Kommentar

Israels krig

Israel lobber eksplosiver inn i et av verdens tettest befolkede områder der halvparten er barn. Det fins ingen unnskyldninger.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Med jevne mellomrom tar den israelske ambassaden i Oslo kontakt med oss som jobber i mediene. De er misfornøyd med dekningen. De presiserer selvsagt vår rett til å skrive hva vi vil, men de vil gjerne komme med sitt syn. Det hender også at man inviteres til selveste ambassadøren på småkaker, kaffe og en vennlig, liten leksjon om rett og galt i konflikten mellom Israel og palestinerne. Det hele kan fortone seg noe passiv-aggressivt, men med et smil. Og med skryt av den flotte norske naturen. Man kommer som kjent lenger med et smil og en pistol enn bare pistol.

Israelernes poeng er at det ikke er palestinerne som er den lille David mot den store Goliat, slik vår avis og mange andre vestlige medier gjerne framstiller det som. Nei, det er Israel som er i en svært prekær posisjon. Det handler ikke om Vestbredden eller Gaza, det handler om geopolitikk i hele Midtøsten. Det handler om Israels omliggende fiender, om Egypt, Syria og Iran. Om dødsfiender på alle kanter og en tvekamp uten ende.

Artikkelen fortsetter under videoen

Det gjør inntrykk å snakke med israelere med eksistensiell angst. Et jødisk folkeslag og en nasjon med ryggen mot veggen. Men det er langt mer frustrerende ikke å nå gjennom over småkakene med logikk, med det åpenbare: Den økonomiske, militære og teknologiske stormakten Israel, et vestlig demokrati med en historie som bør forplikte, sitter med nøkkelen til fred. Med ansvaret, vil jeg mene. Hvis de bare hadde sluttet sin ulovlige okkupasjon, sin elendige behandling av palestinere, sin daglige ekspansjon inn på palestinsk område anført av reaksjonære bosettere. Hadde det ikke vært verdt et forsøk?

Det virker ikke lenger å være rom for konstruktive tanker på israelsk side. I ti dager har atter en krig rast mellom Israel og palestinerne på Gaza. Det er sju år siden sist, da var sommerens nyhetsbilde dominert av sju ukers konflikt. 2251 drepte palestinere inne på det lille, tett befolkede området vi kaller Gaza, var den dødelige fasiten den gangen. I tillegg til titusenvis av skadde og hundretusenvis av traumatiserte barn. 800 av de drepte palestinerne var soldater fra Hamas som har styrt Gaza siden 2007. 73 israelere mistet livet. Seks av dem sivile.

Til nå har over 200 palestinere blitt drept i siste kapittel av tragedien. Mer enn 60 av dem er barn. Vanvittige historier om utslettede familier, om vettskremte barn, når igjen ut til verden. Hus etter hus i Gaza er blitt jevnet med jorda. Hamas har på sin side skutt over 3000 raketter mot Israel med intensjon om å drepe hva enn de treffer. Israel kaller det terrorisme, og sine egne angrep for selvforsvar. Lokalene til Leger uten grenser i Gaza er ødelagt. Bygningen som huset lokale og internasjonale journalister ligger i ruiner. Målrettet utradert. Mediene fikk en time på å komme seg ut.

Som å skyte mot en barnehage. Eller lobbe granater inn i en skolegård.

Det vestlige demokratiet Israel liker ikke sannheten. Særlig ikke om egne kriger og overgrep. Uten fungerende medier vil det heller ikke fortelles historier fra innsiden av marerittet i gettoen på Gaza. Internasjonale hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen, har kalt Gaza «verdens største utendørs fengsel». FN har advart om at området i praksis ubeboelig. Strøm-, vann- og sanitærforholdene er i kritisk stand. Arbeidsløsheten er enorm. Ungdom har verken jobb eller utdanning eller framtidstro. To millioner fordrevne er sperret inne på et område på størrelsen av Hamar. Det er ikke noe sted å gjemme seg på Gaza når bombene kommer.

Sannheten er belastende når man driver krig mot et av verdens tettest befolkede områder der nesten halvparten er barn under 15 år. 850.000 barn lever der. Å skyte med raketter inn blant sivile på Gaza, er som å skyte mot en barnehage. Eller lobbe granater inn i en skolegård. Angrep mot Gaza er en dødelig garanti for å ramme barn.

I høst var det 20 år siden den andre intifadaen, det andre palestinske opprøret. Hvem kan glemme bildene av den palestinske pappaen som desperat prøver å beskytte sønnen sin Muhammad al-Durrah mot de israelske kulene. Før 12-åringen ligger livløs igjen. Israel innrømmet «feilen», men frikjente seg selv i en undersøkelse noen år etter akkompagnert med anklager om fabrikasjon og at palestinere selv hadde stått bak. Bildene lever videre. Særlig hos Israels fiender. Best da å sørge for at historiene ikke blir fortalt.

Rett og galt, sant og usant? Konflikten er hinsides dette. Den er bortenfor fornuft når stridens kjerne grunnleggende er hvem som var der først. For to tusen år siden. Det er absurd. Hamas er ikke uskyldige i denne krigen. De har et stort ansvar. Å skyte mot Israels sivile er forkastelig. Men hva kan man regne med fra desperate folk? Man forventer så mye mer av Israel. Likevel fortsetter de bare med brudd på folkeretten og med et regime som omtales som apartheid. Krigsretorikken nå fra ledende politikere, er sjokkerende.

Hvem kan glemme bildene av den palestinske pappaen som desperat prøver å beskytte sønnen sin Muhammad al-Durrah mot de israelske kulene.

Israel er landet som hadde alles sympati etter andre verdenskrigs systematiske overgrep mot de europeiske jødene. Dessverre gikk det ut over palestinerne langt unna. Og som med en tenåring, lot verdenssamfunnet Israel holde på, markere seg og finne sin vei i tiårene som gikk etter krigen. Nå er Israel blitt voksen, men landet nekter å ta den rollen. Det er uendelig skuffende.

Det må stilles krav. USA har en nøkkelrolle, og president Joe Biden ber nå om våpenhvile. Den vil komme. Så vil det bli en ny krig om noen år, i en uendelig sirkel. Hvis ikke en større og farligere krig erstatter den. Gammel gjeld kan ikke lenger gjøre at vi lukker øynene for Israels framferd og kontinuerlige provokasjoner. Israel må behandles som alle andre land, og da er det åpenbart at landets politikk er uakseptabel.

Og mens vi venter på fred, vil det komme det nye invitasjoner til en villa bak slottet. Til småkaker og milde formaninger om å se det større bildet.