I nesten ett år satt jeg alene her i kontorlandskapet vårt.
Jeg var hun som ikke takla hjemmekontor, så jeg fikk bli. På vinteren føltes det litt som om jeg var den siste gjenværende i verden.
[ Sju av ti vil fortsette med hjemmekontor etter pandemien ]
Dagen alle dro hjem, var det ingen som tenkte at det skulle gli over i en seig evighet, så ting har bare ligget her.
Gjenglemte gensere, mugne kaffekopper, papirbunker, en bok fra et forlag, fortsatt inni pappen sin. Her tusla jeg rundt. Vaktmesteren gjorde sånn at når det automatiske lyset i taket slukka med et drønn klokka fire, lyste lampa over min pult fortsatt.
Hvorfor kle på seg om morgenen? Hvorfor gå ut døra om det regner?
De fleste har kikket litt rart på meg, når jeg har fortalt dem om dette. Også har de brukt ord som fleksibilitet, valgfrihet og til med deilig.
De synes det er deilig å slippe.
[ Skal fortvilte foreldre måtte bli sjukmeldt for å ta vare på eigne babyar? ]
Slippe prat om vær ved kaffemaskina. Bråk midt i deadline. Diskusjon om hvorvidt kantinematen er like god eller verre enn ved forrige arbeidsplass. Slippe tvungen sosial aktivitet en gang i halvåret, mens sjefen sier: Nå koser vi oss.
Nei, æsj! Hvorfor kle på seg om morgenen? Hvorfor gå ut døra om det regner?
Nå kan alle komme tilbake på kontoret, men det vil de ikke. Det handler ikke bare om smitte. Det snakkes om et helt nytt arbeidsliv i fremtiden.
For trenger vi egentlig å sitte på et kontor for å jobbe, spør dem med kontorjobb.
Andre mennesker er ikke behagelig, men det er livsnødvendig.
Trenger vi egentlig andre mennesker overhodet, når vi kan dra på hver vår hytte, være med våre venner, spise vår middag fra vår Adams matkasse, og tenke på våre problemer?
[ Nicoline Devik (22) selger nakenbilder på nett ]
Jeg har sittet her på det tomme kontoret og overhørt småprat om et evigvarende liv med teamsmøter (på et teamsmøte), og hatt aller mest lyst til å ta tak i PC-skjermen min, åpne vinduet i sjuende etasje, kaste den utfor og se den gli gjennom lufta, mens jeg skriker mot skjermen:
«Kom tilbake! Jeg trenger dere! Og dere trenger faktisk meg og! Andre mennesker er ikke behagelig, men det er livsnødvendig»
For du trenger å høre Jon fra regnskap snakke om ferieturen som ble avlyst, og du trenger å late som at du er interessert i den. Du trenger å skjerpe deg mandag morgen, og smile selv om du er så trøtt at du ikke husker hva du heter. Du trenger å bli med på bowling etter jobb, selv om du hater bowling.
For det gjør deg til et mer empatisk menneske.
Skal vi bli så effektive at vi løper fra vår egen humanitet?
[ Nå risikerer Vedum å miste kontrollen ]
Hvis du trenger litt motivasjon til å komme tilbake på jobb, synes jeg du skal tenke på kollegaen din som verken har venner eller et sosialt nettverk, familie i byen de bor i eller en hytte i Hemsedal.
Eller tenk på meg, om du vil, som i flere uker bare snakket med mannen på 7-Eleven og satt under en lampe i et ni etasjers kontorbygg.
Tenk, før du snakker om et fremtidig digg arbeidsliv der alle skal slippe å møte hverandre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen