Kommentar

En radikal internasjonalist

Jagland med nye små stikk til Jens Stoltenberg i ny bok. Men også Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad får så hatten passer.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvor ble det av solidariteten? Thorbjørn Jagland stiller det spørsmålet i sin nye memoarbok. I boka skriver han om hvordan solidariteten forsvant. Om sviket mot de fattige, også under den rødgrønne regjeringen. Han skriver om internasjonalismen som forsvant. Om hvordan Willy Brandts østpolitikk, som til slutt førte til Berlinmurens fall, endte i en ny kald krig.

New Labour, Jagland legger ikke skjul på på hvor galt han mener det var.

Boka «År i fred og ufred» handler for det meste om utenrikspolitikk fra den tida Jagland var leder av Stortingets utenrikskomite, Stortingets president, leder av Den norske Nobelkomite og leder av Sosialistinternasjonalens Midt-Østenkomité. Det er spennende og interessant lesning. Jagland var sterk tilhenger av norsk medlemskap i EU. Man han innser at medlemskapet gikk tapt med den rødgrønne regjeringen i 2005.

Jagland tilhører venstresiden i Ap. Han var mot at Ap og Høyre gikk sammen om å felle sentrumsregjeringen Bondevik på spørsmålet om å bygge et gasskraftverk. Han var motstander av privatiseringen av Statoil og kritisk til innføringen av New Public Management i offentlig sektor. Alt dette skjedde mens Jagland fortsatt var partileder. Han mener at det ikke nyttet å protestere. Stoltenberg og hans folk hadde allerede tatt makten i partiet. Han ville at partiet skulle gå mot venstre etter nederlaget i 2001. Derfor støttet han tanken om et rødgrønt samarbeid.

Jagland er internasjonalist. Han ser med stor bekymring på utviklingen i internasjonal politikk med splittelse mellom stormaktene. Han misliker sterkt den kursen NATO har tatt. Norges rolle som juniorpartner og delvis haleheng til høyresiden i Europa ble åpenbar på en dramatisk måte da de sosialdemokratiske partiene ikke hadde noe alternativ til å rope på militær opprustning fra NATOs side. Jens Stoltenberg ble den sterkeste pådriveren for å gjennomføre Donald Trumps krav om en sterk økning av militærbudsjettene i de europeiske landene.

Irak-krigen kaller Jagland det nye årtusens verste ulykke. Han er rasende på bombingen av Libya. Det fikk den tidligere Ap-lederen og statsministeren til å stemme SV ved valget i 2013.

Gjennom mange ukloke avgjørelser har Europa begynt å vende tilbake til gamle mønstre. Under press fra terrorisme og flyktningstrømmer dro mange politikere det nasjonalistiske kortet. Jagland mener det er en sammenheng mellom den nye kalde krigen og de sosialdemokratiske partienes fall. I den første delen av det nye årtusen forlot de europeiske sosialdemokratiske partiene Sosialistinternasjonalen til fordel for å starte Progressive Alliance. Borte var ordet sosialisme. Ingen definerte hva den nye ideologien «progressive» besto i.

Støre la press på Jagland for å hindre at fredsprisen gikk til Liu Xiabo.

Slutten på det forrige århundre og begynnelsen på det nye var preget av forvirring og forvitring. Folk på høyresiden tok over ledelsen. De brukte terroraksjonen i New York til et oppgjør med islam og for å starte nye kriger for demokrati rundt om i verden. Målet var privatisering og liberalisering. De sosialdemokratiske partiene ble etter hvert en blek kopi av de nye politiske strømningene, hevder Jagland. Storbritannias statsminister Tony Blair sto i spissen for den nye linjen: Den tredje veien. De andre sosialdemokratiske partiene – også det norske – valfartet til London for å lære om New Labour. Jagland legger ikke skjul på på hvor galt han mener det var.

Det er ikke bare utenrikspolitikk i Jaglands bok. Det store oppgjøret med Jens Stoltenberg og hans folk tok han i sin forrige bok. Nå nøyer han seg med noen små stikk. Jagland fikk inntrykk av at regjeringen ikke satte særlig pris på at han definerte seg som Stortingets mann da han var stortingspresident. Han ble for selvstendig. Ap forsøkte også aktivt å få han fra å foreslå at menneskerettighetene skulle skrives inn i Grunnloven. Han mistenker også Stoltenberg for å ville ha ham ut av norsk politikk da han forslo Jagland som kandidat som generalsekretær i Europarådet.

Jagland krydrer framstillingen med en del morsomheter og oppsiktsvekkende fortellinger. Som da Carl I. Hagen som visepresident foreslo for Jagland, som var stortingspresident, at ingen representant skulle få ordet med mindre at han hadde slips og jakke og damene var pent kledd. Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad får så hatten passer. Han beskyldte Jagland for ha lekket nyheten til NRK om at Nobelprisen skulle gå til EU. Jagland er sikker på at det var Lundestad som hadde lekket. Jagland forteller også at utenriksminister Jonas Gahr Støre la press på han for å hindre at Nobelkomiteen skulle gi fredsprisen til kineseren Liu Xiabo. Det kunne ødelegge Norges forhold til Kina

Jagland avslutter med en oppfordring om å arbeide for avspenning mellom supermaktene USA, Russland og Kina. Det er avgjørende for å avverge to katastrofer: kjernefysisk krig og global oppvarming. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det.