Kommentar

Oljenasjonen med egen miljøhovedstad

«Verdens grønneste by»-kåringer vinnes alltid av rike land i nord. Det er en trussel mot vår forståelse av klimakrisen.

Johan Sverdrup feltsenter ble åpnet i fjor – av oljenasjonen som holder seg med miljøhovedstad.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Du husker kanskje at Oslo var europeisk miljøhovedstad tilbake i 2019. Det du trolig har glemt, er begrunnelsen for utnevnelsen. Oslo kommune gjengir den på nettsiden miljohovedstaden.no som «en anerkjennelse av [at] vi gjennom flere tiår har levert på ambisiøse klima- og miljømål». Hovedstaden i oljenasjonen som et grønt fyrtårn der, altså.

Ikke til forkleinelse for alle de lokalpolitiske kreftene som har prøvd å kutte i Oslos utslipp de siste årene – men det er en absurd begrunnelse for en bisarr tildeling. Som kanskje er noe av selve grunnen til at vi er der vi er sommeren 2021, med en verden i brann eller under vann. Vi skjønner ikke klimakrisen. Eller enda verre: Vi later som om vi ikke skjønner den, mens vi kjører på videre på vei mot undergangen.

Vi skjønner ikke klimakrisen. Eller enda verre: Vi later som om vi ikke skjønner den

Det er ikke bare Oslo som har fått klimautmerkelse som en av verdens grønneste byer. Freiburg, Portland, San Francisco, København og Vancouver er også på listen over byer som virkelig har skjønt hvordan vi lever grønt og redder verden. Alle befinner seg i det globale nord. Alle er rike. Og feilplassert på listen.

Som samfunnsgeograf Ståle Holgersen skriver i et innlegg på Aftonbladet kultursider denne uka: «Den kartan är fullständigt upp och nedvänd». Og, kan vi legge til: Den er direkte skadelig for vår forståelse hvorfor vi står overfor en eksistensiell krise der jorda, vårt eneste hjem, ikke tåler mer.

Holgersen er norsk, men bor og virker i Sverige, og forklarer godt hvorfor det er så galt at Stockholm ble kåret til verdens grønneste by i 2018, året før Oslo ble hele Europas miljøhovedstad.

Holgersen tar utgangspunkt i to måter å måle utslipp på: territorielle utslipp og forbruks-utslipp. Territorielle utslipp er utslippene som måles i landet selv. Kina, som på alle vis er en klimaversting, kommer veldig dårlig ut av en slik måling. For det er jo slik at selv om en vare, for eksempel din mobiltelefon, produseres i Kina, så brukes den et annet sted. I ditt tilfelle i Norge. Da er vi inne på den andre måten å måle på, altså forbruksutslipp. Hvor forbrukes varen?

Kommentaren fortsetter under videoen

For å kunne plassere «verdens grønneste by» i det globale nord, må man se helt bort fra forbruket. Det er vanskelig å kalle Oslo en miljøhovedstad, en slags grønn motor som verden burde lære av, om vi ser på hva innbyggerne forbruker, og ikke på hva vi produserer.

Det blir som å se alle industri- og produksjonshallene i norske byer som forsvinner og blir erstattet med boliger med sjøutsikt og spennende mathaller, og la seg til å forlede til å tro at vi ikke lenger trenger produksjon i verden. Det finnes ingen industridød i global målestokk. Vi har bare flyttet industrien bort fra oss selv. Langt bort. Og vips: Ute av syne, ut av sinn.

Om vi bruker forbruket som målemetode, er det ikke Oslo som er Europas miljøhovedstad, og ikke Stockholm som er verdens grønneste by. Den tittelen må heller gå til de fattigste områdene i de fattigste byene i de fattigste landene i verden. Men Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo må etter alle solemerker vente lenge til byen blir kåret til grønnest eller best på miljø.

Det til tross for at innbyggerne i Den demokratiske republikken Kongo slapp ut 0,03 tonn CO₂ i snitt i 2019, ifølge statistikk Energi og klima har satt sammen. Vi som bor her i landet sto i snitt for 7,9 tonn hver samme år.

Tallene i avsnittet over refererer til territorielle utslipp. Det er kanskje urettferdig for oss nordmenn, fordi utslippene til produksjon av olje og gass sto for 13,9 prosent av våre utslipp. Det er jo ikke slik at all denne oljen og gassen forbrukes her til lands. På den andre siden: En god tommelfingerregel er at utviklede land importerer mer utslipp enn de eksporterer, mens det motsatte er tilfelle for utviklingsland.

Det er vanskelig å kalle Oslo en miljøhovedstad, en slags grønn motor, om vi ser på hva innbyggerne forbruker

Vi lager ikke biler eller mobiltelefoner i Norge. Men vi har en god del av dem. Dessuten: For noen år siden ba Framtiden i våre hender Asplan Viak lage et norsk forbruksbasert klimaregnskap. Utslippene fra nordmenns forbruk i 2017 var 58,2 millioner tonn CO₂. Det er mer enn utslippene i den offisielle klimastatistikken (som viser territorielle utslipp), som samme år var på 52,5 millioner tonn.

En annen god tommelfingerregel er denne: Jo rikere et land eller et menneske er, desto mer forbruker det. I globalt perspektiv blir dette tydelig når vi sammenligner Norge og Den demokratiske republikken Kongo. Mer lokalt betyr det at utslippene varierer også mellom områder i byene våre. De nye, flotte byggene som popper opp langs vannkanten må gjerne profilere seg som grønne og klimanøytrale. De huser likevel de største miljøsynderne: Pengesterke mennesker. Som Holgersen skriver: Rike kan leve miljøbevisst, men de klarer ikke bryte lenken mellom ressurser og utslipp. De kan klimakompensere sine flyreiser, men de flyr uansett mer enn fattige. De kan ha en elbil, men eier flere biler enn folk flest. Hytta kan være drevet på solcellepanel, men de rike eier uansett flest hytter.

Analysen er ikke kontroversiell. For noen år siden fant forskere ved UiO at det er et tilnærmet et-til-et-forhold mellom inntekt og utslipp i Norge. I et slikt perspektiv blir det nesten umulig å kalle Oslo for være seg fyrtårn eller versting. De rikere bydelen er en ting, de fattige noe helt annet.

Ingen norsk bydel kan uansett kalles miljøhovedstad eller et grønt forbilde. For det er jo slik at mesteparten av utslippene fra norsk olje og gass ikke kommer fra produksjonen, men fra forbrenningen. Forbrenningen av norsk olje og gass fører årlig til utslipp på cirka 500 millioner tonn CO₂. Altså rundt 10 ganger så mye som de totale nasjonale norske utslippene.

Men det vil vi ikke snakke om. For vi er jo den grønne oljenasjonen – med vår egen miljøhovedstad.