Det blir ille. Nå er det bare snakk om hvor ille. Mandag kom FNs lenge fryktede, nye klimarapport. Måneders utsettelse på grunn av koronaen forandret ingenting på dens dystre fasit: Selv om vi kutter utslippene dramatisk og med umiddelbar virkning vil temperaturen i atmosfæren stige med 1,5 grader de neste 20–30 årene.
Det betyr at vi får mer av det vi har fått så mange omen om denne sommeren: En varmere klode, med mange konsekvenser for menneskeheten. En brennhet nordkalott, ville branner rundt Middelhavet, flom i Tyskland, rekordvarme i Nord-Amerika. Lista er lang. En milliard mennesker vil framover møte uutståelige temperaturer. Mange hundre millioner mennesker vil oppleve tørke og mangel på vann. Arter og natur vil forsvinne.
Der framme kan alt skje. Vi vet ikke hva som venter.
Fortsatt fins det håp om at utviklingen stopper et sted på termometeret der vi fortsatt kan leve med konsekvensene, men det forutsetter at verden fortsetter på den kursen som nå er lagt og som det heldigvis er internasjonal enighet om: Målet om nullutslipp i 2050. Det skal være nok til å bremse oppvarmingen til 1,5 grader. Fortsetter menneskene å stappe atmosfæren full av karbondioksid etter dette vil temperaturen stige ytterligere. Stiger varmen i våre livgivende omgivelser med mer enn dette, er vi alle over i svært uforutsigbart terreng. Når man de såkalte tippepunktene, kan klimaet kollapse og jorda vil ikke lenger være beboelig for menneskene. Der framme kan alt skje. Vi vet ikke hva som venter.
[ Om Golfstrømmen kollapser, vil det gi fatale konsekvenser for livet på jorda – og her i nord. ]
Det er en vanvittig tanke. FNs rapport gjør det ettertrykkelig klart: Det er vår feil, og temperaturutviklingen de siste tiårene mangler sidestykke. Det finnes ingen andre forklaringer. Ingen værfenomener som kan stå bak. Det er ingen steder å gjemme seg for denne sannheten. Den norske oljeproduksjonen er i dette perspektivet moralsk forkastelig.
Nåløyet for suksess er trangt. Det er vinn eller forsvinn nå. Veldig mye må gjøres på ekstremt kort tid. Da er det fortærende å vite at situasjonen, den akutte krisa, ikke bare kunne vært unngått, men hadde vært unngått hvis verdens ledere bare hadde lyttet til vitenskapen. Det er et sorgens kapittel.
I 1969 dukket ordet «drivhuseffekt» for første gang opp i en norsk avis. 14. november dette året skrev VG om karbondioksidets evne til å varme opp atmosfæren: «Så har vi da et stort spørsmål – et virkelig hovedspørsmål – igjen. Kan det virkelig være mulig at vi må forberede oss på vesentlige klimaendringer?» For 50 år siden. Hvorfor skjedde det ingenting?
Mye skjedde, og man var snublende nære å faktisk gjøre noe. Dessverre kom det høyrekrefter i veien. Det er over 40 år siden det ble gjort klart for amerikanske politikere at utslipp av CO2 i atmosfæren ville føre til store klimaødeleggelser. New York Times Magazine trykket i 2018 en artikkel om hvor nær USA og verdenssamfunnet var på 1980-tallet til å stagge den ville veksten i utslippene. De var bare én signatur unna. Historien begynner i Washington DC i 1979, og forteller om et kjent, vitenskapelig fenomen som var ukjent i politiske kretser: drivhuseffekten. Og den banalt enkle sammenhengen: Jo mer kull, olje og gass man forbrenner, desto mer karbondioksid slippes ut i atmosfæren og desto varmere blir det rundt ørene på oss. Dette ble for så vidt vitenskapelig påvist allerede i 1859. For 162 år siden.
I april 1979 kom rapporten «The Long-Term Impact of Atmospheric Carbon Dioxide on Climate». I avmålt språk fortalte den om marerittaktige konsekvenser av en temperaturstigning på to–tre grader innen 2035: issmelting, havstigning, ødelagt landbruk, vannmangel, massemigrasjon og krig. Alt dette som i dag skremmer vettet av oss alle, og som særlig har skremt våre ungdommer. I 1979 var 2035 en evighet unna. Det er det ikke lenger.
Funnene ble sendt til amerikansk næringsliv, departementene, mediene, Pentagon og Det hvite hus. Rapporten nådde helt til topps, og gjorde stort inntrykk. Igjen. President Lyndon B. Johnson hadde fått samme advarsel i 1965 basert på målinger i atmosfæren som startet i 1957. Nå var det Jimmy Carters tur til å få vite om trusselen mot menneskeheten. Hans vitenskapsfolk ikke bare bekreftet rapporten. De antydet at det kunne bli verre.
President Carter tok grep, og fikk med seg kongressen. I april 1980 var det høring i Washington, og Gordon MacDonald, mannen bak den utløsende rapporten, fortalte politikerne at USA burde gå foran og sammen med FN koordinere alle verdens lands klimagassutslipp. Samtidig hadde forskere fra 50 land møttes i Genève, til det som var verdens første klimakonferanse. Samme sommer møttes verdens sju rikeste land i Tokyo. Der ble de enige om på begrense utslippene.
Så vant Ronald Reagan valget i 1980. I hans miljøverndepartement med 13.000 ansatte jobbet sju med klimaspørsmål. Høyrekreftene ville det annerledes enn å regulere utslipp. I 1983 fikk vår egen Gro Harlem Brundtland oppdraget med å lede Verdenskommisjonen for miljø og sikkerhet. Rapporten kom i 1987. Men når tiåret nærmet seg slutten, var lufta på vei ut av den grønne ballongen i USA. I 1987 meldte Al Gore seg på i kampen for å bli president. Han ville kjempe mot global oppvarming. Ingen ville høre, og temaet forsvant raskt fra dagsorden.
Norge, Sverige, Canada, Tyskland og til og med britenes Thatcher krevde progressive tiltak. Men i Det hvite hus satt nå George Bush, selv en erklært klimaforkjemper. Men republikaner. Motkreftene var for sterke. Oljelobbyen og hans egen stabssjef John Sununu strittet imot. USA slapp ut en fjerdedel av klimagassene og var verdens suverent største forurenser. Med en vekst i utslippene som ingen andre. I november 1989 var verden samlet i den nederlandske byen Noordwijk. Det var trodd at verden skulle forplikte seg til begrensninger i utslipp. USA sa nei.
Noen dager senere falt Berlin-muren. Kapitalismens symbolmettede seier. Uendelige muligheter for å omsette frihet i handel og økonomisk vekst. Alle terskler som kunne hindre fri flyt ble slipt ned. De kalte det globalisering. FN sto med hælene i grusen, uten evne til å bremse utviklingen i møte med en stadig sterkere kjøpekraft.
I 2007 fikk Al Gore nobelprisen for sitt klimaengasjement. Det ble i sin samtid omtalt som året vi våknet, som da klimaendringene ble en bred folkelig bekymring. Det var visst året venstresida våknet. I en serie her i avisa tok LO-leder Gerd-Liv Valla til orde «mot evig forbruksvekst som politisk overideologi». Vår konklusjon etter intervjuserien var den at norsk venstresidas store prosjekt i årene framover var klimaspørsmålet.
Valg etter valg er gjennomført siden uten at klima er satt øverst.
Valg etter valg er gjennomført siden uten at klima er satt øverst. Slik har tida gått over hele verden. Politikere som ikke har våget eller evnet, men stanget hodet i det politiske systemet vi alle er del av. De grunnleggende strukturene. Det ustyrlige monsteret kapitalisme. Olje og arbeidsplasser trumfer klima.
Før valget 2021 frykter alle et MDG på vippen, som kan tvinge fram raske, radikale grep for å stagge utslippene. Norske politiske ledere sleper fortsatt beina etter seg når de burde sprinte. For å hente inn dyrebar tapt tid.
