«Norge mangler fagarbeidere. Inntil flere tar fagutdannelse er innleie viktig», skrev Even Hagelien i et tilsvar til Bjørnar Moxnes tidligere denne uka. Hagelien er bransjedirektør i NHO Service & Handel, som organiserer bemanningsselskapene i Norge. Argumentet hans kan høres tilforlatelig ut: Om bedriftene ikke får tak i fagkompetansen de trenger, må de vel få lov til å leie den inn?
Det Hagelien utelater, er at bemanningsselskapenes rolle i norsk arbeidsliv er en selvstendig årsak til at vi mangler fagarbeidere. I næringer med mye innleie, som byggebransjen jeg selv kommer fra, kvier altfor mange unge seg for å satse på en utdanning. Skal man følge Hageliens måte å resonnere på, vil resultatet bli en ond sirkel der vi gjør oss stadig mer avhengige av kompetanse hentet utenfra: Vi leier inn fordi vi mangler folk, og får ikke ungdom til næringen fordi vi leier inn, og så videre.
Mangelen på kvalifisert arbeidskraft er allerede merkbar i flere bransjer, og kan om kort tid bli et stort problem for vår evne til å løse helt grunnleggende oppgaver – som å bygge et hus, en skole eller et sykehjem. En ny regjering må få snudd denne utviklingen, både av hensyn til det arbeidslivet ungdommene våre skal ut i, og av hensyn til vår samlede kompetanse.
Hvorfor bærer bemanningsselskapene en del av ansvaret for dette uføret? Før reglene for utleie av arbeidskraft ble liberalisert i 1999, og før EU-utvidelsene i 2004-07, var de fleste store byggeplassene organisert. Ikke ved at alle som jobba der var organisert, men ved at et stort mindretall eller et lite flertall var det – og ofte samtlige av dem som arbeidet for hovedentreprenøren. Det gjorde at det fantes et oppegående tillitsvalgtapparat på byggeplassen, og at det var de organiserte som satte standarden. Det fungerte greit, også for de uorganiserte og samfunnet rundt, at de organiserte dro lasset for alle gratispassasjerene. Ettersom de fleste arbeidsgiverne fulgte den standarden de organiserte satt, trakk fagforeningsmedlemmene bransjen opp på et nivå som var bra for alle.
[ Hva slags Norge får vi egentlig med statsminister Støre? ]
Det tok imidlertid ikke lang tid fra østutvidelsen var et faktum, til vi som var organisert møtte uorganiserte kollegaer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Noen av dem fikk hjelp gjennom aksjoner fra sine organiserte arbeidskamerater. En venn og kollega fikk for eksempel vite at de estiske malerne på byggeplassen jobba for knapper og glansbilder. Da han og de andre malerne fikk høre om dette, besluttet de å avholde et byggeplassmøte til forholdet var rydda opp i. «Møtet» var i alt annet enn ordet en sitt-ned-streik. Og det virket. Esterne oppnådde likebehandling.
Det skulle likevel ikke ta lang tid før disse styrkeforholdene var snudd opp-ned. De organiserte arbeiderne ble redusert til et lite mindretall eller forsvant helt, også på mange av de største byggeplassene. De uorganiserte gikk gjerne på minstelønna eller under, og manglet mange av de sosiale rettighetene deres organiserte kollegaer hadde kjempet for og tok som en selvfølge.
Arbeiderne «deres» kjente lite til fagforeninger fra kommunistregimene der slikt hadde vært forbudt, de stilte behagelig få krav.
Bemanningsselskapene hadde noen viktige konkurransefortrinn i en bransje med knappe byggefrister og harde anbudskonkurranser: De kunne stille med arbeidskraft etter behov og på kort varsel, arbeiderne kunne jobbe langt utover normalarbeidsdagen og ofte uten overtidstillegg, og de kunne bemanne opp og ned uten å ta hensyn til elementære rettigheter, som vern mot usaklige oppsigelser. Arbeiderne «deres» kjente lite til fagforeninger fra kommunistregimene der slikt hadde vært forbudt, de stilte behagelig få krav, og skulle de finne på å gjøre det, hadde de ofte noen over seg som visste å sette dem på plass. Mange av våre utenlandske arbeidskamerater ble utsatt for det som var systematisk diskriminering, og på kort tid førte det til at fag som mitt eget ble omdøpt til «polakkarbeid». Et stigmatiserende og rasistisk uttrykk, men også en refleksjon av den ulikebehandlingen og nedverdigelsen som fant sted på mange arbeidsplasser.
Selv om mange av polakkene, litauerne og rumenerne etter hvert ble nordmenn, opphørte de ikke å være «polakker» på arbeidsmarkedet. Det ble gjerne forventet at de skulle jobbe «polske» arbeidsdager, også etter at de selv hadde fått barn som skulle hentes i barnehage eller følges til fotballtrening. I tillegg ble de gjerne lønnet som ufaglærte, selv når de var dyktige fagfolk med lang bransjeerfaring. Stort sett fikk de også bare jobbe sammen med andre østeuropeere, som dagarbeidere i bemanningsselskap av varierende kvalitet.
Så å si hvert eneste forsøk på å gjenopprette balanse og sosial bærekraft er blitt møtt av omgåelser og juks. Et eksempel på det er Hageliens kronargument, det mye omtalte «likebehandlingsprinsippet», som ble sabotert med kreative stillingsbetegnelser og andre knep. Et annet eksempel er undergravingen av prinsippet om faste ansettelser, som i mange år gjorde tusenvis av våre arbeidskamerater til rettighetsløse løsarbeidere. At vi til slutt fikk satt en stopper for dette ad lovens vei, brukes nå av bransjen som et eksempel på hvor seriøse de er. I realiteten viser det vel bare hvor rikelig de er blitt forsynt med frekkhetens nådegaver.
Om du er arbeidsgiver og ser at andre kan sende folka sine hjem på dagen, og verken har lønnsplikt, opplæringsansvar for lærlinger eller andre former for ansvar, framstår raskt slike forpliktelser som en byrde. Gjennom omgåelser, lovbrudd, juks og fanteri har bemanningsselskapene gitt seg selv et enormt konkurransefortrinn, og ført til en forslumming av arbeidslivet de opererer i. De har vært en medvirkende årsak til at det er blitt færre organiserte, færre fagarbeidere, færre faste ansatte, og at både produktiviteten og rekrutteringen i mange år falt dramatisk.
I stedet for å satse på de ansattes faglige styrke og kompetanse, har bemanningsselskapene hatt en forretningsstrategi som utnytter arbeidernes svake stilling og utsatthet – eller det historikeren Knut Kjeldstadli har kalt å «høste arbeidskraft» framfor å «dyrke» den. En ny regjering må gjenoppta det arbeidet som har vært arbeiderbevegelsens hovedmål helt siden den ble til for 150 år siden: Å forhindre at arbeidere reduseres til å være den arbeidskraften de besitter, og at arbeidskraft behandles som enhver annen vare.