Koronakommisjonens rapport, som ble lagt frem onsdag i forrige uke, er ganske nådeløs. Kort oppsummert: det gikk ganske bra, tross alt. Det var ikke takket være godt beredskapsarbeid, for her har regjeringen feilet. Det relativt gode utfallet handler i stedet om en sterk velferdsstat og om en befolkning med høy tillit, som dermed gjør som vi får beskjed om.
Koronakommisjonen er særlig bekymret for de yngste, som bærer en så stor byrde under pandemien.
Den tilliten trenger vi i framtida også. Det vil si fra dem som er barn og unge nå. Men har de egentlig grunn til å stole på at vi har ryggen deres? Lederen for koronakommisjonen, Stener Kvinnsland, brukte ordene «alvorlig svikt» i sin omtale av beredskapen i møte med pandemien. Solberg ville nok ikke brukt de ordene. Men mye tyder på at hun ikke snakket helt sant da hun gang på gang gjentok at regjeringen prioriterte barn og unge under korona. Koronakommisjonen er tvert imot særlig bekymret for de yngste, som bærer en så stor byrde under pandemien. Konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet til dem som er unge i dag.
Alle barn har selvsagt ikke hatt det grusomt. Altfor mange har likevel betalt en svært høy pris, og vi har somlet alt for mye med å gjøre noe med akkurat det. Barn som allerede hadde det dårlig hjemme har fått det enda verre når ingen andre voksne ser dem og når polet er åpent, men skolen stengt. Barnehus og barnevern rapporterer om færre bekymringsmeldinger enn vanlig, og det er neppe fordi færre blir utsatt for vold og overgrep. Det er bare færre som ser dem.
[ I Oslos gater er det nå den raskestes rett, både på vei, sykkelfelt og fortau. ]
Skoler og barnehager er en viktig ramme rundt hverdagen for mange familier. Når denne rammen forsvinner, er det ikke bare læring som svekkes, men også disse institusjonenes mulighet til å oppdage og undersøke sosiale utfordringer. For mange kom dette på toppen av økt familiestress, for eksempel trang økonomi og usikkerhet for foreldre som ble permittert, eller selv var i risikogrupper. I en undersøkelse blant 868 lærere i grunnskolen, svarte 27 prosent at de opplevde at de ikke klarte å følge opp sårbare elever godt nok i situasjonen etter 12. mars i fjor. 60 prosent svarte at de klarte det bare delvis.
En rapport fra landets fylkesmenn til Helsedirektoratet uttrykte i fjor en «generell bekymring for at barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning ikke får den oppfølgingen de har krav på». De forventer også økt frafall fra videregående skole, særlig på yrkesfag. Rektor ved Tøyen skole, Hilmar Berge Flatabø, varslet i mars 2020 at «Stengt skole rammer våre elever ekstra hardt». Hjemmeskole er åpenbart vanskeligere i store familier som bor i små leiligheter, og som ikke har et nettbrett eller bærbar PC per person. Funksjonshemmede barn mistet støtte og avlastning over natten.
Jeg har aldri trøstet så mange barn som jeg har gjort det siste året, sier Helsesista, Tale Maria Krohn Engvik. Hun vil ha mer psykisk helsehjelp, og det bør lyttes til. Engvik bør også få flere kolleger. I 2018 manglet 300 helsesykepleiere på landets skoler, og bare fire av ti elever sier de kan stikke innom helsesykepleier ved behov.
[ Noen vil av prinsipp ikke være kunde hos de største bankaktørene. ]
Men tiltak for psykisk helse er langt fra nok. For mange av problemene handler om oss, samfunnet, og alt rundt, ikke om barna og deres psykiske helse. Svært mange av problemene var der lenge før pandemien også, de har bare blitt mye, mye verre det siste året.
En viktig årsak til at barn har det dårlig, er for eksempel at foreldrene deres mangler penger. Fortsatt lever mange barn med en sosial boligpolitikk som gjør at de stadig må flytte og aldri får slå rot. Når fritidsaktivitetene etter hvert skal i gang igjen, vil mange ha sluttet. De som slutter oftest, er de som har minst penger til stadig dyrere kontingenter. Og som statsministeren ganske presist har oppsummert: mange av dem hadde ikke råd til mat og klær før krisen heller.
Regjeringens ikke-proritering av barn og unge gjennom krisen er ille. Men den kommer på toppen av at de gjennom åtte år har gjort barns problemer til et spørsmål om psykiatri, når mye egentlig handler om større samfunnsproblemer og om foreldrenes økonomi.
Når ting skjer rundt deg og det får dårlige og alvorlige konsekvenser, da holder det ikke med individuelle tiltak. Når foreldrene dine mister jobb og inntekt og drikker enda mer, da trenger du mer enn psykolog. Når du må flytte enda en gang til ny sosialbolig, da hjelper det ikke så mye med hjelpetelefon. Og når du må slutte på turn fordi kontingenten er for dyr, da er selv helsesykepleieren en fattig trøst.
Etter pandemien kommer enda flere til å være fattige. Skoler, idrettslag og kommuner vil trenge ressurser for å ta igjen det tapte. Den første dugnaden har barn og unge levert på. Den neste må handle om å sørge for at de får tilbake det de betalte. Og helst litt til.