Kommentar

Når liberalismen trumfer alt

Tenk at det var «partiet for folk flest» som skulle ta livet av den norske taxisjåføren.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jonas Bals

Rådgiver i LO

Taxisjåfører befant seg lenge i en litt privilegert stilling.

Om en journalist skulle rapportere om hva som rørte seg i folkedypet, spurte han eller hun gjerne taxisjåføren, som man noen ganger kunne mistenke var den eneste representanten for «mannen i gata» de møtte på sin vei.

Om du som avisleser eller TV-titter lurte på hva andre såkalte «vanlige» folk tenkte, måtte du vente til neste gang journalisten satte seg inn i en drosje.

På 1990-tallet gikk programlederen Per Ståle Lønning til det skritt å hente inn den forhenværende taxisjåføren Hans Bauge til sitt debattprogram. Bauge fikk møte som en fast representant for de folkelige klasser, alltid like rasende og ikke sjelden grovt usaklig.

Bauge, som hadde havnet i konflikt med Oslo Taxisentral og Oslo kommune fordi de hadde fratatt ham løyvet, etter at han insisterte på å bruke egendesignet uniform og nektet å ta imot kredittkort, var en stund aktiv i Frp, før han gikk videre til Demokratene.

For alle med middelklassefordommer om hvordan arbeidsfolk er, var han som skapt til rollen Lønning tildelte ham.

Jeg har ikke kjørt så mye taxi i mitt liv, men både nå og i barndommen har jeg hatt drosjesjåfører i nabolaget og omgangskretsen. Ingen av dem har vært sånn som Bauge; ingen av dem har engang vært i nærheten.

At han skulle få stå som en representant for yrkesgruppa si, syntes jeg derfor var ganske urettferdig. På den annen side har mange av drosjesjåførene jeg har kjent, stemt Frp.

Det har ikke vært så vanskelig å forstå. En del sjåfører eier sin egen bil, er selvstendig næringsdrivende og over gjennomsnittlig opptatt av bil, avgifter og bompenger.

Da har veien til Frp vært kort for mange, uten at de av den grunn har stått inne for alt det fæle og dumme partiet har fått seg til å si, særlig når det nærmer seg valgkamp.

Derfor er det et paradoks – og dette sier jeg ikke i skadefryd, men i sorg – at det er det selvsamme partiet som nå har sørget for å ta livet av den norske taxisjåføren. Mens Frp satt i regjering gjennomførte de en deregulering av næringen som har lagt veien åpen for Uber, og som partiet nå sier at de er en garantist for.

Hadde du spurt meg for ti år siden, ville jeg ikke trodd at en mann som Bård Hoksrud hadde det i seg: å overføre makt og penger fra norske drosjeeiere til et amerikansk storselskap, hvis eneste innovasjon er å redusere en stolt yrkesgruppe til løsarbeidere.

Med Uber-modellen er det ikke Kunden og Forbrukeren som stikker av med gevinsten heller: Den vinninga ender opp i et skatteparadis, der pengene aldri vil finansiere verken lavere skatter eller bedre eldreomsorg.

Hva skjedde? Da Uber ankom Norge, jobbet jeg selv som rådgiver på Stortinget. Jeg husker godt hvor intens lobby-virksomhet Uber drev opp mot norske politikere, og hvor ofte de var å se i Stortingets korridorer.

Det var Sylvi Listhaugs daværende arbeidsgiver, First House, som ble hyret inn for å «skape litt ytringsrom» for Uber, som de så elegant formulerte det. Listhaug var trolig selv blant de som bisto teknologigiganten med råd og hjelp. At Uber på dette tidspunktet drev pirattaxi-virksomhet i strid med norsk lov, var åpenbart ikke så nøye. Siden har både Geelmyuden Kiese, Gambit og Kruse Larsen latt seg bruke.

Da har veien til Frp vært kort for mange, uten at de av den grunn har stått inne for alt det fæle og dumme partiet har fått seg til å si.

—  

Da Norges Taxiforbund påpekte hvordan First House på denne måten gjorde seg selv til en kommersiell politisk aktør, ble det kontant avvist av Høyres Heidi Nordby Lunde. På bloggen sin tok hun First House i forsvar, og hyllet Uber. «Alle jeg kjenner som har brukt dem i utlandet er kjempefornøyde», skrev hun, og spurte:

«Do I want it? Yes. When do I want it? Now! Så takk, First House, for at dere hjelper innovative oppstartsselskaper som Uber med å påvirke politiske prosesser».

Siden den gang er det blitt vanskeligere å overse den usikkerheten og uverdigheten som preger arbeidslivet til Uber-sjåfører rundt om i verden. «Wish I had a Union» og «Stop paying poverty wages» er blant slagordene Ubers løsarbeidere har brukt, i det som stort sett har vært fruktesløse forsøk på å streike seg fram til bedre betingelser og menneskeverd.

Forsøkene deres på å bruke formelle demokratiske kanaler har også feilet; i California alene har Uber og Lyft brukt flere titalls millioner kroner på politisk påvirkningsarbeid. Slik har de klart å stanse lovgivning som ville gitt selskapene et arbeidsgiveransvar, og sjåførene rett til sykepenger og pensjon.

Da LO og Norsk Arbeidslivsforum i fjor hadde besøk av Uber-sjåføren Yaseen Aslam, som nylig vant over selskapet i britisk høyesterett, fikk vi høre om en arbeidshverdag der sjåførene først begynner å tjene penger etter å ha kjørt i 30–35 timer.

Da er utgiftene til bil, drivstoff og annet dekket inn, og du begynner å gå i pluss. Resultatet er ofte arbeidsuker på 70 timer eller mer. Vi fikk også høre hvordan selskapet aktivt går inn for å rekruttere mennesker i en sårbar posisjon, og som ofte ikke ser hele utgiftssida. Mange investerer i bil med lånte midler, og er i realiteten fanget når de har begynt å kjøre.

Slike historier har gjort tonen fra Høyres Hus et ørlite knepp mer kritisk; nå snakker Nordby Lunde om «teknologiske barnesykdommer». Men det hun kaller barnesykdommer, og som Frp og Hoksrud nå sier de står som garantister for, er i virkeligheten selve forretningsmodellen.

Det å kunne bestille taxi gjennom en app er nemlig ikke noe Uber er alene om. Det nye er at Uber har lagd en avansert og svært profitabel løsarbeidermodell, der sjåførene er fratatt enhver mulighet til å påvirke sin egen arbeidsplass, og der kundens takst og sjåførens lønn er styrt av en algoritme bygd på tilbud og etterspørsel – og Ubers krav om profitt.

En annen av Frps tidligere regjeringspartnere, Venstre, mener åpenbart ikke at det er snakk om «barnesykdommer», men en kronisk tilstand. Stortingsrepresentant og andre nestleder i Transport- og kommunikasjonskomiteen, Jon Gunnes, har i alle fall omtalt taxireformen som «en slags oppmuntring» til taxisjåfører om å finne seg noe annet å gjøre.

Ingen taxisjåfører jeg har snakket med det siste året kommer til å stemme Frp eller Venstre igjen. Så oppfordringen til Gunnes er hermed gjengjeldt.