Kommentar

Motvind fra alle kanter

Det blir ikke noe av det grønne skiftet om det driver flere av oss ut i fattigdom.

Vannkrafta vår har alltid vært ettertraktet ute i verden. Nå deler vi den gjerne med våre europeiske venner – men ikke uten at vi krangler om saken.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Det går mot en kald vinter for mange av oss. Eller en veldig dyr en. Det er lite vann i magasinene i Norge. Prisen på gass er høy, det har blåst for lite, CO2-prisene har steget mye. Og kull er på offensiven – til en stiv pris. Til sammen betyr dette at du må regne med en drøy strømregning i vinter.

Og at vi er i ferd med å få en debatt om hvilken rolle Norge skal spille i det europeiske strømmarkedet. Det er på høy tid. Det har skjedd store endringer i måten vi tenker strøm på – trolig uten at du og jeg har fått med oss alt.

Energifattigdom er i ferd med å bli et etablert begrep i mange land i Europa

For hundre år siden tok norsk politikk utgangspunkt i at vannkraften var et verdifullt fortrinn. Hjemfallsretten, også kjent som panikkloven som kom til da vi innså at utlendinger kjøpte opp norske fossefall, sørget for at det fortrinnet skulle tilhøre oss alle, som samfunn, og brukes til beste for vanlige folk og norsk industri. Hundre år senere er strøm en vare som vi eksporterer og importerer mens vi krangler om kabler til utlandet og vanskelige ord som ACER.

Dette er kompliserte saker. Det er mange kryssende hensyn. Et av dem går slik: Det er gode grunner for bruke de fornybare ressursene i Norge for å kutte utslipp i hele Europa. Vi kan bidra, og da bør vi bidra.

På den andre siden: få av oss opplever at vi har vært med på å bestemme at norsk strøm skal gå ut i verden mens vi importerer høye strømpriser tilbake. Flere steder i Norge gikk snittprisen for strøm over to kroner kilowatt-timen i september. Om du ikke har full kontroll over strømregningen: Det betyr at det er veldig dyrt.

Tørt vær i sommer er selvsagt en viktig faktor, men også politiske valg spiller en viktig rolle. En stadig økende tilslutning til det europeiske strømnettet betyr at vi tilnærmer oss et europeisk prisnivå. Dermed mister høykostlandet Norge en av få konkurransefordeler vår kraftkrevende industri har: Tilgang til stabil, grønn og billig strøm. Jo mer kontroll over strømmen vi gir fra oss, desto vanskeligere blir det å faktisk styre landet vårt i den retningen vi, det norske folk, ønsker.

Diskusjonen om kablene ut i av Norge handler ikke om vi skal være påkoblet det europeiske kraftmarkedet, for det er vi i alle høyeste grad allerede. Nå handler den om omfanget. Noen vil bygge enda flere kabler. Kritikerne mener det vil drive strømprisene stadig oppover, noe som slett ikke er til beste for vanlige folk og norsk industri.

Det blir ikke noe grønt skifte om det driver flere av oss ut i fattigdom

Så er det ikke bare ulemper ved å være tilknyttet det europeiske strømnettet. Overskuddet fra salg av norsk strøm går til å redusere nettleien din. Norske kommuner tjener gode penger på dette systemet, og det har faktisk holdt strømregningen nede i andre tilfeller. Men det hjelper ikke deg når strømregningen blir for høy vinter. Og det hjelper ikke industriselskapet Elkem, som nå slår alarm om strømprisene.

Nå får en ny regjering dette i fanget. Senterpartiet, et av partiene som trolig skal styre landet framover, krever lavere elavgift, tilbake til 2013-nivå, og vil finne handlingsrom til å begrense eksporten til Europa. Det siste utspillet peker direkte på hva mye av dette handler om, dypest sett: forholdet vårt til Europa. En fortsettelse av EU-kampen, som tilsynelatende aldri tar slutt i Norge. Egoisme og alenegang, sier EU-tilhengere om motstanden mot kabler og integrering. Vi gir fra oss muligheten til å styre landet, sier EU-motstanderne.

Og det handler om det grønne skiftet. Som foreløpig ikke er så grønt, all den tid britene fyrer opp igjen kullkraft for å garantere stabil strøm – og kullprodusentene tar seg klekkelig betalt. Og som nå rammer lommeboka til vanlige folk i hele Europa – og i Norge.

Energifattigdom er i ferd med å bli et etablert begrep i mange land i Europa. Det er faktisk ikke til å leve med. Det blir ikke noe grønt skifte om det påføres folk ovenfra og driver flere av oss ut i fattigdom.