Endelig kom lagmannsrettens dom i den såkalte Lime-saken. Det har gått sju år siden politiet og andre etater aksjonerte mot dagligvarekjeden med samme navn, og siktet hovedmannen og medvirkerne for menneskehandel til tvangsarbeid. Butikkjeden hadde på det tidspunktet vokst til over 30 forretninger, og hadde ansatt en stor gruppe arbeidstakere, de fleste av dem fra Pakistan, under slavelignende forhold.
Dommen fra lagmannsretten er på over 1200 sider, og er rystende lesning. Hovedmannen fikk åtte års fengsel for blant annet grov menneskehandel, og ble dømt til inndragning av 26 millioner kroner, i tillegg til å betale erstatning og lønn til ti ansatte. Mange av dem ble ikke bare brukt som familiens private tjenere, men også omtalt og behandlet som om de var undermennesker. En av dem ble for eksempel konsekvent omtalt som «hund» av Hussain, som også hadde han lagret under det navnet på telefonen sin. En annen merkelapp som ble brukt var det nedsettende pakistanske uttrykket «pendo», som ble oppfattet som sterkt krenkende og umenneskeliggjørende av en av de ansatte.
I forrige uke arrangerte Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) i Politidirektoratet et seminar om saken, med en grundig gjennomgang fra aktor Geir Evanger og bistandsadvokat Gro Wildhagen. Der fikk vi høre om arbeidsdager på 12–14 timer, om konstant overvåking på jobb, og om ansatte som sto til arbeidsgiverens disposisjon hele døgnet. Selv etter å ha jobbet til midnatt kunne de ansatte oppleve å bli oppringt midt på natta, med beskjed om å åpne en av butikkjedens forretninger tidlig om morgenen. Til tross for de lange arbeidsdagene opparbeidet de ansatte seg stadig mer gjeld, takket være sinnrike former for tilbakebetaling av lønn og manipulasjon. Arbeidsgiveren hadde full tilgang på kontoene deres, innlosjerte dem i sin private bolig, og kontrollerte post og annen kommunikasjon. For en av arbeiderne varte utnyttelsen i opptil tre og et halvt år, helt uten opphold.
Flere av tiltalepunktene førte likevel ikke til domfellelse. Grunnen til det var rettens vurdering av det såkalte tvangsvilkåret: Kunne man si at arbeiderne befant seg i en tvangssituasjon, når de selv hadde forlatt Pakistan for å arbeide i Norge? Her er dommen både interessant og problematisk, og den illustrerer godt noen av de problemene som hefter seg ved måten vi håndterer saker om menneskehandel på i Norge.
Et hovedproblem er at det såkalte tvangsvilkåret er tolket veldig snevert: Hva vil det si å befinne seg i en situasjon man ikke kommer seg ut av, og hvor man må underkaste seg? Grenseområdene mellom sosial dumping på den ene siden, og tvangsarbeid på den andre, kan i dag utnyttes av kyniske arbeidsgivere. I dette grenselandet blir også mange sårbare arbeidstakere stående overlatt helt til seg selv, med mindre LO, Kirkens Bymisjon, Caritas, Frelsesarmeen eller andre aktører fanger dem opp og bistår dem.
[ Jonas Bals: Vi mangler fagarbeidere. Vi får ikke flere ved å leie dem inn. ]
Erstatningsbeløpene for utnyttelsen arbeiderne ble utsatt for, er annet eksempel. Ifølge Gro Wildhagen, som var bistandsadvokat for noen av ofrene, var det en klar forskjell i den timelønnen ansatte med norske navn fikk betalt i Lime-systemet, og timelønnen ansatte med utenlandskklingende navn fikk. Når lagmannsretten ved utmåling av erstatning for manglende lønnsgodtgjørelse til ofrene legger seg på timelønn tilsvarende det utenlandske arbeidere fikk, setter de på en måte et godkjentstempel på at utenlandske arbeidstakere kan avlønnes dårligere enn norske. Wildhagen mener det riktige ville være å utmåle timelønn basert på anbefaling om minstelønn som framgikk av Landsoverenskomsten mellom HK og SAMFO på tidspunktet, slik tingretten kom til.
For det videre arbeidet mot menneskehandel er det viktig at Høyesterett behandler disse spørsmålene, og at de tar med ankesakene som knytter seg til arbeidernes sivilrettslige krav. Mange års arbeid mot sosial dumping har nemlig lært meg én ting: Vi kommer ingen vei uten å få med oss de som er utsatt for det. Vi er helt avhengige av at arbeiderne har tillit til det norske systemet, og at de har utsikter til å få den lønna de har krav på. Da øker også sannsynligheten for at de forteller sannheten, som ellers er utilgjengelig i dokumenter, kontoutskrifter og annet.
Som Lime-saken tydelig viser, er bakmennene både kreative, ressurssterke og grenseløse når det kommer til å manipulere og skjule. Da politiets forvaltningsavdeling etter hvert fattet mistanke og innkalte arbeiderne, som var i Norge på spesialisttillatelser, til intervju, hjalp for eksempel firmaets forretningsadvokat til. Han utsatte arbeiderne for nattlige forberedelsesprøver, der han spilte rollen som politi og drillet dem i hva de skulle svare.
[ Jonas Bals: Tenk at det var «partiet for folk flest» som skulle ta livet av den norske taxisjåføren. ]
LO har i en årrekke pekt på behovet for sterkere tiltak for de mest sårbare arbeidstakerne, også når det kommer til vern mot lønnstyveri. I tillegg til å utvide ordningen med solidaransvar for lønn og feriepenger, og å styrke lønnsgarantiordningen, bør man også se på hvordan ofre for grov kriminalitet ivaretas i rettssystemet. Basert på det ofrenes bistandsadvokater forteller, må vi spørre oss om vi verner ofrenes privatliv og identitet godt nok, slik vi er internasjonalt forpliktet til å gjøre. Mye tyder dessverre på at så ikke er tilfelle. Aktor i Lime-saken, statsadvokat Geir Evanger, sa på et seminar forrige uke at «de fornærmede ble behandlet svært, svært dårlig».
Han har også påpekt at det kan være behov for en ny straffebestemmelse for grov utnyttelse. Slik kan vi fange opp de mange grensetilfellene mellom sosial dumping og tvangsarbeid, som i dag ender opp med å bli henlagt – dersom de i det hele tatt blir anmeldt og etterforsket. I tillegg er det nødvendig å få mer klarhet om de såkalte tvangsvilkårene, og å tydeliggjøre det strafferettslige ansvaret for medvirkning. Dette vil utgjøre noen første, avgjørende skritt i retning av et mindre brutalt, og mer menneskelig, arbeidsliv.