Kommentar

Klarer vi én abortkamp, klarer vi to

Det kan ta både 12 og 18 uker, kanskje til og med 22, før en nye kamper om abortloven er i gang. Men de kommer.

Lørdag ble det demonstrert for å beholde dagens abortlov i 33 norske byer. Jonas Gahr Støre var selv til stede under demonstrasjonen foran Stortinget.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Den har i sannhet vært et fascinerende skue, Arbeiderpartiets abortkamp gjennom de tre siste årene. Et lite resymé: Høsten 2018 sto Jonas Gahr Støre på plenen utenfor Stortinget og protesterte sammen med 8000 andre feminister. I 33 byer over hele Norge var det demonstrasjoner mot innskrenkningene i abortloven. Bakgrunnen var at daværende statsminister Erna Solberg hadde gitt KrF en lovendring i bytte mot regjeringsdeltakelse: Selvbestemt fosterreduksjon ble forbudt.

Hestehandelen satte abortloven i spill. I Ap og flere andre partier begynte kravet om å utvide grensen for selvbestemt abort å galoppere stadig raskere. Foran landsmøtet tidligere i år stod saken og vippet i Arbeiderpartiet. Partileder Jonas Gahr Støre ønsket bare å utrede en utvidelse av selvbestemt abort fra 12 til 18 uker. AUF og daværende helsepolitisk talsperson - nå helseminister - Ingvild Kjerkol, jobbet for at landsmøtet skulle vedta selvbestemt abort til uke 18 der og da, uten dikkedarer.

Det endte i forvirring. Ap vedtok at nemndene skulle avvikles mellom uke 12 og 18. Det ble snakket om et historisk vedtak. En sensasjon. Men i tillegg ville partiet at man skulle «utrede et alternativ med trygg oppfølging og medisinsk veiledning mellom uke 12 og 18». Slik blant annet Støre hadde ønsket. Og selv om vedtakets siste setning var at «kvinnens selvbestemmelse skal sikres», klarte ikke Støre å svare tydelig på om den medisinske veiledningen skulle være obligatorisk eller ikke da han ble spurt om hva vedtaket egentlig betydde.

Uklarheten provoserte flere Ap-kvinner, som krevde en tydelig forsikring fra partilederen om at den «medisinske veiledningen» ikke bare var en ny form for nemnd under et annet navn. Den avklaringen kom til slutt. Men en tvil hadde festet seg: Ville en nølende Støre, som egentlig hadde ønsket seg et annet resultat, slåss hardt og innbitt for en abortseier til Ap, med en utvidelse til uke 18, i en eventuell regjeringsforhandling med Senterpartiet?

Tvilen var begrunnet. Uke 18 ble ikke nevnt i hundredagersplanen Ap lanserte i valgkampen. Der stod derimot en setning om å oppheve Solberg-regjeringens innskrenkninger de siste årene. Men da Hurdalsplattformen ble lagt fram, var også det punktet borte vekk. Innstrammingen Støre tre år tidligere hadde demonstrert mot, var ikke en gang nevnt. Og utvidelsen til uke 18? Den skal ikke innføres nå, bare utredes, slik Støre og flertallet i Aps programkomité opprinnelig hadde villet. Samtidig stilles stortingsgruppene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet fritt.

Abortsaken er i realiteten skjøvet bort, i to retninger: Fram i tid, og over til Stortinget. Det betyr ikke at slaget er tapt. Tvert imot kan det se ut til at de i Ap som ønsker å fjerne nemndene, nå jobber under mottoet «klarer vi én abortstrid, klarer vi to». Eventuelt «nå er det vanlige kvinnfolks tur».

For det første kommer trolig ett eller flere partier til å fremme et privat lovforslag i Stortinget om en utvidet abortgrense. Kanskje i håp om å få flertall, kanskje i den tro at Ap kommer til å stemme imot så lenge en utredning pågår. Dermed kan de anklages for hykleri, svik og løftebrudd. Men slik jeg forstår det er ingenting til hinder for at Aps stortingsgruppe stemmer for et slikt forslag på fritt grunnlag, helt uavhengig av hva regjeringen holder på med. Hurdalsplattformen slår tydelig fast at de står fritt, og i Aps partiprogram står det utvilsomt at selvbestemt abort til uke 18 er partiets politikk.

Ap står ikke alene i kampen mot nemndene. MDG, Venstre, SV og Rødt vil også fjerne dem. Noen til uke 18, andre til uke 22. Disse partiene har til sammen 80 mandater på Stortinget. De trenger fem til for å få flertall, og det er innen rekkevidde. Senterpartiet, Høyre og Frp stiller sine representanter fritt, og ingen vet helt hva Irene Ojala fra protestlista Pasientfokus mener. En utvidelse av abortgrensen kan dermed ligge nærmere i tid enn man skulle tro.

Kampen for den ufødte lov blir helt annerledes enn det KrF så for seg.

En slik utvidelse er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut som. De fleste svangerskapsavbrudd skjer i god tid før 12. uke. Av de sakene som behandles i dagens nemndsystem, får nesten alle medhold. I de svangerskapene som avbrytes sent, handler det som regel om svært syke og ofte ikke levedyktige fostre. Slike svangerskapsavbrudd er private og sorgtunge beslutninger, der det må være rimelig at kvinnen selv har det siste ordet.

For det andre kommer helseminister Ingvild Kjerkol til å sette i gang en utredning av dagens abortlov. Hvorfor skal et slikt arbeid begrense seg til kun å gjelde nemnd-spørsmålet? Nå har hun muligheten til å sette ned et bredt fagutvalg, med god tid til å lage en omfattende NOU, som kan gjennomgå hele abortloven, fra begynnelse til slutt. Det vil være overraskende om Kjerkol ikke griper den muligheten.

Selv om dagens over 40 år gamle abortlov er et godt og klokt kompromiss, bærer den preg av å komme fra en annen tid, der kvinner måtte fire på ganske grunnleggende krav for å få oppfylt en helt elementær rettighet: Å bestemme over sin egen kropp. I dagens abortlov står det for eksempel at man ikke får bestemme selv, men må i nemnd etter uke 12, også hvis graviditeten skyldes voldtekt eller incest. Det er et talende eksempel på at loven ble kjempet fram i kamp mot sterke motkrefter i et samfunn som var langt mer patriarkalsk enn dagens.

Teknologien har også endret seg til det bedre siden 1970-tallet. Nå er det mulig å vite mye mer om fosteret, mye tidligere i svangerskapet, med mye større sikkerhet, enn før. Den kunnskapen blir tidvis framstilt som noe litt skummelt av dem som ynder å snakke om begreper som «downsparagraf» og «sorteringssamfunn». Men et langt viktigere resultat av de teknologiske framskrittene er at kunnskap om sykdom gir bedre mulighet til helsehjelp.

Oppdager man at noe er galt tidlig nok, kan medisinsk behandling settes inn, slik at man begrenser og forhindrer alvorlig skade og sykdom hos mor og barn, senabort eller dødfødsel. Hvorfor man skal nekte kvinner og deres leger slik kunnskap basert på en ubegrunnet frykt om sorteringssamfunnet, må være et opplagt spørsmål for en utredning.

Kristelig Folkeparti har tatt til orde for en bred utredning av abortloven. Nå tyder mye på at en Ap-statsråd setter i gang et slikt arbeid. Men kampen for den ufødte lov blir helt annerledes enn det KrF så for seg. Mest sannsynlig går det slik flere spådde da KrF satte abortloven i spill: Det kommer til å ende med en mer liberal lov, stikk i strid med det partiet håpet på.

Lærdommen for KrF må være at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan gå i oppfyllelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen