Kommentar

Bolighaisommer

Gjør boligmarkedet tilgjengelig igjen.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Magnus Forsberg

Magnus Forsberg

Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo.

Boligmarkedet er et problem. I store deler av landet generelt, og i Oslo spesielt.

Jeg var ferdig utdannet i 2012, og var heldig nok til å kunne kjøpe min første leilighet i 2013. I årene etterpå hadde boligmarkedet i Oslo en avsindig prisvekst. For fire-fem år siden hadde jeg en skjellsettende oppdagelse: I løpet av en treårsperiode hadde jeg «tjent» mer penger på å eie en toroms på Tøyen enn jeg hadde tjent på tre år som fulltidsansatt jurist.

Flott for meg, forferdelig for samfunnet. Det må mildt sagt være demotiverende for noen som sparer til sin første bolig. Det hjelper ikke å være flink til å spare hvis prisene stiger med mer enn en årslønn hvert år. For hver måned du er «flink» havner du bare lenger unna boligdrømmen.

Det er heller ikke bare ved kjøp at boligen min har fungert som en katalysator for sosial ulikhet. Hele systemet vårt er rigget for å dra opp stigen etter oss som har kommet inn på boligmarkedet. Da jeg i et par år leide ut leiligheten min var det for mer penger enn summen av felleskostnader og lån. Leietakerne mine subsidierte boligen, staten ga meg ytterligere drahjelp via rentefradrag og fradrag for vedlikeholdskostnader, og igjen satt jeg med en leilighet som stadig ble verdt mer. Ende større blir denne effekten dersom man leier ut flere enheter, eller driver utleie som næring.

På mange måter virker det som om boligproblemet har vokst seg større en politikernes tro på egen verktøykasse. De siste ti årene har det rett og slett blitt bedrevet svært lite boligpolitikk i Norge. Bortsett fra at grensen for hvor mye man kan spare i BSU har blitt økt med ujevne mellomrom, da.

BSU er et kapittel for seg selv. I lange tider har Boligsparing for ungdom vært landets suverent mest gunstige spareordning. Tanken har vært god, men ordningen er i stor grad forbeholdt ungdom som uansett har mulighet til å spare mye penger til bolig. Eller kanskje like ofte, ungdom hvis foreldre har mulighet til å spare mye for dem. Det er, for å si det forsiktig, ikke denne gruppa som trenger mest drahjelp fra staten. En lang stund kunne man til og med fortsette med den supergunstige sparingen etter å ha kjøpt bolig. Det blir det heldigvis slutt på. Nå er det på høy tid å se om pengene vi har brukt på å subsidiere dem som uansett kan spare mye heller kan benyttes på mer målrettede tiltak.

Som nyetablerer eller potensiell førstegangskjøper står man stort sett alene mot en enorm overmakt. Eiendom Norges såkalte «sykepleierindeks» viste at en singel sykepleier kun har råd til å kjøpe 2,5% av boliger i Oslo. Og det er en sykepleier med ti års ansiennitet, tallet er antageligvis enda lavere for nyutdannede. Sykepleiere er heller ikke den gruppen med lavest lønn, men heller en slags representasjon for en «vanlig» inntekt.

Selv ikke aktørene som egentlig skal være på lag med boligkjøperne er til å stole på. Det er stadig vanskeligere å få husbanklån, og organisasjoner som egentlig skal hjelpe medlemmene sine med å skaffe bolig har flyttet seg stadig lenger vekk fra det oppdraget. Obos har lenge smykket seg med slagordet «en utbygger som tenker som en innbygger», men i praksis er de en utbygger som tenker som en utleier. I stedet for å bruke medlemmenes penger på rimelige og tilgjengelige boliger har de satset på feilslåtte luksusprosjekter, hemmelige internfester og salg til utleieinvestorer med familiebånd til Obos-direktører.

Det er på høy tid at boligpolitikk kommer tilbake på agendaen.

«Det er ingen menneskerettighet å bo i Oslo», vil mange selvsagt si. Og det stemmer, for så vidt. Men det er også en ganske meningsløs ting å hevde.

For det første har prisene i hovedstadens omliggende områder, som Oppegård, Lillestrøm og Drammen, også steget dramatisk i løpet av de siste ti årene. Det er ikke lenger gitt at man kan oppfylle drømmen om stakittgjerde og hageflekk bare man er villig til å ta toget i tre kvarters tid hver vei. Dessuten har boligmarkedene i andre deler av landet ofte mange av de samme problemene.

For det andre trenger det ikke være en menneskerett å bo i Oslo for å være riktig å tilrettelegge for at flere kan bo i Oslo. Oslo trenger, som alle andre byer, tusenvis av mennesker som tilhører såkalte lavtlønnsyrker. Vi kan ikke bygge et samfunn der kun de velbemidlede kan bo i byen mens en tjenerklasse av barnehagelærer, renholdere, sykepleiere, kokker og butikkarbeidere må finne seg i å skyves stadig lenger vekk fra nærmiljøene som er avhengige av dem.

Det er på høy tid at boligpolitikk kommer tilbake på agendaen. I likhet med andre kompliserte problemstillinger finnes det ingen mirakelkur, men løsningen ligger i summen av tiltak. Husbanken og startlånsordningen kan utvides. Det kan etableres en tredje boligsektor. Små grep som å fjerne dokumentavgiften for førstegangskjøpere kan bidra til å utjevne noe av prisøkningen.

Ikke minst kan det gjøres langt mindre lukrativt å leie ut bolig. SSB-forsker Erlend Eide Bø har lagd en modell som anslår at opptil 40 prosent av prisveksten i Oslo kan tilskrives utleieinvestorer. Dersom det finnes politisk vilje til å sørge for at flest mulig kan eie sin egen bolig må denne utviklingen åpenbart snus. Det er usikkert hvem som vil sitte i regjering etter høstens valg, men uansett hvem det er bør de prioritere å føre en aktiv boligpolitikk som lar flest mulig av dem som vil eie sin egen bolig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen