Kommentar

Dørene lukkes

Privatiseringen av jernbanen er i rute, og det er ingen utsikter til forsinkelser.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er viktig å kunne pense tog inn på andre spor. Da unngår man kollisjoner og køer. På samme måte kan det være viktig å pense tankene sine over på noe annet. Hvis ikke risikerer man å låse seg til ideer som ikke lenger er i kontakt med virkeligheten.

Oppsplitting og privatisering av jernbanen har vært en viktig politisk sak for regjeringen. Særlig i de seks årene da Fremskrittspartiet styrte Samferdselsdepartementet, var det et uttalt mål at gamle NSB skulle deles opp i mindre enheter som i neste runde kunne privatiseres og konkurranseutsettes. Påstanden har vært at dette er kostnadsbesparende og effektivt.

Regjeringen har nemlig fått en gavepakke – en jernbanepakke, for å være presis.

Det har gått bra på toppen. Fra 2017 til 2020 økte antallet direktører fra 30 til 59 i virksomhetene Jernbanedirektoratet, Bane Nor, Entur, Norske tog, Vygruppen, Mantena og Spordrift. Utgiftene til topplederlønninger ble tredoblet. Utenlandske selskaper henter ut fortjeneste fra trafikken. For de ansatte er det verre. De sitter igjen med mer usikre arbeids- og lønnsvilkår. Det er logisk, for når jernbanedriften settes ut på anbud, må selskapene konkurrere på pris. I jernbanen, som andre steder, er utgifter til lønn og pensjon for de ansatte det stedet der det er mest penger å hente.

De rødgrønne partiene har vært imot denne politikken. De ønsket ikke jernbanereformen, og ønsker å reversere den hvis de vinner valget denne høsten. Men det kan vise seg å bli svært vanskelig - kanskje umulig. Regjeringen har nemlig fått en gavepakke - en jernbanepakke, for å være presis. Den akter de å åpne opp.

Vi vet allerede hva som er inni. EUs fjerde jernbanepakke er ment å legge enda bedre til rette for togtrafikk over grensene i Europa. For å få til det, skal selskaper som leverer togtjenester til ett land, ha mulighet til å levere til alle land som har sagt ja til pakken. Togruter skal som hovedregel legges ut på anbud, og EU-organet ERA skal godkjenne alle lisenser, som før ble behandlet på nasjonalt nivå. Anbud blir så så si obligatorisk. Det skal være hovedregelen, og kan bare unngås i «ekstraordinære situasjoner».

Stortinget har sagt ja til denne jernbanepakken - med én stemmes overvekt. Men fordi Ap, SV, Sp, Rødt og MDG er imot den, kunne de ha omgjort dette vedtaket etter høstens valg dersom de får flertall, slik alle meningsmålinger tyder på at de får. Det er bare en hake: Da må den sittende regjeringen ikke forplikte Norge til å innføre pakken før de er ute av kontorene.

Det sier regjeringen at den akter å gjøre. En slik avtale skal godkjennes i EØS-komiteen, som har møte elleve dager etter valget - den 24. september. Hvis det går slik målingene sier, vil altså at en regjering på vei ut låse regjeringen på vei inn til å videreføre en politikk den er imot. Det er lett å forstå at rødgrønne politikere betegner dette som demokratisk tonedøvt.

Fra regjeringens side er argumentene for å opptre på denne måten slik jeg oppfatter det tredelte: For det første er den fjerde jernbanepakken allerede trenert flere ganger av motstanderne. At de nesten klarte å trenere den en gang til, til over valget – men bare nesten – betyr ikke at det er riktig å gi etter for en slik taktikk. For det andre er jernbanepakken vedtatt av et stortingsflertall som har like stor rett på respekt for sine vedtak som et eventuelt nytt stortingsflertall. Og for det tredje vil regjeringen Solberg ikke være et forretningsministerium 24. september, selv om den kan ha tapt valget. Det vil den først bli etter at Erna Solberg eventuelt gir Stortinget beskjed om at hun har levert sin avskjedssøknad til kong Harald. Det skjer ikke før et nytt Storting har trådt sammen i oktober. Fram til da vil Solbergs mannskap være i sin fulle rett til å fatte politiske beslutninger – inkludert mer privatisering av jernbanen.

Arbeidet med å godkjenne jernbanepakken skal med andre ord gå på skinner også etter et valgnederlag.

Hvis det går slik målingene sier, vil altså at en regjering på vei ut låse regjeringen på vei inn til å videreføre en politikk den er imot

Det er mulig å forstå disse argumentene, men de framstår som veldig formalistiske. Dessuten er de blinde for det høye konfliktnivået en slik framgangsmåte vil skape. Jernbanesektoren er allerede preget av streiker og tillitskrise etter den massive privatiseringen. Selv om vi i Knut Arild Hareide har en samferdselsminister fra KrF, er det ikke slik at norske tog kjøres av Gud som sjåfør og Jesus konduktør. De kjøres av det Ap pleier å kalle vanlige folk. Arbeidstakerorganisasjonene opplever at de blir overkjørt og at deres rettigheter ikke tas hensyn til. Hvis norsk jernbanesektor presses til å fortsette med en privatisering som verken Stortinget, regjeringen eller de ansatte vil ha - på grunn av et prokuratorgrep - vil det skape enda mer uro, frustrasjon og konflikt.

Men det kan bli uro, frustrasjon og konflikt mellom de rødgrønne partiene, også. Vær oppmerksom på avstanden: SV vil samle jernbanesektoren i ett selskap igjen og reversere privatiseringen. Både de og Rødt er innstilt på å trekke Norge ut av jernbanepakken også etter at regjeringen Solberg har fått oss inn. Det spørs om Arbeiderpartiet vil være med på et så drastisk grep. En annen mulighet, som kanskje er mer interessant for Ap, kan være å gi Vy direkte tildelinger med ti års varighet for å minimere konkurransen mest mulig, men samtidig unngå et togkrasj med EU. Det kan jo tenkes at utsiktene til en rødgrønn konflikt er en ekstra motivasjon for enkelte strateger på høyresiden.

Dørene lukkes. Det blir avstigning på høyre eller venstre side på neste stopp. Vi får se.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen