Kommentar

Berg og dalbane

Flertallet i Oslo bystyre har ikke tillit til byråd Lan Marie Berg. Alle andre må ha mistet all tillit til Rødt.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Kamera ikke slått på her, eller?». «Hører dere meg?». Det lå historie i lufta da byrådsleder Raymond Johansen tok ordet under det digitale møtet i Oslo bystyre onsdag. Han famlet før han vant.

På sitt stadig breie Oslo-mål hørte tilskuerne bare Johansen irritert undre seg over teknikken. «Helt krise», kunne man høre byrådslederen mumle. Det kan ha vært en freudian slip. For nå er det helt krise. Byrådet i Oslo går av etter at Johansen etterhvert på ryddig, tydelig og overbevisende vis ga Berg sin fulle tillit. Han pekte på at Berg hadde ledet et prosjekt som er komplekst, kritisk for byen og på overtid, og at hun ikke har brutt opplysningsplikten overfor bystyret.

Han beholdt sin allianse og sitt image som en sterk, tro og prinsippfast leder, samtidig som problemet med Berg og bystyret ble løst.

Ifølge byens øverste leder har Berg hatt god styring og kontroll på det viktigste og største infrastrukturprosjektet i byens historie og informert bystyret i henhold til sedvane og regler. Han sto ved sin kvinne, som man skal.

Med det la Johansen sin fulle tyngde inn i kampen. Det var ikke nok for å endre flertallets innstilling. Byrådet går av. Men snart er han tilbake med de samme partnerne i byråd. Det fins ikke politiske alternativer til Raymond. Den gode ledelsen han har vist for byen de siste årene, og særlig under de siste 15 månedenes koronakrise, vil snart kunne fortsette. Etter nedtur kommer opptur.

Partiet Rødt har kastet byen ut i en unødvendig, men overfladisk krise. Selv etter at Berg har bøyd nakken og sagt at hun burde og kunne ha informert bedre underveis, valgte Rødt å stå på kravet om at Berg skulle vekk. I et møte med bystyrets finansutvalg har hun innrømmet at hun kunne delt mer informasjon med bystyret på et tidligere tidspunkt. Ydmykheten kom for sent. Men grensa for ydmykhet gikk ved å innrømme feil hun og sjefen hennes mener hun ikke har gjort.

Rødt er åpenbart dypt provosert over det som må oppleves som arroganse fra Bergs side. Rødt mener hun har vist mangel på åpenhet og ikke gitt godt nok innsyn. Dette er kjempeviktige verdier å slåss for, og det er sympatisk hvor betingelsesløst de stiller seg bak disse prinsippene i den politiske prosessen.

Men det skorter på helt grunnleggende pragmatisme i det politiske håndverket. Rødt har fått stor oppmerksomhet for sine standpunkter. Berg er satt på plass i offentlighet, Rødt har fått være vaktbikkje og ikke byrådets lydige følgesvenn, og partiet har fått keiserrollen i spørsmålet om mistillit mot Berg. Det var til slutt de som pekte tommelen ned foran Rådhuset på tirsdag. Utfallet er likevel nesten absurd.

Spørretimen onsdag ble umiddelbart avlyst da det jo ikke var noen ansvarlige byråder å spørre. Nå skal byen styres av et byråd uten fullmakter til ordfører Marianne Borgen (SV) i samarbeid med bystyrets gruppeledere får samlet seg om et nytt råd. Borgen kalte det en spesiell og alvorlig situasjon for byen. Og det Rødt har insistert på nå, ville vært helt uansvarlig hvis det ikke var for at byen raskt vil finne balansen igjen.

Mistilliten har sveiset de tre byrådspartnerne Arbeiderpartiet, SV og MDG enda sterkere sammen. De grønne har etter det Dagsavisen erfarer opplevd god støtte fra Johansen underveis. Hadde Johansen sparket Berg, ville gruppa derimot potensielt blitt splittet. Samholdet har betydning også på nasjonalt nivå.

Byrådslederen har spilt høyt og vunnet. Han beholdt sin allianse og sitt image som en sterk, tro og prinsippfast leder, samtidig som problemet med Berg og bystyret ble løst. Og snart har han makta tilbake. Han og partitrioen er fortsatt det eneste styringsdyktige alternativet i Oslo.

Det blir ikke noe maktskifte. Rødt vil ikke sette inn et borgerlig byråd i hovedstaden. All viraken må derfor kunne sies å ha dreid seg om Lan Marie Berg. Som uansett ikke ville vært med videre i Oslo-politikken da hun nå søker makt på Stortinget. Berg-problemet var sånn sett uansett løst. Rødt ville ikke måtte forholde seg til Berg igjen etter dette siste bystyremøtet før sommeren. Berg var i praksis ute, men partiet valgte likevel å gå veien via å kaste et rødgrønt byråd for å få rett. Rødt − og Oslo – skal være glad for at Johansen tar ansvar, for ansvaret for helheten tok ikke gruppeleder Eivor Evenrud og Rødt.

Det Lan Marie Berg burde blitt målt på politisk i hele denne prosessen var evnen til å ta tak i et kjempeproblem for byen. I det samme bystyremøtet der Berg ble kastet, ble pengene til den helt nødvendige og høyst kritiske vannforsyninga til byens borgere bevilget. Mange tiår på overtid. Berg sikret vanntryggheten for landets hovedstad. Det blir hennes Oslo-politiske testamente.

Johansen er vinneren. Men hvilken av de to stae partene har tapt mest? Et fremadstormende Rødt som søker nasjonal makt til høsten og som skal stoles på som samarbeidspartner på Stortinget, eller den grønne generasjonsheltinnen Berg? Jeg tror ikke det er Berg.