Kommentar

Et stikk av ubehag

Ingen er trygge før alle er trygge, sies det. Men de som er tryggest, er de samme som får beskyttelse.

Sykepleiere fra Bærum kommune fyller sprøyter med Pfizer-vaksine mot koronavirus på vaksinesenteret på Rud i Bærum
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Eirik Mossefinn

Eirik Riis Mossefinn

Frontsjef og journalist

Endelig er jeg en av fellesskapet: vi utvalgte som har fått vaksinen. Og tross den lettelse og livsbejaende spenning som dette stikket symboliserer, markerer øyeblikket sprøytespissen trenger seg inn i armen en global urett. Mens et helt kontinent har hatt mulighet til å vaksinere en forsvinnende liten del av befolkningen, settes vaksinen i en 29 år gammel kropp som kun har hatt et møte med det norske helsevesenet av betydning: 5. mai 1992. En kropp helt uten underliggende sykdommer.

For ser man på oversikt over vaksinefordelingen er den slående lik fordelingen av andre goder. Hele bunnen av tabellen er tapetsert av land fra Afrika og Midtøsten. I Somalia har 1,48 prosent av befolkningen fått første dose, i krigsherja Jemen ligger tallet på 0,9. Over hele det afrikanske kontinentet har rett over 4 prosent av befolkningen fått vaksinen. I den andre delen av verden er bildet annerledes: Neste uke skal alle over 18 i Oslo ha fått tilbud om sin første dose. I andre vestlige land er ikke tilgangene på vaksine problemet, men at tilgangen på mennesker som ønsker vaksinen begynner å avta.

Noen er alltid tryggere enn andre, uansett hvor ille ute menneskeheten skulle være.

Fra denne skjevfordelingen vokser det fram et spørsmål om solidaritetens vesen. I den norske samtalen rundt både sykdommen og vaksinen har venstresidens paroleord vært en gjenganger. Når vi har holdt oss hjemme i små leiligheter og store villaer, når vi har kuttet ut venner som er litt utenfor vår innerste sirkel, når vi har ofret arbeidsplasser og opplevelser, har vi gjort det i solidaritet med eldre og syke. Individet har underlagt sine behov for den delen av befolkningen hvis liv har vært i fare.

Og slik også med vaksinasjonen. Symptomatisk er en reklameplakat fra FHI: En eldre mann sitter alene i en boble, mens teksten over lyder «Nå prioriteres de som trenger det mest». Underteksten er selvsagt at unge og friske skal vente i tålmodighet, i solidaritet med eldre, syke og helsepersonell.

Men vaksinasjonsfordelingen viser også mot solidaritetens begrensninger. Som spørsmål knyttet til immigrasjon og flyktninger spaltes solidariteten opp i to: en nasjonal solidaritet hvor vi hegner om våre innbyggere, og en internasjonal solidaritet som ser for seg at nasjonen tar ansvar for global ulikhet. Dette internasjonale perspektivet har alltid vært innfelt i arbeiderbevegelsens DNA, men har også fått noe av en naiv klang. Det gir en eim av 90-tall og white savior-kompleks – her kommer samaritanen som skal redde verden.

For i vår globaliserte internett-verden blir verdens geografi nærmest uvesentlig. Forestillingen om at verden er én har gått fra å være en utopisk politisk visjon til å bli en Silicon Valley-produsert virkelighet. Et virus med ekspressfart gjennom kloden har passet perfekt inn i denne virkelighetsforståelsen. Men grepene for å kjempe mot pandemien minner oss på at verden også finnes som et geografisk, virkelig sted, og at rikdom og fattigdom kan spores ved å se på verdenskartet. Vaksinefordelingen bør fungere som et stikk i siden som forteller oss hva vårt globale fellesskap er bygget på: En grunnleggende skjevfordeling av verdens ressurser, basert på århundrer av ulik makt- og rikdomsfordeling. Vestens (og nå i senere år, Kinas) hegemoni gjør at sølvskjeen fortsatt er trygt plassert i våre munner, og sprøytespissen i våre overarmer. Ikke fordi vi stiller med muskedundere og en kolonial agenda, men fordi vi har en overlegen økonomisk og politisk kapital.

Og samtidig brukes den friksjonsløse globale verden som argument for at hele verden bør vaksineres. Når alt i verden flyter fritt, er ingen er trygge før alle er trygge. Det heseblesende tempoet i spredningen av nye varianter – på tross av strenge innreiseregler og testing – viser at dette selvsagt stemmer. Samtidig skygger maksimen over det faktum at noen er alltid tryggere enn andre, uansett hvor ille ute menneskeheten skulle være. Parallellen med klimakrisen er åpenbar: Begge er trusler for menneskeheten, men deler av menneskeheten må leve med at truslene blir et spørsmål om liv og død. Også vi i Norge skal selvsagt frykte at hele det greske alfabetet vil måtte tas i bruk etter hvert som nye varianter oppstår i land med lav vaksinasjonsgrad. Og vi vil også kjenne klimaforandringene på kroppen. Samtidig vil vår allerede gunstige vilkår gi oss en gigantisk fordel i å håndtere verre utgaver av både virus og jordklodens livsvilkår.

La 16-17-åringene vente til gamle og syke over hele verden er vaksinert.

Bildet er også større enn enkeltskjebnene som lider av selve viruset i seg selv. Under pandemiens første år økte den globale ulikheten mellom fattig og rik. Land som har klart å opparbeide seg høy vaksinasjonsgrad, var i utgangspunktet selvsagt best stilt til å få i gang næringsliv og økonomi igjen. Og med en befolkning som nærmer seg immunitet, blir den gjenoppbyggingen enda lettere for landet med verdens beste oljefond. Fattige land har ikke råd til den kuren som kan hjelpe dem ut av en enda større økonomisk krise.

Om Norge også begynner å vaksinere dem under 18, samtidig som vaksinasjonsgraden i andre deler av verden er sjokkerende lav, begynner det å nærme seg et moralsk forfall. Om helsemyndighetene konkluderer med at norske barn utenfor risikogruppen bør vaksineres, skal det selvsagt skje. Men la 16-17-åringene vente til gamle og syke over hele verden er vaksinert. Vi har allerede tatt på våre egne masker. Nå gjelder det å sette masken på vårt medmenneske i nabosetet om bord på flyet, istedenfor å gjøre det på barnet vårt som sitter trygt på bakken.

Den hete poteten her er vaksinepatentene. For visst har vaksineprodusentene klart å produsere vaksiner i et rasende tempo. Og det får de også klekkelig betalt for – og eneretter til å produsere. En midlertidig opphevelse av vaksinepatentene ville kunne gjøre underverker for den globale pandemibekjempelsen. Motforestillingene er selvsagt mange, fra både politikere og vaksineprodusenter. Men for å få opp vaksinasjonsgraden i den fattige delen av verden er det åpenbart at det behøves større produksjon – særlig om det viser seg at man behøver flere enn to doser for å være sikret beskyttelse. Og til det behøves det at et av kapitalismens credo viker.

Alternativet er at vår solidaritet utvides til å gjelde også eldre, syke og helsepersonell i Somalia. At vi også prioriterer de som behøver det mest, i andre deler av verden enn vårt eget land.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen