Det er lett å bli imponert av å lese OBOS årsmelding og informasjon til finansmarkedet. Her er det fra røttene i boligkooperasjonen bygd opp en nordisk gigant, med boligprosjekter, bankvirksomhet, næringseiendom, betydelige aksjeformuer, og datterselskaper som Block Watne og svenske Myresjöhus.
Det som skiller OBOS fra et stort børsnotert konsern, er at selskapet eies av medlemmene.
OBOS har ikke aksjonærer. Hadde OBOS vært eid av aksjonærer, ville eierne kunnet ta ut verdiene som er skapt i form av utbytte. OBOS-medlemmene kan ikke det. Som det står i en investorpresentasjon fra mars i år: OBOS betaler ikke utbytte til medlemmene. Overskuddet reinvesteres i selskapet.
Dette er en oppskrift på direktørvelde og imperiebygging, uten aksjonærdemokratiets kontroll med hvordan ressursene brukes. Kapitalen som er bygd opp er i praksis eierløs. Alt overskudd har gått til å utvide virksomheten.
Geografisk har OBOS ekspandert fra Oslo og ut i nær hele Norge, og det er bygd opp en stor virksomhet i Sverige. Også når det gjelder selskapets virkeområder, har OBOS ekspandert betydelig fra den opprinnelige kjernevirksomheten som handlet om å skaffe rimelige og gode boliger til Oslos befolkning.
Diskusjonen foran OBOS’ generalforsamling handler dypest sett om hva boligsamvirket skal være; en institusjon som drives av samfunnsmessige ideelle mål (gode boliger og byutvikling i Oslo), eller et kommersielt konsern som like gjerne kunne vært eid av et amerikansk hedgefond.
[ Kommentar: Obs! Obos brenner ]
Det er i den førstnevnte rollen OBOS og det øvrige boligsamvirket har en viktig samfunnsmessig funksjon.
Det er da OBOS kan spille en god rolle i utviklingen av Oslo og resten av hovedstadsområdet. Og det er dit OBOS må tilbake. Byen trenger et sterkt boligsamvirke, og lokal forankring er et ubetinget gode.
Det er på tide at eierne får tilbake kontrollen med selskapet og får sin del av verdiskapingen som har skjedd under direktørenes imperiebygging. Dette kan gjøres gjennom en omstrukturering som vil kunne gi Oslo et svært stort allmennyttig fond etter modell fra sparebankstiftelsene. Sparebankstiftelsene er opprettet for å gi et hjem til «eierløs» kapital – kapital som igjen gir avkastning som brukes til samfunnsnyttige formål.
Et «OBOS-fond» kan til evig tid tilføre store midler til gode og viktige formål – kanskje først og fremst i delene av byen der OBOS har størst tilstedeværelse.
Følgende modell kunne være mulig, hvis den fikk bred politisk oppslutning i Oslo og støtte fra et solid flertall blant OBOS sine medlemmer.
• OBOS snevrer inn sin rolle, både geografisk og tematisk. «Nye OBOS»' kjernevirksomhet er (sosial) boligbygging og byutvikling i Stor-Oslo.
• «Nye OBOS» selger seg ut av aktiviteter som ikke defineres som kjernevirksomhet, altså virksomhet utenom drift og bygging av boligeiendommer, nærliggende næringseiendom, og byutvikling i Stor-Oslo.
• Salg av virksomhet utenfor den nye geografiske grensen (Stor-Oslo) og utenfor kjernevirksomheten (bygging og drift av boliger og tilliggende næringseiendom), vil kunne realisere svært store verdier, flere titall milliarder kroner. Aksjeporteføljen alene var ved årsskiftet verdt over ti milliarder. Eiendommer rundt i landet representerer store verdier, likeledes virksomheten i Sverige.
• Inntektene fra salget plasseres i et allmennyttig fond – «OBOS-fondet» – etter modell fra sparebankstiftelsene. Med 20 milliarder kroner i et slikt fond, ville den årlige avkastningen være på 600 millioner kroner hvis vi bruker Oljefondet (tre prosent årlig realavkastning) som «mal».
• «OBOS-fondet» må styres demokratisk, med strenge vedtekter og tydelig formål. Avkastningen kan brukes på gode tiltak innen kultur, breddeidrett, bymiljø, inkludering, sosialt entreprenørskap – aktiviteter som kommer byens befolkning og OBOS’ medlemmer til gode, og der ikke-kommersiell innsats kan gjøre stor forskjell. En egen pott kan settes av for eksempel til bomiljøtiltak og energirenovering i borettslagene.
• Også «Nye OBOS» vil være en stor virksomhet, og generalforsamlingen bør hvert år avgjøre om deler av overskuddet skal tilføres «OBOS-fondet», slik generalforsamlingen i et aksjeselskap avgjør om det skal utbetales utbytte. På denne måten ville generalforsamlingen ha mer makt overfor administrasjonen.
For OBOS ville en slik omstrukturering bety at selskapet ville bli mindre.
Det ville være slutt på imperiebyggingen, men OBOS ville fortsatt være en stor virksomhet, styrt av medlemmene, som kunne konsentrere seg om formålet – nemlig å skaffe gode og rimelige boliger til sine medlemmer og fremme en god utvikling i Oslo by og resten av bo- og arbeidsmarkedsregionen i Stor-Oslo.
Samtidig ville verdiskapingen som har skjedd gjennom tiårs imperiebygging komme samfunnet, Oslo by, og medlemmene til gode – gjennom store årlige tildelinger fra «OBOS-fondet» til formål som gjør byen til et enda bedre sted å bo i.
Det jeg har presentert her er en overordnet skisse – et innspill til debatt. Er det noen som tar ballen?
