Byråd Lan Marie Berg (MDG) får kjørt seg om dagen. Ikke bare i kommentarfeltene, men også i høring på rådhuset der opposisjonen har frittet henne ut om gigantprosjektet hun er sjef for og som skal sikre Oslo-folk drikkevann.
Overskridelsene har vært saftige, og det er all grunn til å ta et pust i bakken når milliardene begynner å tikke som hundrelapper på taksameteret til Oslo Taxi. Det var også det Bergs folk i Vann- og avløpsetaten gjorde. De skjøv på alle alle kontraktsinngåelser. Kostnadsramma ble fryst.
Det hadde vært smidig. Det hadde vært klokt, og ville tatt brodden av dagens tilspissa situasjon.
Da burde byråd Berg også ha innkalt til et møte med bystyrets finansutvalg, og informert om situasjonen. Men mot taushetsforpliktelser, for regnestykkene ville kunne ha store konsekvenser for kontrakter kommunen potensielt skulle inngå. Det hadde vært smidig. Det hadde vært klokt, og ville tatt brodden av dagens tilspissa situasjon. At hun ikke gjorde det, sier også en del om samarbeidsklimaet i rådhuset. Berg og opposisjonen er som olje og vann. Kommunikasjonen er redusert til det formelle. Men kunne bystyret ha gjort annet enn det etaten allerede hadde gjort? Prosessen var satt i bero. Realpolitisk ville ikke et lukket møte hatt betydning. Men prinsipielt viktig. Så viktig man vil at det skal være.
[ Da revidert budsjett for Oslo kommune ble lagt fram 20. mai satte mange kaffen i halsen. ]
Oslo rådhus oppleves nå som et ganske giftig sted. Som det blir når mistillitsforslagene sitter løst. Da må man sikre seg. En dialog om en kostnadssprekk i et prosjekt som må på plass av hensyn til Oslo-borgernes trygghet, var umulig. Berg satte «safety first», for både seg og prosjektet, og fikk tallene kvalitetssikret. Så gikk hun til bystyret. Opposisjonen påstår at det var for sent, en påstand det er dens privilegium å fremme. At byråd Berg ikke har overholdt informasjonsplikten til bystyret. Det er en påstand det i realiteten er umulig å forsvare seg mot.
Forklaringene på de faktiske overskridelsene trekkes ikke i særlig i tvil. Prisutviklingen i markedet etter at bystyret ga sitt ja, har gitt en milliardsmell. Nå blir det igjen opp til bystyret, med kvalitetssikret innsikt, å si ja eller nei til å utvide kostnadsramma og på ny inngå kontrakter i vannprosjektet. De kommer til å si ja, fordi Oslo trenger prosjektet og Mattilsynet krever det. Og fordi fagfolkene har sagt at det blir enda dyrere å utsette og utrede. Om ikke lenge er pengene på plass i Oslo-budsjettet. Vannet må fram. Saken kunne vært over.
Men mistilliten til byråd Berg lever i beste velgående. Fremskrittspartiet trykket send på pressemelding om at de aktet å fremme et mistillitsforslag mot Berg i det høringa var over. Motivasjonen er sikkert sammensatt. Opposisjonen på rådhuset er oppriktig provosert av Berg, men bråket har også en viktig nasjonal kontekst. Det er valgår. Ikke i Oslo, men til Stortinget. Berg er ikke bare byråd, hun er også Oslos førstekandidat for MDG til nasjonalforsamlingen. Mistillitsforslagene rammer henne og partiet derfor også nasjonalt. Oslo-bråket har storpolitisk verdi.
Det står igjen to bystyremøter før sommeren. Frp forteller meg at mistillitsforslaget skal fremmes så fort som mulig, men kanskje tar det tid å koordinere med de andre partiene. Ifølge reglene må et slikt forslag behandles på det påfølgende møtet. Fremmes ikke mistillit før det siste møtet 16. juni, så blir dette behandlet på først møte over sommeren. En uke før valget. Til stor nasjonal medieoppmerksomhet. Vil man ramme Berg optimalt, gi henne størst mulig kamp om velgerne i byen, er det oppskriften.
Mest sannsynlig bestemmer Rødt Bergs skjebne. Partiet er de Oslo-rødgrønnes støttespiller, men liker selvsagt dårlig rollen som byrådets lydige skjødehund. Derfor må det bjeffes. Og oppmerksomheten nytes. Men i det store bildet, hva vinner Rødt på å spenne bein på byrådet i Oslo?
Berg blir sittende. Til september. Da er hun uansett ikke lenger Oslo-opposisjonens hodebry.