Kommentar

Lopper i blodet

Loppemarked er Norge på sitt beste.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Stian Bromark

Stian Bromark

Tidligere debattredaktør i Dagsavisen. Nå redaktør i Agenda Magasin og Res Publica.

Høstens loppesesong er godt i gang. Nordmenn har brukt pandemien til å rydde og pusse opp, så servise, sofaer, ski og stereoanlegg har vært lagret i kjellere i påvente av at det lokale korpset igjen skulle få lov til å arrangere loppemarked. Det lukter møll og burgere og støv og vafler i skolegårder over hele Norge disse høsthelgene. Klasserommene bugner av det som for noen er skrot, for andre skatter.

Utlendinger skjønner ikke konseptet. Der de kommer fra finnes det også markeder der det selges brukte greier. Men selgeren har dette som levebrød. Og prisene kan være stive, spesielt hvis gjenstanden ligner på en antikvitet. På loppemarked, derimot, selges ting og tang som folk i nabolaget har gitt bort i stedet for å sende dem på Fretex eller Grønmo, slik at korpset får penger til aktivitet gjennom året. Bak bordene i gymsalen står foreldre som er ukomfortable i selgerrollen. I hvert fall hvis det skal prutes. Likevel tar de i et tak for en god sak.

Loppis er Norge på sitt fineste. Forskjeller opphører, litt som karnevalet i det gamle Venezia. Til hverdags er faren til Martin direktør i et multinasjonalt selskap, moren til Hanna jobber som renholder på et sykehjem. Begge befinner seg i samme bil med tilhenger onsdag kveld før loppehelga på vei for å hente en hjørnesofa i fjerde etasje hos Olga på 84 år. Faren til Nils er høyt på strå i partiet Høyre, men må likevel stå i timevis og selge svømmeføtter og fiskestenger for småpenger. Han står på sporten sammen med Henning. Han jobber i SV. Mellom slagene snakker de om regjeringsskiftet og er skjønt enige om at forandring fryder. Nevnte jeg forresten at en prominent Demokratene-politiker kom innom? Han slo av en prat. Hyggelig fyr. Kjøpte krim-bøker uten å prute.

De yngste i korpset jobber med de eldste i utekafeen. Ingen blir målt på utseende eller spilleprestasjoner i konkurranse. Alle går rundt i den samme blå t-skjorta i størrelse XXL med korpslogoen på, og tar i et tak der behov oppstår. Alle monner drar. Å selge møbler er like viktig som å selge lodd. Og noen håper det aldri blir mandag, for det skal mye til for at en niendeklassing ellers i året stopper opp i skolegården og slår av en prat med en fjerdeklassing.

Mens det kan være flaut å bli sett av kjentfolk mens du handler på Europris, forsvinner skammen på loppemarked. Prisene er så lave at alle har råd til noe, og vi som selger, ser an folk. De som trenger mest, betaler minst. I løpet av en helg på «kunst og bøker» i gymsalen, møter du et tverrsnitt av befolkningen. Den finere fruen som er på jakt etter en matchende lysestake til den hun fikk i femti-årsdagen av venninna fra Sveits for 25 år siden. Hippie-veganeren som vil ha gjenbrukte bøker om gjenbruk. En gjenganger er den unge studenten som saumfarer alle kassene på jakt etter pensumbøker, som han kjøper for en slikk og ingenting og selger videre på nett. Tipper han stemmer Venstre.

Og så har du han som alltid kommer innom og kjøper en liten bunke bøker av dårlig samvittighet fordi han for noen år siden kom over en førsteutgave av James Joyces dikt. En tynn liten flis av en sak, som han kjøpte for ti kroner. Den er verdt tusenvis på det engelske markedet i dag. Han pruter alltid oppover. Som om han betaler renter. Fordi han veit at han er med på en dugnad. Forhåpentlig tenker han det samme, han som ga bort et litografi verdt 20.000 kroner.

Uten tillit er det ikke mulig å avholde et loppemarked. Alle må stole på at alle stiller opp, og ikke sniker seg unna. Eller sniker noe til seg. Det gir ikke mening å unndra seg eller berike seg på fellesskapet, fordi det tilsvarer å stikke hånda oppi sparegrisen til ungen din. Og besøkende handler vel vitende om at ingen er ute etter å lure noen eller ta ublu priser. Ingen lopper noen på et loppemarked. 50 kroner for en varm vinterjakke er et røverkjøp. I tillegg får du god miljøsamvittighet og din bittelille andel av barnetoget som stolt marsjerer foran slottet hver 17. mai.

Et loppemarked er egentlig det motsatte av et marked, der «ressursene i et samfunn kan spres og fordeles til de som har høyest betalingsvillighet for godene», som det heter i leksikonet. I et fritt marked vil den som har mest penger få de beste sengeplassene på sykehjemmet eller komme først i barnehagekøen. Tilbud og etterspørsel. Styrt av den usynlige hånd. På et loppemarked er hånda synlig. Den holder rundt klarinetten og skaper søt musikk. Penger er virkemiddelet, ikke målet i seg selv.

Sammen bidrar nordmenn med 240 millioner dugnadstimer i året. Forsker Daniel Arnesen anslår at fravær av dugnadsaktiviteter gjennom pandemien har ført til økonomisk tap i milliard-klassen. Anslaget etter høstens loppemarked på vår skole, er at hvert barn ville måttet betale 7000 kroner ekstra i halvåret for å kompensere for bortfallet. Har du to unger i korpset, betyr det 28 000 kroner i året. Det sier seg selv at mange ville vært nødt til å slutte. Loppemarked opphever og utvisker forskjeller. Så hvis noen spør meg hva en loppeskatt er, så er svaret noe som koster veldig lite, men som er svært dyrebart.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen