Kommentar

Vi, de druknede

Det er på tide å skrinlegge troen på at mennesker kan temme vannkrefter.

Tyskland og andre land i Sentral-Europa ble herjet av flom tidligere i sommer. Fordi vi mennesker herjer med naturen.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Stian Bromark

Stian Bromark

Tidligere debattredaktør i Dagsavisen. Nå redaktør i Agenda Magasin og Res Publica.

Denne sommeren tilbrakte jeg tre uker i et hus på Kreta. I garasjen befant det seg blant annet en gressklipper, klor til svømmebassenget – og rotter. Da vi forsiktig forsøkte å hinte til han som steller hagen om at det kanskje kunne være en god idé å drepe dem, svarte han: «Jo, ja, men … De var her først. Husk på at det er vi som trengt oss inn på deres områder».

Omtrent likelydende svar fikk vi da vi bekymret oss for at firfislene som piler rundt på terrassen skulle bli husvarme. «Vær glad i dem. De spiser mygg». Grevlingen som rasler i buskene om kvelden? «Den burde dere i hvert fall være glad i. Den spiser rotter».

«Hybris» kalte de gamle grekerne det når mennesket ble for overmodig og tok opp kampen mot gudene eller naturkreftene

Jeg kom til å tenke på denne kreteren da jeg leste om flommene i Tyskland og andre europeiske land i sommer. Årsaken til at det skjedde er at mennesker har plassert asfalt og betong der vannet normalt ville rent. Men vannet lar seg ikke stoppe – det finner en vei uansett. Resultatet i Tyskland er flere hundre døde og enda flere skadde. Samt materielle skader for milliarder.

Den dårlige nyheten er at vi kan forvente flere slike scenarioer i årene som kommer. Når temperaturen på kloden stiger, tar atmosfæren opp i seg mer vann og nedbøren blir kraftigere. Og flommene mer uforutsigbare.

Også på Kreta har de fått merke konsekvensene av å forsøke å presse vann inn i rigide former. Det kan regne voldsomt på vinteren på den greske ferieøya, og det er mye snøsmelting på våren. Da må vannet komme seg ned fra fjellet til sjøen. Det har vannet tidligere fått til å gjøre fint på egen hånd, via elver.

Men da alle de små landsbyene nede ved sjøen skulle forandres til turistmagneter, forsøkte man å stenge elvene for å rydde plass til restauranter, hoteller og suvenirbutikker. I vår nærmeste landsby fylte de på med stein for å «fjerne» elva. Uten å tenke på drenering eller hvor vannet da skulle gjøre av seg. Resultatet er at vår landsby – og andre i området som har tatt tilsvarende grep – systematisk blir oversvømt hver vinter, noe som kan forårsake skader for millioner av euro, spesielt om uværet er ille og sjøen presser vannet tilbake.

I 2017 løftet Verdens handels- og turismeråd i en rapport fram fem utfordringer med masseturisme à la den greske, deriblant fremmedgjøring blant lokalbefolkningen, overbelastet infrastruktur – og skader på naturen. I 1950 kom det 33 000 turister til Hellas. I 1998 var antallet 6,2 millioner. I 2019, før pandemien, var tallet hele 33 millioner. Det er en voldsom vekst på kort tid. Med store omkostninger.

Flommene i Tyskland, Nederland, Belgia og Sveits i sommer, skyldes at mennesker har valgt å bosette seg der vannet normalt ville funnet en vei når elvene oversvømmes. På Kreta er det i hovedsak turistindustrien som har valgt å overse det faktum at øya hovedsakelig ikke består av strandlinjer, men av fjell. Og at voldsomme regnskyll er like vanlig på vinteren som hetebølger er på sommeren. Europa-rekorden i mengde nedbør per måned finner du faktisk her i Chania, på Kreta, ikke i Norge. Det er ikke et problem for nordeuropeiske turister som uansett ikke befinner seg på øya på vinteren og våren, men det er et stort problem for lokalbefolkningen.

Sommerens flommer i Europa er ikke naturkatastrofer, men menneskeskapte katastrofer

«Jeg har på følelsen av at dette vil komme tilbake og hjemsøke oss», sier en kreter i dokumentarfilmen «Crete Arising». Den handler om hvordan kreterne er et fjellfolk som på noen få tiår har flyttet all oppmerksomhet mot sjøen, gjort seg avhengig av turisme og glemt «hvordan jorda lukter», som en annen formulerer seg i filmen: «Kanskje vi skal stoppe opp og tenke: Ja, men vi må også produsere noe. Vi kan ikke bare basere oss på turisme. Kretas arv og sjel er blitt presset ut. Vi bryr oss ikke lenger om hvem vi er. Hvis du ikke kjenner din historie, når du har glemt hvor du er fra, glemt lukten fra jorda, hvordan kan du da bevege deg framover?»

Angela Merkel, Tysklands kansler, var også i det ettertenksomme hjørnet da hun besøkte de flomskadde områdene for noen uker siden: «Vi trenger en politikk som viser mer hensyn til naturen og klimaet enn det vi har vist de siste årene. Vi er nødt til å tenke på hva som bør endres innen landbruk, skogpolitikk og oversvømmelsesbeskyttelse, for å bli bedre rustet mot ekstreme værhendelser».

«Hybris» kalte de gamle grekerne det når mennesket ble for overmodig og tok opp kampen mot gudene eller naturkreftene, som på den tiden stort sett var det samme. De også forsøkte å temme vannkreftene, men hadde samtidig innsikt nok til å forstå at det måtte foregå på naturens vilkår. Ellers måtte man være villig til å betale prisen. Som alltid er at naturen får siste ord, og orden blir gjenopprettet.

Det kan virke som vi har mistet den innsikten på veien, siden vi stadig lar oss sjokkere over vannets villskap. Sommerens flommer i Europa er ikke naturkatastrofer, men menneskeskapte katastrofer.