Kommentar

Høye bymurer holder bygdetullingene ute

Hvor lenge holder samfunnslimet når de sosiale og geografiske forskjellene bare øker?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det ligger et litt trist dansk program på TV 2 Sumo. Plottet er likt i hver episode av «Boligknipen»: En eiendomsmegler og en designer skal hjelpe en utslått huseier med å få solgt huset, noe som skal være begynnelsen på et nytt liv. Husene er gjerne flotte og store, men har lav verdi, ofte lavere enn lånet den desperate huseieren sitter med. Likevel er det vanskelig å finne kjøpere.

Vi seere følger maling og styling av huset som skal tiltrekke kjøpere. De gangene jeg har sett programmet, har det blitt salg til slutt, men boligeieren har ikke fått en god nok pris til å betale ned hele huslånet. Det blir å gå videre i livet med et økonomisk handikap.

«Boligknipen» er et bilde på hvordan politikken har abdisert i Norden de siste tiårene. Mange av de desperate danske huseierne kjøpte på den andre siden av finanskrisen i 2009. Husets verdi ble gjerne halvert av krisen, men lånets verdi ble ikke det.

En bolig er ikke lenger et hjem i Norge. Ikke bare, i alle fall

«Boligknipen» viser bare en liten del av dansk virkelighet. Programmet filmes på små steder med navn som Kliplev, Lundforlund og Herlufmagle. I den danske periferien. Prisene øker ikke der, selv om de går til himmels i de store byene.

Det er vanskelig å ikke tenke på det danske TV-programmet under lesing av artikkelen «Bolig, ulikhet og mistillit» i den ferske utgaven av tidsskriftet Samfunn og økonomi. Her beskriver Bente Aasjord, statsviter og spesialrådgiver i Fagforbundet, en norsk virkelighet som minner om den danske dystopien som jeg bruker som søvnig underholdning.

En bolig er ikke lenger et hjem i Norge. Ikke bare, i alle fall. Vi investerer i boliger, omtrent som på børsen. Og som på børsen, er noen vinnere og andre tapere.

Dette er selvsagt kjent. Det skrives utallige spaltemeter om boligprisene i norske medier. Vi snakker mye om de galopperende prisene i Oslo, med de andre byene noen skritt bak. Det vi ikke snakker så mye om, er den voldsomme geografiske forskjellen i boligprisene. At det er i ferd med å bli nesten umulig å flytte fra bygda til byen.

Det er små forskjeller i inntekter mellom by og land i Norge. Men Statistisk sentralbyrå har regnet seg fram til at forskjellen i formue har økt kraftig de siste tiårene. Bente Aasjord siterer SSB-forsker Rolf Aaberge slik: «Svaret på spørsmålet om Norge har lav eller høy ulikhet, er avhengig av om vi ser på inntekt eller formue. Ser vi bare på formue, vil vi ikke kunne forsvare påstanden om at Norge er et likhetssamfunn. Da måtte vi tvert imot ha slått fast at den økonomiske ulikheten er veldig stor». At ulikheten i boligformue «er minst like stor som på 1950-tallet», faktisk.

Denne økonomiske ulikheten finnes i aller høyeste grad internt i byene. Men det er også en geografisk komponent her. Og alt tyder på at den bare vil vokse.

Rundt 70 prosent av den totale formuen i Norge utgjøres av våre boliger. Siden år 2000 har boligprisveksten vært sterk i byene, mens prisene har stått stille eller vokst sakte i mer rurale strøk. Utviklingen har skutt fart de siste ti årene. Da får vi følgende situasjon: Skyhøye boligpriser i byene rammer ikke bare den som bor i by og ikke kom seg inn i boligmarkedet før prisene skjøt i været. «De rammer i stor grad også samfunn og mennesker i distriktene», skriver Aasjord.

Forskjellene i boligprisene mellom by og land i Danmark var ubetydelige fra 1950-tallet og fram til tidlig på 1990-tallet. Siden har alt endret seg, og vi får problemer lik det «Boligknipen» gjør underholdning av. Det er ikke gjort tilsvarende undersøkelser av prisutviklingen her i landet, men som Aasjord argumenterer for: Den er trolig like ille.

En rapport fra Konjunkturbarometeret Nord-Norge viser at den geografiske ulikheten i boligprisene i nord øker for hvert år. I de byene Bodø og Tromsø økte snittprisen på boliger med sju prosent og nesten en halv million i årene 2017 til 2019. I 2019 passerte gjennomsnittlig boligpris fire millioner i de to byene. I de minst sentrale kommunene i landsdelen står prisene nesten stille, og snittprisen på boliger ligger i underkant av 1,3 millioner kroner.

Sagt på en annen måte: Arven er mindre verdt om den står på bygda enn i byen. Mye mindre. Såpass mye at banker ofte ikke godtar hus på bygda som sikkerhet for lån i byen.

Saken fortsetter under videoen

Mens vi som bor i eid bopel i byen og har helt vanlige jobber, kan kjøpe fritidshus på bygda med sikkerhet i våre «verdifulle», små eiendommer. Og hjelpe barna våre inn på boligmarkedet. Og i verste fall bare selge alt sammen og flytte til bygda og leve uten gjeld resten av livet.

Dette er ikke «bare» en økonomisk skjevhet som vokser seg til en stor urettferdighet. Om det får vokse, kan det true selve samfunnslimet. Den franske geografen Christophe Guilluy kaller de store byene «de nye festningene», der stadig flere ikke har råd til å bosette seg.

Her får Trygve Slagsvold Vedum og hans kvinner og menn en stor oppgave etter høstens valg

Guilluy beskriver en fransk virkelighet der det bare er noen av dem som bor i byen som teller. Den lenge voksende fattigdommen på bygda verken omtales eller anerkjennes. Store deler av landets befolkning er glemt og forlatt – når de ikke framstilles som «snevre, bitre rasister».

Han mener det er en tydelig sammenheng mellom denne usynliggjøringen av den franske bygda og høyrepopulistiske Nasjonal Fronts vekst. Aasjord viser til studier som bekrefter en korrelasjon mellom lave boligpriser og stemmer til høyrepopulistiske partier.

Vi er ikke helt der i Norge. Men det er mer kraft i konfliktaksen sentrum-periferi enn på lenge. Det er kanskje ikke helt umulig at noe av den mye omtalte avmakten i distriktene stammer fra følelsen av å ikke være invitert på boligfesten innenfor bymurene? Eller av en frykt for å ende som TV-underholdning i en norsk versjon av «Boligknipen»?

En ting er sikkert: Her får Trygve Slagsvold Vedum og hans kvinner og menn en stor oppgave etter høstens valg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen