Kommentar

Farlig rask helsehjelp

Det er verken mer tvang, rosebusker, svulstige politiske løfter eller hester som trengs for å bedre norsk psykiatri.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap).
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Bente Rognan Gravklev

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

Sorg, redsel og sjokk. Dette har preget reaksjonene i den offentlige debatten etter tragedien på Kongsberg. I kjølvannet av at Espen Andersen Bråthen tok livet av fem mennesker og skremte hele Norge, har vi fått diskusjoner om mediedekning, religion, radikalisering og politiets responstid. Vi har også fått en debatt om hvordan psykisk syke ivaretas i Norge. Men det frustrerende med denne debatten er hvordan den så lett ender med en pekelek.

Vi peker på Kongsberg distriktspsykiatriske senter (DPS) som kanskje ikke har fulgt ham godt nok opp. Vi peker på PST som har mottatt bekymring knyttet til ham. Men det hjelper så lite med denne øvelsen hvis vi ikke kan se helhetlig på hvilket system som er skapt for å følge opp mennesker med psykiske lidelser.

Selv om den forrige regjeringen lanserte pakkeforløp for pasienter med psykiske lidelser og ruslidelser, der retningslinjene er klinkende klare på at pasienter har rett til et helhetlig behandlingsløp på tvers av stat, kommune og fagmiljøer, og pårørende skal ivaretas og involveres, så fungerer det åpenbart ikke. Hvorfor? Fordi systemet er skrudd sammen med altfor store sårbarhetsmomenter. Og sårbarheten dreier seg om noe så enkelt som dette: Penger. Psykisk syke koster mye. Og viljen til å betale erstattes med fikse løsninger som stemples som innovative.

Nybrottsarbeid, kalte daværende helseminister Bent Høie (H) rapporten om framtidas psykiske helsevern og rusbehandling, som han mottok i slutten av september. Han sendte også en hilsen til regjeringen til Støre der han oppfordret dem til å basere politikken på fag, ikke synsing. Behovsanalysen som skulle se på framtidas behandlingsbehov innen psykiatri og rus, og var bestilt av den forrige regjeringen som en del av Nasjonal helse- og sykehusplan.

I rapporten konkluderer arbeidsgruppa med at framtidas psykiatri skal fortsette å bevege seg fra døgnbehandling til mer poliklinisk behandling. Altså mindre liggetid på institusjon eller sykehus, og mer behandling mens man bor hjemme. Flere av de polikliniske konsultasjonene skal gjennomføres digitalt.

I 2040 skal 20 prosent av pasientene som har fått døgnbehandling, folk med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelse, psykose, spiseforstyrrelser og ruslidelser få tilbud om såkalt brukerstyrt poliklinikk med digital oppfølging. Altså: Flere skal ut av sykehus/institusjon og hjem til enten pårørende eller eget selskap, og få oppfølging gjennom å måtte møte opp til behandlingstimer fysisk eller digitalt.

Dette skal redusere liggetiden med fem prosent, og for hvert liggedøgn som reduseres legges det til 0,5 polikliniske konsultasjoner. Hvor mange minutter med psykolog er dette, mon tro?

Det er mulig dette blir synsing, slik Høie advarte mot. Men det er vanskelig å se denne framskrivingen som noen plan for økt satsing på å få folk friske. Det ser snarere ut som en metode der man kan få flere raskere ut av psykiatriske sykehusplasser og over i en behandling der pasienten bor hjemme. Det er en modell som skriker kostnadseffektivitet, men som vil koste alle oss som berøres av den i løpet av livet dyrt.

Hvor lett er det å ta regien i din egen behandling, møte opp til timer enten fysisk eller digitalt når du er syk? Hvor mye innsikt har du i din egen situasjon? Hva skjer med motivasjonen for å gå løs på noe av det vondeste og vanskeligste du kanskje skal igjennom i livet ditt hvis du blir utskrevet med et timekort i hånda som viser en samtaletime om en måneds tid? Og hvem rammes hvis pasienten ikke makter å følge opp seg selv? Jo, det er pasienten selv og de pårørende. Ektemenn, koner, foreldre og barn.

I august skrev Anne Kristine Bergem og Lars Lien en kronikk i Tidsskriftet for Den norske Legeforening der de peker på utviklingen fra 2009 til 2018: Gjennomsnittlig liggetid i psykisk helsevern har gått ned fra 27 døgn til 18. Liggetiden er for kort til å kunne utrede og behandle pasienten, og etablere en god videre oppfølging, skriver de. Mange av pasientene som blir innlagt på psykiatrisk sykehus møter knapt en lege eller psykiater i løpet av forløpet. Bergem og Lien mener flere sengeplasser ville bidratt til bedre og tidligere behandling av psykisk syke også før tvang ville vært aktuelt.

Det er åpenbart gode grunner til at vi er blitt mer restriktive i bruken av tvang. Men konsekvensen av at det er så trangt nåløye for å benytte seg av tvangsvedtak, kan ikke være slik det er i dag, nemlig at færre får raskere behandling. Det trenger heller ikke å være sånn. Hadde vi hatt sykehus som var dimensjonert for å la psykisk syke få tid til behandling, ville kanskje færre blitt så syke at tvang til slutt blir eneste løsning.

Vår nye helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) vil se på kommunikasjonen mellom helsevesenet og politi etter Kongsberg-drapene. Men det er en annen ting hun bør bruke enda mer tid på: Nemlig å se på hva slags tilbud psykiatriske pasienter har i dag. Og ikke minst: Hva de ikke har.

Oslo skal få nytt sykehus, og psykiatrien skal samles på Aker. Debatten om dette har i stor grad dreid seg om hvordan sykehustomta ved Sinsenkrysset ikke er egnet til å skape ro for alvorlig syke. Det har vært etterlyst rekreasjonsområder utendørs, mulighet for dyr og planter, samt støydempende tiltak. Mindre søkelys har det vært på effektiviseringen som ligger til grunn. Flere psykisk syke må raskere ut av Aker hvis sykehuset skal bli en realitet. Og per dags dato har kommunen verken ressurser eller kompetansen til å overta ansvaret.

Lite tyder på at disse planene vil bli stoppet. Og det er det som er så fortvilende. Mens vi peker på hvem som har skylda når tragedier skjer, fortsetter utviklingen av sykehusene i retning av mindre ressursbruk.

Heidi Hovland, som var gift med Tommy Rodahl (kjent fra TV 2-programmet Farmen) skrev i et mye delt debattinnlegg for en uke siden om hvordan hun har opplevd å være pårørende i psykiatrien. «Når noen blir psykisk syk har de som står rundt et håp om at det skal være et hjelpeapparat som kan bistå på en vei som ofte blir lang og tung å gå både for den som er syk og for pårørende. Da kan jeg informere om at slik er det ikke.» Rodahl tok livet sitt for kort tid siden. Hovland beskriver hvordan gjentatte innleggelser og manglende oppfølging har vært ødeleggende. Det er hjerteskjærende.

Så kan vi gjerne tenke nytt, applaudere digitale tilbud som virker som om de skaper likere helsetjenester i hele landet. Men det hjelper så lite når behovet er så mye større. Vi må erkjenne at noen pasienter trenger oppfølging døgnet rundt. Og når helsevesenet ikke gjør det, må pasientene hjelpe seg selv eller overlate det til familien.

At Kongsberg-tragedien skjedde samme uke som vi markerte Verdensdagen for psykisk helse er en sterk og grotesk ironi. Å oppfordre hverandre til å se hverandre og ta vare på hverandre er fint det. Men ingen blir frisk av en god klem. Ingen blir friske av et par døgn på institusjon uten å bli utredet eller behandlet. Psykisk sykdom tar tid å bli kvitt. Og det tar atskillig lengre tid og gjør mye mer vondt når de som sliter mest skal få oppleve at vi har et helsevesen som ikke har plass til dem.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helses Hjelpetelefon 116 123

Chat-tjeneste og skrivetjeneste: sidetmedord.no

Kirkens SOS 22 40 00 40

Du kan chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen