Kommentar

Direktørtroll sprekker i sola

Å være ansatt er å være utsatt. Historiene står nå i kø om et tøft arbeidsliv og en organisert jobbvirkelighet som er under press, men medieoppmerksomhet er en sikkerhetsventil.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I går samlet tidligere SAS-ansatte seg foran Stortinget, med bønn om hjelp fra de folkevalgte. Alt tyder på at SAS-ledelsen har sett på koronakrisa som en gedigen, gyllen mulighet til å pusse opp butikken, mens det for mange av de ansatte bare har vært krise. Sparkede ansatte får ikke tilbud om ny jobb, selv om stillingene er tilbake bak spaker og drikketraller. Nesten halvparten av de SAS-ansatte i Norden mistet jobben under pandemien. Blant dem var nesten 200 norske piloter.

Vi har kjeppjagd Wizz Air ut av landet fordi vi ikke likte lukta av den grenseløse kapitalismen med billig arbeidskraft og ingen brysomme fagforeninger, men aksepterer dette fra SAS?

SAS-toppenes råkjør er et av mange eksempler bare den siste tida på at det er stor vilje til å overkjøre fagforeninger og avtaler for å omstille og skjerpe bunnlinja. Du forventer nesten å finne det i arbeidslivets randsoner der gråtonene dominerer. Historiene om arbeidslivskriminalitet, fagforeningsknusing, sosial dumping og menneskehandel har vært mange av de siste årene. Men selv bak noen av våre flotteste selskapslogoer foregår det lyssky virksomhet. Bare denne uka er offentligheten opplyst om holdningene i ledelsene av milliardkonsernene SAS, Tess og McDonald’s.

Den nye regjeringen har en offensiv arbeidslivspolitikk. Arbeiderpartiet har satt sin nestleder Hadia Tajik på taburetten som skal sikre oss alle et anstendig arbeidsliv. Hun skal få nok å gjøre. I den ferske regjeringsplattformen heter det blant annet at «høy organisasjonsgrad og sterke fagorganisasjoner er kjernen i den norske arbeidslivsmodellen» og at «vi vil føre en politikk som stimulerer til økt organisasjonsgrad blant både arbeidstakerne og arbeidsgivere, og jobbe i nært samarbeid med partene for å sikre et seriøst og organisert arbeidsliv». Første arbeidsdag for Tajik gikk med til å besøke LO.

Et seriøst og organisert arbeidsliv, altså. I et «samfunn basert på tillit». Det er det som i festtalene kalles den norske eller den nordiske modellen. Den er ikke naturgitt. Men så langt i kulturkurset har kanskje ikke SAS sin nye nederlandske sjef kommet? For det er ikke dette SAS har tilbudt sine tidligere ansatte, som har vært i den tro at når verden igjen var på vingene, ville de få jobbene sine tilbake. I all anstendighets navn, og etter de regler som gjelder i arbeidslivet og i selskapet om fortrinnsrett til ny ansettelse.

Det ville de også ha fått hvis SAS bare hadde vært SAS. Men i koronaens mulm og mørke har det statlig eide flyselskapet tenkt nytt. De nye jobbene kommer andre steder enn i gamle SAS Scandinavia. Krise er jo mulighet, og mens skattebetalernes milliarder har gått til å sikre driften, har SAS opprettet nye selskaper der de korona-oppsagte ikke har rettigheter. Ironien er for vond til å leve med hvis vi har kjeppjagd Wizz Air ut av landet fordi vi ikke likte lukta av den grenseløse kapitalismen med billig arbeidskraft og ingen brysomme fagforeninger, men aksepterer dette fra SAS.

De SAS-ansatte kan nå søke egne jobber på nytt med nye betingelser. De flyansattes fagforening forteller om søkere som har fått søknaden i retur med et «takk for interessen». For de er ikke reelt interessante. For ikke bare er strategien å få ned lønnskostnadene, da piloter som begynner i nytt selskap starter på bunn av lønnsstigen, men SAS slipper også sertifisere sine tidligere ansatte til å fly selskapets nye Airbus-flåte. Dette er kompetansen som etterlyses i jobbannonsene, men som ingen av de gamle SAS-pilotene har. Slik slipper SAS å skolere egne Boeing-piloter med en kurspris på opp mot en halv million kroner per flyger. Alternativt må oppsagte SAS-piloter betale kurset selv. Det ser ikke pent ut. I tillegg har SAS-ledelsen inngått avtaler for de nye selskapene med et mindre dansk LO-forbund. Slik undergraves de avtalene som er gjort med fagforeninger i morselskapet. Fagforeningsknusing kalles det av de norske pilot- og kabinforeningene. Striden har kurs mot retten.

Fagforeningsknusing er det ikke bare SAS-topper som holder på med. Mandag avslørte E24 at ansatte i industrikonsernet Tess, med 1100 ansatte, straffes hvis de organiserer seg. Eller «fører til konsekvenser», som det heter når man litt passivaggressivt vil true sine ansatte. I Tess, som er storleverandør til statseide Equinor, blir arbeidere som er omfattet av en tariffavtale, fratatt alle bonuser og goder. Ifølge E24 omfatter dette alle økonomiske bonuser, men også helseforsikring, ulykkesforsikring, kjøregodtgjørelse utover statens satser, støtte til tannlege og arbeidsklær.

Det er selvsagt ikke et problem å tilby bedre vilkår enn tariffen tilsier, men de må gis til alle. Det er ikke lov med insentiver til ikke-organiserte. Det bryter med både organisasjonsfriheten og menneskerettighetene. I kravene fra Equinor heter det: «Vi forventer at våre leverandører respekterer, uten diskriminering, sine arbeideres rett til forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet, til å delta i kollektive forhandlinger og til å danne fagforeninger». Vi venter spent på fortsettelsen, og minner om Elkjøps svært offentlige og sikkert ubehagelige retrett etter å ha prøvd samme strategi overfor sine organiserte ansatte.

Noen fortsettelse blir det ikke for toppsjefen i McDonald’s, Børre Kleivan. Etter halvannet år i jobben gikk han nylig av etter at Arbeidstilsynet hadde avslørt grove brudd på arbeidsmiljøloven på en restaurant i Bergen. Der var de unge ansatte presset til å jobbe ved sykdom og uten pauser. Arbeidstilsynet skriver ifølge Bergensavisen at «fokus på økt fortjeneste går på bekostning av arbeidsmiljøet og unge arbeidstakere». Jeg er redd det ikke er unikt.

Alt tyder på at arbeidsminister Tajik fra Arbeiderpartiet ikke blir arbeidsledig de neste årene. Motkreftene er mange og sterke.