Prisen for prisen

Norge er et lite, unnselig land i et bortgjemt hjørne av verden. Men én gang i året får vi verdens øyne rettet mot oss. Det er ikke når en skiløper tar gull i langrenn eller en annen vinteridrett, når Oljefondet øker med en ny billiard, eller når a-ha legger ut på en gjenforeningsturne. Det er når de tunge dørene inn til store sal i Henrik Ibsens gate 51 går opp, lederen av den norske nobelkomite kommer ut, og årets vinner av verdens mest prestisjefylte pris blir annonsert: Nobels fredspris.

Slik har det vært i 120 år. I testamentet etter Alfred Nobel fikk det norske Stortinget det ærefulle ansvaret for å utnevne en komité som hvert år skulle finne en fredsprisvinner. I 1905 ble Henrik Ibsens gate 51 kjøpt av et konkursbo, og siden har bygningen fungert som komitéens møtested, bibliotek, kontorer for sekretariatet som har ansvaret for det viktige arbeidet med undersøkelser av de nominerte kandidatene - og som den tradisjonsrike og kulturhistoriske scenen for kunngjøringen av fredsprisen hvert år i oktober.

Men nå står Nobelkomiteen i fare for å måtte selge huset, flytte og finne seg et annet lokale for den årlige begivenheten og for sitt arbeid. Den ærverdige bygningen er både et pengesluk og en fristende inntektskilde: For dyr å vedlikeholde, men så kostbar at det svenske Nobelstiftelsen, som eier den, vil at bygningen skal selges til kommersielle aktører. I pinsen meldte Dagens Næringsliv at Nobelkomiteens egenkapital vil være borte om to-tre år. Hvis ingen gjør noe, kan vi ende opp i en situasjon der nobelhuset blir hotell, klesbutikk eller cafe, mens man må ta heisen opp til Nobelkomiteens etasje i et kontorbygg for å få med seg kunngjøringen av årets vinner.

Nobelkomiteen har henvendt seg til Stortinget og bedt om hjelp. For å kunne drive videre med sunn økonomi, trenger de åtte millioner kronet i året, mot de 1,5 millionene de får i dag i støtte til biblioteket. Men fra Stortinget høres lite annet enn lyden av stillhet.

Det lille som er sagt offentlig, er urovekkende. Frps medlem i presidentskapet, Morten Wold, har sagt til Dagens Næringsliv at «vi har jo fredsprisen til den kinesiske dissidenten friskt i minne». Han sikter til den diplomatiske krisen som oppsto mellom Norge og Kina etter at Liu Xiaobo ble tildelt prisen i 2010. Kineserne tolket det som en norsk provokasjon, mens norske politikere har vært svært påpasselige med å understreke at det overhodet ikke finnes noen bånd mellom fredsprisen og norske myndigheter. Det er en del av forklaringen på berøringsangsten vi ser. Særlig interessant er det at Høyre og Arbeiderpartiet foreløpig verken vil uttale seg eller skjære gjennom. Når de to styringspartiene er så passive, er det vanskelig for de mindre partiene å ta et aktivt initiativ. Dette er en type sak som krever bred, tverrpolitisk konsensus.

Hvis Stortinget ønsker å understreke mangelen på koblinger mellom styresmaktene og fredsprisen, er det mye annet de kan gjøre før de konkluderer med at det klokeste er å sultefôre Nobelkomiteen. De kan for eksempel la være å utnevne folk som fortsatt sitter på Stortinget til komitemedlemmer, slik de gjorde med Thorbjørn Jagland, og slik Frp ønsket å gjøre med Carl I. Hagen for fire år siden. De kan også la være å utnevne ekspolitikere som komitemedlemmer, noe i alle fall enkelte partier ser ut til å ha forstått. Og de kan droppe hestehanden rundt disse posisjonene, slik vi så høsten 2017, da plasser i presidentskapet, medlemskap i Nobelkomiteen og jobben som riksrevisor alle var kort i en komplisert kabal som ble lagt blant annet for å bytte posisjoner mot innflytelse.

Problemet er likevel ikke bare ønsket om å ha vanntette skott mellom komiteen og Stortinget. Denne saken er et eksempel på at et møte mellom to veldig ulike kulturer skaper misforståelser. På Stortinget har enkelte opplevd Nobelkomiteen som arrogant og forlangende når den har kommet til dem og forventet at de folkevalgte bare skal fikse saken. Fra Nobel-siden oppleves Stortinget som stivbeinte og lite lydhøre for et tross alt svært beskjedent ønske, knyttet til en helt sentral funksjon i Norge. Det er også vanskelig å skjønne hvem komiteen skal henvende seg til: Presidentskapet, finanskomiteen eller de parlamentariske lederne? Skal prosessen være formell, eller mer underhånden? Stortinget vil det første, komiteen ser ut til å foretrekke det siste.

Et forslag som har vært diskutert, er å la Statsbygg kjøpe Henrik Ibsens gate 51 av svenskene, og stå for vedlikehold og drift av bygningen. Men med mindre Nobelkomiteen bare skal betale en symbolsk leie, vil den ikke ha råd til en slik løsning, heller. En annen mulighet er at Nobel-komiteen knyttes til Universitet i Oslo eller en annen akademisk institusjon som får penger over statsbudsjettet, og at offentlige midler kanaliseres via en omvei, slik det gjøres med de svenske nobelkomiteene. Men det vil ta tid å finne ut av jussen rundt en slik løsning, og om det er i strid med Nobels testamente.

Det enkleste vil tilsynelatende være at en eller annen stortingsrepresentant fremmer et privat lovforslag om at Nobelkomiteen kommer inn på statsbudsjettet og får en årlig, fast bevilgning. Men et slikt forslag vil neppe komme før Ap og Høyre har gitt signaler om at de vil støtte det.

I andre sammenhenger er norske politikere usedvanlig opptatte av å snakke om den norske kulturarven, og hvor viktig det er at vi tar vare på våre nasjonale tradisjoner. Fredsprisen, og de faste rammene rundt kunngjøringen og utdelingen av den, er en slik sentral del av norsk kultur og tradisjon. Der er i alle fall Stortinget og Nobelkomiteen enige. Selv om irritasjonen over Nobelkomiteen er overraskende sterk på Stortinget, er det derfor utenkelig at Stortinget ikke finner en løsning. Men det er ikke sikkert den blir akkurat slik Nobelkomiteen ønsker seg.tekst

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen