Kommentar

Dødlinje i sand

Hvor mye dialog kan man egentlig ha om slavearbeid?

Tegning
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Magnus Forsberg

Magnus Forsberg

Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo.

Da Norges Fotballforbund samlet seg til sitt fotballting i mars, var det debatt om en mulig norsk boikott av neste års fotball-VM i Qatar. Til tross for høy temperatur og mye oppmerksomhet, ble det ikke fattet noe annet vedtak enn å utsette avgjørelsen. Det ble berammet et nytt, ekstraordinært fotballting 20. juni. Samtidig ble det nedsatt et utvalg som skulle se på mulige virkemidler Norge kan benytte for å påvirke Qatar og det internasjonale fotballforbundet FIFA. Tirsdag la dette utvalget fram sin rapport.

Utvalget har ikke klart å komme til en enstemmig konklusjon, men flertallet anbefaler at Norge ikke boikotter Qatar-VM. Dette begrunnes med at «en boikott av VM ikke er det mest effektive virkemiddelet for å styrke menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter i Qatar».

Mindretallet, som består av de to medlemmene av utvalget som representerer supportermiljøene, er uenige. Disse går inn for en boikott av VM dersom FIFA ikke omgjør tildelingen og legger mesterskapet til et annet land.

Anbefalingen er skuffende, men ikke overraskende. Det har hele tiden vært tydelig at fotballforbundet vil strekke seg langt for å unngå boikott av VM. Forbundet har på mange måter stukket hodet i sanden og nektet å forholde seg til korrupsjonsanklagene rundt tildelingen av mesterskapet og menneskerettighetssituasjonen til dem som bygger det.

At forbundet har sviktet, mener også Qatar-utvalgets leder Sven Mollekleiv. Under fremleggelsen av utvalgets rapport sa han følgende: «Utvalget er skuffet og overrasket over at FIFA og NFF viste manglende vilje til å ta tak i disse problemstillingene etter tildelingen. Det var en kollektiv svikt i fotballfamilien, der man viste manglende ansvarsfølelse overfor migrantarbeidernes situasjonen som man har et ansvar for. Man våknet takket være press fra grasrota, klubbene og supporterne. De tok ansvar da verdens fotball-ledere sviktet».

Dette må man gi ham rett i. Men det er vanskelig å ikke samtidig føle at norsk fotball gjør den samme feilen om igjen dersom de ikke tar supporternes ønske om VM-boikott til følge. Det er bare så mange ganger ledelsen kan svikte før grasrota ikke lenger kan ta ansvar.

Arbeidere på vei hjem i Labour City i Doha, Qatar. Bildet er tatt under en omvisning i forbindelse med AIPS-kongressen i 2016.

Utvalgets anbefaling betyr nemlig ikke at saken er endelig avgjort. NFF er et slags medlemsdemokrati, og spørsmålet om boikott skal som nevnt avgjøres på et ekstraordinært fotballting. Men her har fotballforbundet dessverre forsøkt å legge fingeren på vektskåla. Til tross for at vi fortsatt er i en pandemisituasjon hvor fotballklubber ikke får lov til å møtes for å spille kamper, ønsket forbundet å kreve fysisk oppmøte for å utøve demokratiske medlemsrettigheter. Fornuften vant likevel fram. I går ble det klart at møtet blir digitalt.

Det sier seg selv at et fysisk oppmøte vil være langt vanskeligere for grasrotklubbene rundt om i landet enn det vil være for ledelsen i NFF. Når vi altså vet at presset for boikott kommer fra grasrota, klubber og supportere, er dette ikke bare uansvarlig, men også på grensen til udemokratisk.

Det meste tyder på at det er NFFs syn som vil vinne fram. Norge kommer antakeligvis til å gå for dialog og påvirkning som virkemiddel, ikke boikott.

Idrettens historikk bør være et tankekors.

Da bør idrettens historikk være et tankekors. Fotball-VM i Qatar er ikke første gang et stort mesterskap avholdes i et land med tvilsomt forhold til menneskerettighetene, og det blir neppe siste gang. Man bør spørre seg hvor mye påvirkning man har klart å oppnå tidligere.

Hvor mye bedre har menneskerettssituasjonen blitt i Kina etter OL i Beijing i 2008? Har det blitt mer ytringsfrihet i Russland etter at vi deltok i Sotsji-OL i 2014? Har det blitt lettere å være homofil i Russland etter at de arrangerte fotball-VM i 2018?

Eller for den saks skyld, har det blitt stort bedre i Qatar nå som landet har så sterkt søkelys på seg? Motstandere av boikott trekker gjerne fram at Qatar har gjennomført arbeidsreformer de siste årene, men ifølge Amnesty International blir disse reformene sjelden implementert i praksis. Så sent som i februar foreslo også Shura-rådet, en slags rådgivende nasjonalforsamling i Qatar, å oppheve en del av de siste reformene som har blitt innført.

Saken fortsetter under videoen

Ikke minst bør man spørre om hvordan forholdene i Qatar er for de arbeiderne som våger å kritisere forholdene de lever under. For under en måned siden forsvant den kenyanske fremmedarbeideren Malcolm Bidali. Bidali har blogget og holdt foredrag om arbeidsforholdene for fremmedarbeidere i Qatar, fram til han ble hentet om natten av landets sikkerhetspoliti. I skrivende stund holdes han på hemmelig sted. Amnesty International, Human Rights Watch og en rekke andre menneskerettighetsorganisasjoner har i et felles opprop uttalt at de er bekymret for sikkerheten hans.

Saken er nok ubeleilig for toppene i NFF. For hvor mye dialog kan man egentlig føre med et regime som arresterer dem som våger å snakke ut om menneskerettighetsbrudd? Arrestasjonen av Bidali blir utvilsomt del av diskusjonen på det ekstraordinære fotballtinget, men boikottforkjemperne kommer likevel til å streve i motbakke. Noe så lite som én bortført aktivist vil neppe få NFF til å snu, når tidligere avsløringer om døde migrantarbeidere, korrupsjon og slaverilignende forhold ikke har vært tilstrekkelig.

Til syvende og sist er det likevel ikke pampene som bestemmer, men hele fotballfamilien. Vi får rett og slett se. Kanskje supporterne, klubbene og grasrota igjen kan redde fotballens sjel fra fotballens sjefer.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen