil Trumps linje kunne fortsette. Bidens pakke for klima, barn og fattige, og infrastruktur kan reverseres, og faren er absolutt til stede for at USA igjen trekker seg fra Parisavtalen. Applausen for amerikansk lederskap vil stilne og beina sparkes under vår felles kamp mot klimakrisa.

Det er ikke bare kinesisk kull eller indisk vekst som truer klimaet. Råtten amerikansk politikk kan i løpet av få år undergrave all verdens klimaframgang under COP26 i Glasgow. Trump tilbake er et mareritt på høylys dag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen