Kommentar

Kampen for den ufødte lov

KrF driver med nytale om abortloven. Det bør de ikke slippe unna med.

1. nestleder, Olaug Bollestad, partileder, Kjell Ingolf Ropstad, og 2. nestleder, Ingelin Noresjø, før landsmøtet til KrF.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

«Ropstad lover kamp for abortloven». Ja, du leste riktig. «Ropstad lover kamp for abortloven» er tittelen på NTBs hovedsak om KrF-lederen før landsmøtet denne helgen. Etter å ikke bare ha lovet kamp mot abortloven, men også utkjempet den, igjen og igjen, i over 40 år, er det nye toner fra KrF, der spinndoktorene har bestemt seg for å kle partiet i en slags semifeministiske fåreklær og framstille seg selv som abortlovens beste og mest trofaste venn og forsvarer. «KrFs kamp for abortloven» må være det nærmeste vi kommer en norsk versjon av George Orwells klassiske sitat: «Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke».

KrFs kamp mot abortloven er ikke bare en historisk kuriositet, et fjernt minne fra den gang partiet kjempet innbitt mot kvinners selvbestemmelse med bibelen i hånd, og nektet å gå inn i Willochs Høyre-regjering fordi Norge hadde fått en abortlov. Dette er en kamp de har kjempet helt fram til denne dag, sist da de krevde reservasjonsrett for fastleger for å støtte Erna Solbergs regjering i 2013, og deretter ble fristet og ledet inn i den samme regjeringen med vage løfter om at paragraf 2c i abortloven kunne bli fjernet hvis de valgte blå og ikke rød side. KrF lot seg lokke, men måtte nøye seg med en trøstepremie. I bytte mot regjeringsdeltakelsen fikk de et forbud mot fosterreduksjon. Klarer du én, klarer du to, som Ropstad sa.

Kampen er ikke over for KrF. De vedtakene som skal gjøres av landsmøtet denne helgen, viser at den forsetter. Uansett hvor mange ganger det motsatte blir skrevet og sagt: KrF fører en kamp mot - ikke for - abortloven.

KrF vil fortsatt ha bort paragraf 2c. Det betyr at kvinner som oppdager at barnet er alvorlig sykt, kanskje ikke en gang levedyktig, likevel må bære fram barnet og føde det. I tillegg ønsker KrF at Norge skal skrote dagens abortlov og vedta en helt ny. En som «ivaretar hensynet til fosterets verdi og rett til liv». Planen er klar og detaljert. En slik lov skal bli til gjennom en offentlig utredning med påfølgende lovprosess, står det i det nye partiprogrammet.

Nøyaktig hvordan KrFs ufødte lov om det ufødte liv skal se ut, sier verken partitoppene eller programmet så mye mer om. Men på Politisk kvarter på NRK torsdag morgen fikk vi en pekepinn. Da sa partileder Kjell Ingolf Ropstad at fosteret har menneskeverd fra unnfangelsen av. «Så vil det være noen åpenbare dilemmaer. Liv mot liv også videre, som det vil måtte være åpninger for». Det Ropstad da sikter til, er en abortlovgivning som tillater svangerskapsavbrudd hvis kvinnens liv og helse er i fare, og noen andre helt spesielle tilfeller. Der stopper det.

Det er heller ikke slik at dagens abortlov er et kompromiss

Ropstad sier at venstresiden «radikaliserer» abortdebatten. Hvilket ord som passer best på hans eget standpunkt, kan man jo reflektere litt over.

En del kommentatorer har ment at debatten om en utvidelse av abortgrensen denne våren er en gavepakke til KrF. Saken som kan løfte dem over sperregrensen og dermed redde regjeringen Solberg fra et valgnederlag til høsten. Det kan selvfølgelig skje. Særlig hvis KrF får slippe unna med å framstille seg som noe de overhodet ikke er. At de er «en tydelig motstemme» mot fri abort til uke 22, men at de ikke vil noe mer, slik Ropstad lot det etterlatte inntrykket være i sin landsmøtetale. Vi som jobber i pressen skylder offentligheten å snakke og skrive om dette på en ærlig og presis måte. Så får KrFs politiske motstandere vurdere om de vil ta jobben med å argumentere mot det som er KrFs faktiske og vedtatte politikk, og ikke den omskrivningen som blir servert nå.

Det er heller ikke slik, som svært mange har hevdet, at dagens abortlov er et kompromiss. Den har aldri vært det. I boken «Abortspørsmålets politiske historie», som kommer på mandag, viser professor Kari Tove Elvbakken hvordan dagens abortlov tvert imot er resultatet av en blank politisk seier, der venstresiden stod mot en samlet høyreside og slett ikke forhandlet seg fram til et minste felles multiplum eller et omforent kompromiss. Tilhengerne av en ny abortlov sto sterkt og konsekvent på at kvinnens rett til selvbestemmelse skulle være reell, fullstendig og uomstridt. Ingen nemnd før uke 12. Ingen tvungen rådgiving. Ingen obligatorisk refleksjonstid. Høyresiden ville ikke det. De ville har bremsemekanismer, nemnder og portvoktersystemer. De tapte den saken, og fikk aldri til noe kompromiss.

Det er ikke KrF ute etter denne gangen, heller, og de bør ikke få lov til å late som de er det.