Ap/Sp-regjeringen er i mindretall og må derfor søke støtte fra sak til sak i Stortinget. SV er den foretrukne samarbeidspartneren, spesielt når det gjelder å få vedtatt statsbudsjettene. Men regjeringen presses fra begge kanter. Høyre fører an på borgerlig side. Rødt, MDG og SV befinner seg på venstre flanke.
Dette blir samlet sett et politisk krysspress som er uten sidestykke i norsk historie. Den nye regjeringen er i realiteten omringet av politiske konkurrenter. Innledningsordene «Kringsatt av fiender» i Nordahl Griegs kjente dikt «Til ungdommen» er i overført betydning en dekkende beskrivelse.
[ I nattens mulm og mørke har det statlig eide flyselskapet tenkt nytt. ]
Det ble riktignok et klart flertall for regjeringsskifte ved høstens valg. 100 av 169 stortingsrepresentanter har pekt på Ap-leder Jonas Gahr Støre som statsminister. Men det er bare 76 representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet som aktivt støtter den nye regjeringen. Støre leder dermed en mindretallsregjering med opposisjonspartier på begge sider. Den norske parlamentarismen stiller imidlertid ikke krav til å ha flertall for å danne en regjering. Statsministeren må bare unngå å få flertall mot seg.
Det skal bli spennende å se hvordan disse Høyre-stjernene posisjonerer seg den nærmeste tiden.
Mandag leste Jonas Gahr Støre tiltredelseserklæringen til den nye regjeringen. Overfor Stortinget understreket han at høstens valg «ga et historisk sterkt flertall for en ny og mer rettferdig kurs for landet». Ved å utrykke seg slik siktet Støre til det faktum at regjeringen har 100 representanter i ryggen. Det trengs 85 mandater for å ha flertall i det norske parlamentet.
Opposisjonen på venstre flanke kommer ventelig til å heve stemmen kraftig, men disse partiene vil i det lengste kvie seg for å felle Ap/Sp-regjeringen. SV sitter med nøkkelen. SVs utfordring er at Rødt, og delvis MDG, vil være vaktbikkje og dermed plage SV dersom partiet bare får smuler igjen for å støtte Støres regjering. Den reelle opposisjonen er på borgerlig side, men her har Erna Solberg bare støtte fra 68 folkevalgte.
[ Støres pekefinger mot andre pekefingre. ]
Onsdag og torsdag var det opposisjonens tur i Stortinget. En rekke forslag ble lagt fram fra de ulike opposisjonspartiene. Avbøtende tiltak for å kompensere for det rekordhøye strømprisen var en gjenganger, men her var spriket i innhold stort. Ellers er det mye kjent politikk som regjeringen, og i neste omgang Stortinget, får å bale med.
Høyre-leder Erna Solberg var først ute med å angripe statsminister Støre. Rollene er byttet. Solberg virker tilpasningsdyktig. Lufta har slett ikke gått ut av den nylig avgåtte statsministeren. Hun hevdet at regjeringsplattformen er mest konkret når den handler om å reversere politikken som hennes regjering har gjennomført. Erna benyttet også anledningen til selvskryt og pekte på at de fleste pilene nå peker riktig retning.
[ Viken må oppløses, mener Dagsavisen på lederplass. ]
Erna er fortsatt stjerna i Høyre. Men potensielle, unge så vel som lovende, arvtakere blinker også i bakgrunnen. Tina Bru har blitt løftet opp som finanspolitisk talskvinne, Henrik Asheim styrer Høyre-folkene i arbeids- og sosialkomiteen, og Nikolai Astrup er ny talsmann for partiets energi- og miljøpolitikk. Det skal bli spennende å se hvordan disse Høyre-stjernene posisjonerer seg den nærmeste tiden.
Høyre-strategene har blikket stivt festet på stortingsvalget om fire år. Det blir testen på om det er mulig å gjenreise det borgerlige alternativet. Det er langt fram til et borgerlig flertall ved neste korsvei, og det synes enda vanskeligere å samle flokken. Det blir som å bære en bør med sprikende staur, slik statsminister Per Borten (Sp) konkluderte med da regjeringen hans gikk i oppløsning i 1971. Forholdet mellom dagens KrF og Venstre på den ene siden og Frp på den andre er som mellom hund og katt. Frp-leder Sylvi Listhaug opptrer nærmest som en politisk løshund.
Også SV-leder SV-leder Audun Lysbakken viste til de 100 representantene på Stortinget som vil ha en ny kurs. Han etterlyste mer kraftfull politikk i kampen mot forskjellene i Norge og klimakrisen. Lysbakken gjentok merkelappen om at det er for mye grått og for lite rødt og grønt i den politiske plattformen til Ap/Sp-regjeringen. På den annen side poengterte SV-lederen at det er mye som forener Ap, Sp og SV.
[ Støre kjøper seg EØS-fred. ]
Ved valget i 1961 mistet Arbeiderpartiet det fullstendige overtaket i Stortinget som hadde vart siden krigen. Sosialistisk Folkeparti kom på vippen, og sørget for å kaste Einar Gerhardsens regjering på Kings Bay-saken to år senere. Da dannet de borgerlige partiene regjering med John Lyng (H) som statsminister. Men Lyngs regjering satt bare tre uker, og Gerhardsen tok over igjen som statsminister.
I moderne tid har det vært flere mindretallsregjeringer enn regjeringer med flertall bak seg. Jonas Gahr Støres svake parlamentariske grunnlag er slik sett mer regelen enn unntaket. Forholdet til SV blir avgjørende for om Ap/Sp-regjeringen får sitte i fire år. SV-leder Audun Lysbakken kan selv definere om SV får til mer ved å sitte i opposisjon enn det som ville ha blitt resultatet ved å gå inn i Støres regjering. Problemet er bare at det ikke finnes noen fasit på det som kunne ha blitt alternativ uttelling.
Jonas Gahr Støres svake parlamentariske grunnlag er mer regelen enn unntaket.
Ap/Sp-regjeringen må komme med klare innrømmelser overfor SV. En skikkelig omfordeling gjennom økt skatt på høye inntekter og store formuer er kravet fra den kanten. På den annen side er det begrenset hvilken makt SV har til å presse regjeringen i kne. Å sette inn en Høyre-ledet regjering, selv om det bare skulle være for tre uker, har åpenbart en kostnad. SF-sporene fra 1963 bør være skremmende for dagens SV-leder.