«La oljen ligge». Slagordet har tatt veien fra miljøbevegelsen og skolestreikene. Nå har det Internasjonale Energibyrået (IEA) heist banneret. På Norges offisielle dagen derpå-dag, 18. mai, kom beskjeden: Stopp. Med én gang. Null, nada, nix, ingen nye olje- eller gassprosjekt etter 2021. Altså i år. Altså nå.
Men forslaget om å stoppe all leting etter nye fossile ressurser med én eneste gang, er ikke et forslag om å stenge krana før St. Hans. Tvert imot. IEA mener at eksisterende brønner og funn skal tømmes – før man så stenger ned og trekker seg ut. Det er letingen etter nye ressurser som skal opphøre.
Vind, sol og kjernekraft skal overta. Hva vil alt dette ha å si for norsk politikk framover?
Vindmøllemotstandernes argumentasjon er full av påstander med både kuling og orkan i kastene
Den som trodde at Erna Solberg, Tina Bru, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eides reaksjon ville være å hasteinnkalle til en felles pressekonferanse samme dag, der Høyre og Arbeiderpartiet erklærte oljealderen for over, vet lite om prosessene i norsk politikk. Ap og Høyre har nettopp hatt landsmøter der de har vedtatt hvordan de ønsker å styre Norge de neste fire årene. Ingen av dem har vært i nærheten av det scenarioet IEA kom med i sin rapport. Men begge partiene, og særlig Arbeiderpartiet, har utviklet en offensiv omstillingspolitikk. Det er på landsmøtene i 2023 og 2025 vi for alvor vil se hvordan Høyre og Arbeiderpartiet svarer på denne utfordringen.
Det vil være en stor feil å tro at de ikke kommer til å gjøre det. For få år siden framsto det som helt utenkelig at Arbeiderpartiet skulle gi opp oljeeventyret i Lofoten, Vesterålen og Senja. I 2019 vant AUF fram og fikk gjennomslag for et nei til konsekvensutredning. I stedet ønsker Ap nå å satse på fiske, reiseliv og utvikling av fornybare ressurser. På Høyres landsmøte, som fant sted rett før IEA-rapporten kom, ble konklusjonen motsatt. Men omtrent hundre delegater stemte mot en konsekvensutredning.
[ Les Hege Ulsteins kommentar om Aps LoVeSe-vedtak i 2019 ]
Hittil har de to styringspartiene sett det som uansvarlig å legge ned olje- og gassnæringen for raskt, eller «over natta» som det heter på oljelobbysk. De har fryktet konsekvensene for økonomien, arbeidsplassene og velferden. Men det IEA nå sier rett ut, har ligget i kortene lenge: Skal vi ta Parisavtalen på alvor, er det uansvarlig å fortsette som før. Ikke bare av hensyn til klimaet. Å fortsette å satse på en næring som er på vei inn i solnedgangen vil være å spille poker med – ja, nettopp: Økonomien, arbeidsplassene og velferden.
Dette kommer til å skape nye skillelinjer i norsk politikk. Vi kan allerede skimte dem på ytterkantene. To gode eksempler er polariseringen knyttet til vindkraft, særlig på land, og Fremskrittspartiets snuoperasjon tilbake til klimafornektelse og oljepopulisme.
[ Vi skal pumpe opp mer olje, og vi skal pumpe i oss mer vin. ]
Vindmøllemotstandernes argumentasjon er full av påstander med både kuling og orkan i kastene. Men særlig energigivende er de ikke. Nylig faktasjekket Teknisk Ukeblad ni påstander om vindkraft. Gjennomgangen er lang og grundig. Den korte versjonen er at påstandene til motstanderne er gale eller overdrevne: Det er ikke riktig at vindmøller sprer enorme mengder mikroplast og farlig kjemikalier i naturen, eller at lyden fra vindturbiner gjør deg syk. Selv om det isolert sett er riktig at vindkraft dreper fugler, er dette et forsvinnende lite problem sammenlignet med hvor mange fugler som blir drept av bygninger, vinduer og katter.
På sin vei ut av virkeligheten i klimapolitikken kan nok Frp plukke med seg del proteststemmer
Når det kommer til arbeidsplasser og arealbruk, er konklusjonen at vindkraft skaper flere jobber målt mot produsert energi enn det vannkraft gjør, og at de fysiske inngrepene bare utgjør 2,5 prosent av området som settes av til vindkraftproduksjon. Faktasjekken fant heller ikke hold i påstandene om at vindkraft ikke gir noen klimaeffekt, at det gir dårlig forsyningssikkerhet eller at Norge ikke trenger mer kraft.
Det kommer ikke nødvendigvis til å gjøre inntrykk på de mest innbitte motstanderne. Debatten om klima- og miljøpolitikk er dessverre lik en del andre debatter på den måten at få, men svært taleføre og høyrøstede aktører ikke lar seg forstyrre av fakta i sin iver etter å argumentere for sitt syn.
[ Dagsavisen mener: Et dokument som hele kloden må forholde seg til. Også Norge. ]
Et annet eksempel på faktaresistens kan vi lese i Frps nye partiprogram. Setningen «FrP forholder seg til at forskning viser at menneskelig aktivitet påvirker klimaet» ble fjernet allerede i 2017. Innledningen av klimakapittelet lyder slik: «Jordens klima skifter over tid, og vi vet for lite om hva som påvirker disse endringene».
Frp etterlyser en «nyansert klimadebatt». De vil «stimulere til bredere forskning og åpen, kritisk debatt rundt årsaker til, og omfanget av, klimaendringer». Det er både pussig og interessant. Frp vil jo - heldigvis - ikke ha en «nyansert debatt» om hvorvidt jorda er flat, eller «bredere forskning og åpen kritisk debatt» om hvorvidt Erna Solberg er en øgle fra det ytre rom. Det er ingen vitenskapelig tvil om at jorda er rund og at Erna Solberg er et menneske av kjøtt og blod fra Kalfaret i Bergen. På samme måte er det full vitenskapelig enighet om at den økte temperaturen i atmosfæren skyldes menneskelig aktivitet.
På sin vei ut av virkeligheten i klimapolitikken kan nok Frp plukke med seg del proteststemmer blant vindkraftmotstandere, dieseltilhengere og som et slags oljeparti for dem som vil klamre seg til fortiden. Én nisje må de jo finne. Men det aller mest spennende, er hvem som vinner kappløpet tilbake til fremtiden av Ap og Høyre. I 2013 hadde Erna Solberg en god ledelse på Jens Stoltenberg – i alle fall retorisk. Den har hun tapt for lengst. Nå er det Jonas Gahr Støre som ligger i tet av de to.
Men han er fortsatt mange mil unna målstreken.
