Kommentar

Fornyede fiendebilder

Kjell Ingolf Ropstad var neppe klar over hvilket motbakkeløp han la ut på da han i 2019 takket ja til å være KrFs leder.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Få saker skaper sterkere fiendebilder enn politisk strid om abort. Den betente saken kan igjen få betydning for hvilken regjering Norge får til høsten.

For Ropstad har ikke en serie av elendige meningsmålinger gitt mye håp om bedre tider for et parti som så lenge har vært rystet av indre strid. Et digitalt landsmøte gir ikke de beste arbeidsbetingelsene for restart.

Så kom hjelpen – ikke fra oven, men fra en av KrFs argeste motstandere. Med sitt landsmøtevedtak om abort gjorde SV en jobb for KrF som Ropstad ikke kunne forestilt seg i sine våteste drømmer. Ved avslutningen av landsmøtet kom nok en oppmuntring for KrF. TV 2s ferske meningsmåling fastslo at halvparten den norske befolkningen vil bevare dagens abortlov.

Kanskje har Erna Solberg også fått nytt håp om å kunne fortsette som statsminister. Et lite hint om abort reddet hennes regjering i 2018. To år tidligere så vi alle hvilken sprengkraft som lå i abortsaken. Mot alle odds ble Donald Trump valgt til president ved å spille behendig på amerikanernes pro-lifes følelser.

Følelsene er sterke også i Norge. Mange er blitt forundret over hvor sterkt og bredt engasjement vedtaket på SV-landsmøtet har skapt. Det kan få betydelig innvirkning på det store politiske bildet i et valgår.

I KrF er det en sterk opplevelse av at partiet «eier» abortsaken.

—  

I KrF er det en sterk opplevelse av at partiet «eier» abortsaken. Den trumfer det meste av øvrige saker. Fortsatt finnes det noen i KrF som drømmer om en rødgrønn regjering sammen med Sp og Ap. Nå virker det nesten utenkelig å få til. Kjell Ingolf Ropstad fastslo at KrF ikke har noen plan B. Blir det ikke en borgerlig regjering, går KrF i opposisjon, vel å merke hvis de har igjen noen representanter på Stortinget.

En valgkamp med abort som sentralt tema kan øke KrFs sjanser for å komme over sperregrensen, men samtidig blir det politiske handlingsrommet innsnevret. SV er med sitt vedtak blitt en enda rødere klut for KrF enn tidligere. Å støtte en regjering der SV er en del av det parlamentariske grunnlaget, er blitt vanskeligere for KrF enn noensinne.

Da striden i KrF raste på sitt verste i 2018, var frykten for SV et av de mest effektive skremmebildene. Motstanderne av Knut Arild Hareides røde retningsvalg fremhevet hvor farlig det ville være for KrF å gjøre seg avhengig av støtte fra SV. Å leve på SVs nåde var like lite lystbetont som å være avhengig av Fremskrittspartiet. Stortingsrepresentant Geir Toskedal fra Karmøy var den som målbar dette synet aller sterkest.

Politikk er et puslespill med mange små brikker som skal på plass. De to siste helgene har landsmøter i små partier gitt noen viktige avklaringer. Jonas Gahr Støres håp om å få inkludert KrF i en eventuell regjeringsdannelse er blitt enda mindre realistisk. Han må hente støtte fra partier til venstre for Ap. Det vil bety at norsk politikk generelt trekkes lengre mot venstre.

For usikre velgere kan det være et skremmebilde. De kan komme til å gå for det velprøvde og gi Erna Solberg en ny sjanse. Det betyr ikke at den sittende statsministeren får det mindre vanskelig enn Jonas Gahr Støre. Hun er ikke bare avhengig av at Venstre og KrF kommer seg over sperregrensen. I tillegg skal Solberg hanskes med en Sylvi Listhaug som ikke har regjeringsambisjoner, men som kun søker makt.

Begge statsministerkandidatene vil bli tvunget inn i et samarbeid med partier som er lite kompromissvillige. De potensielle regjeringssjefene vet ikke engang hvilke partier som vil få sin plass på Stortinget. Både på høyre- og venstresiden er det en kødannelse av partier som kjenner på smerten av å være i nærheten av sperregrensen. I tillegg til KrF kan både Venstre, MDG og Rødt ryke ut.

Det sikreste vi kan si om høstens valg, er at ett eller flere av partiene som lever på kanten av eksistensgrensen, vil få avgjørende innflytelse på norsk politikk de neste fire årene. Dette er grunnen til at norske medier fortsatt bruker store ressurser på å dekke landsmøtene til de små partiene.

Spenningen bygger seg opp. Om mindre enn 22 uker skal norske velgere gi sitt svar.