Kommentar

Imperiet slår tilbake

Både Fotballforbundet og Obos lå under til pause, men vant sine kamper denne uka. Begge gigantene taper likevel til slutt.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Rapporten viser først og fremst at hele prosessen har handlet om Obos sitt beste».

Dette skrev Obos-styreleder Roar Engeland i pressemeldingen som ble sendt ut mandag klokka 12. Rapporten fra konsulentene i KPMG frikjenner Obos sin ledelse. Den hadde ikke gjort noe galt under det kontroversielle salget av 182 utleieboliger på Ulven i Oslo. Utrolig nok var konklusjonen klar akkurat i tide til generalforsamlinga tirsdag. Puh! Snakk om god timing.

Flaks også at Obos stolt kunne annonsere millionstøtte til 600 lag og foreninger nesten samtidig. «Idrettslag, korps og kor over hele landet får nå 20 millioner kroner i støtte etter forslag fra Obos-medlemmene». Dette budskapet prydet forsida på Obos sine nettsider før generalforsamlinga. Heller ikke dette er et tilfeldig valgt tidspunkt. Men valgt av noen. Krefter virker.

To av våre aller største folkebevegelser var samla denne uka til demokratisk kappestrid. Obos med sine 500.000 medlemmer samlet seg til generalforsamling, mens den norske fotballen, eller fotballfamilien som patriarkene i Norges fotballforbund liker å kalle den, hadde kalt inn sine klubber til ekstraordinært fotballting. På sistnevnte meny sto et potensielt nei til å delta i VM i Qatar. På den første, en revolusjon. Et medlemsopprør som har dominert nyhetsbildet denne våren. Det var solide stykker å tygge over for de to organisasjonene.

Det er noen interessante paralleller mellom disse to historiene. Mellom opprøret mot Obos sitt eierfjerne administrasjonsstyre og fotballgrasrotas kraftfulle engasjement mot et mesterskap i en ørkenstat med slavearbeid og høyst mangelfulle menneskerettigheter for både kvinner og homoseksuelle. Ledelse og administrasjonen i begge de respektive organisasjonene og deler av egen medlemsmasse har operert som motparter. Sekretariatet har i begge tilfellene spilt en aktiv rolle i medlemsdemokratiet. I Obos har de ansatte, som også er medlemmer, fått en sterk posisjon blant de delegerte etter oppfordring fra ledelsen. Og de har markert seg i en rekke medier med innlegg der de argumenterer mot medlemmers forslag. Mens fotballforbundet har brukt sitt nettverk av kretser til å påvirke. Slik lyder kritikken.

Det er mye makt i strukturene og i nettverkene til sentral ledelse. Og administrasjonene er gjerne konservative og status quo-søkende. Når fotballen møttes, var dirigenten et tidligere medlem med seks års fartstid fra styret i forbundet, et forbund som altså har fått kritikk for å ha forsøkt å påvirke klubbene om Qatar. Dirigentens avbryting av den kjente fotballjournalisten og klubbleder Frode Lias kritikk av Qatar-utvalgets leder Sven Mollekleiv, var i så måte ganske oppsiktsvekkende. Det samme var tingets nei til en gransking av nettopp administrasjonen og kretsenes rolle, i en avstemming der forbundsstyre og kretsenes egne stemmer ble avgjørende. Også måten voteringen ble gjort på til slutt, var til å stusse over. Etter forslag fra salen ble det innstilt på at man, i beste Einar Gerhardsen og «Tillitsmannen»-tradisjon, skulle sette to tydelige forslag opp mot hverandre. Satt på spissen: Ja eller nei til boikott av Qatar. Men et nytt motforslag mot dette, ble uten videre debatt tatt til følge av dirigenten og banket gjennom.

Etter måneder med stort medietrykk og endringer i lufta, ble det hele forløst ved at opprørerne i begge organisasjonene gikk på solide nederlag. Fotball-Norge sa ja til Qatar og flertallet sa nei til samtlige av Obos-opprørernes forslag. Hvorvidt administrasjonene har misbrukt sin makt og vært for aktive aktører, må det være opp til medlemsdemokratiene å avgjøre. Men våren har avslørt en hel del om maktbruk, om ikke misbruk, og om nøytraliteten til dem som er satt til å forvalte medlemmer og eieres interesser. Det er satt enorme lyskastere på to av landets aller viktigste og sterkeste medlemsorganisasjoner. Det lyset er ubehagelig for mange.

Medlemmene i Obos har opplevd en helt ny selvbevissthet, de har hatt en aha-opplevelse denne våren.

Rebellene tapte slagene. Men krigene de har kjempet er ikke tapt, de har så vidt begynt. Frøene som er sådd kan dekkes til, men de vil vokse. Medlemmene i Obos har opplevd en helt ny selvbevissthet, de har hatt en aha-opplevelse denne våren av evne og vilje til påvirkning og utøvelse av reell eiermakt. Det skal bli spennende å se neste oppgjør, våren 2022. Når Obos-medlemmene har fått ett år til på å organisere seg. Det trenger ikke da å ende med hjemmeseier for Obos’ styre og administrasjon.

Norges Fotballforbund fikk pålegg om å påvirke videre. Det var en pjuskete marsjordre. Men også fotballens demokrati har våknet, og progressive stemmer som ønsker en kursendring av fotballen som internasjonal kulturbærer, har funnet sammen. Kraften bak krav om reform av de styrende organene vil tilta. Og når det europeiske fotballforbundet UEFA denne uka nektet EM-arrangøren i München å prege stadion i Pride-flaggets farger før oppgjøret mellom Tysland og Ungarn, svarte tyske klubber, mediefolk, spillere og fans med å adoptere LHTB-folkets regnbuer og budskap om kjærlighet og toleranse. Fotballpampene har andre verdier enn egen grasrot. Det er ikke bærekraftig.

De reaksjonære og homofiendtlige statene Tyrkia, Russland, Polen og Ungarn er alle ute av EM. Sjelden har Fotball-Europa vært mer lettet over en tysk scoring enn da det kom en sein goal mot Ungarn. Til slutt vinner alltid de progressive kreftene. Imperiene slo tilbake denne våren, men vil, som i filmen, knele til slutt.

Lars West Johnsen er leder i Grüner fotball og stemte som delegat nei til VM i Qatar. Han er også medlem av Obos.