Kommentar

Alvorlig svikt. Ikke forberedt.

Koronakommisjonens leder overleverte sine tøffe konklusjoner til statsministeren med nervøs latter, men oppsummerte nasjonens kamp enkelt og klokt: Vi har kommet vel fra det.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

18. oktober 2013 sto statsminister Erna Solberg i Stortinget. Ærede president, sa hun og skred til verket. I salen leste hun opp sine løfter til det norske folket. I hennes tiltredelseserklæring snakket hun mye om beredskap. Det var gått bare to år siden de tragiske angrepene 22. juli. «Regjeringen vil gjøre Norge bedre rustet til å møte fremtidige kriser», lovet hun. Onsdag ble hun kledd naken foran nasjonen. «Alvorlig svikt». «Ikke forberedt». I møtet med den største beredskapskrisa Norge har opplevd siden 1940.

Hun ble kledd naken foran nasjonen.

I Høyres stortingsvalgprogram for 2013 til 2017 er ordet beredskap nevnt 37 ganger. Erna Solberg gikk til valg på å bli beredskapssjefen. Bedre enn sine forgjengere i regjeringskvartalene, som underforstått hadde latt 22-juli skje. Høyre skulle bli beredskapspartiet. I 2019 utnevnte hun sågar en egen statsråd for samfunnssikkerhet. Da Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) fikk klappet på skuldra sa Solberg under pressekonferansen at hun og regjeringen hadde hatt en historisk og etterlengtet satsing på samfunnssikkerhet og beredskap. Etter Tybring-Gjedde og et utall justis- og beredskapsministere var dommen fra Koronakommisjonen likevel knusende. Hvis dommen etter andre verdenskrig var «Aldri mer 9. april», må den etter regjeringens håndtering av koronaen bli «Aldri mer 12. mars».

Regjeringen var ikke godt nok forberedt: «Myndighetene visste at en pandemi var den nasjonale krisen som var mest sannsynlig, og som ville ha de mest negative konsekvensene. Likevel var de ikke forberedt da den omfattende og alvorlige covid-19-pandemien kom», skriver kommisjonen i sin rapport som ble overlevert onsdag. Regjeringen var rett og slett for seint på banen i mars 2020. Få myndighetsaktører var involvert. Og tidspresset ble større enn nødvendig da avgjørelser skulle fattes. Hastverk er lastverk, og kommisjonen finner ingen spor etter analyser av hvilke konsekvenser pandemien ville kunne ha for samfunnet i den kritiske perioden fra smitten ble oppdaget i Kina seint i 2019. At det heller ikke var øvet godt nok eller utarbeidet scenarioer for hvordan en full pandemisk krise kunne slå ut, er oppsiktsvekkende svakt. Særlig fra en regjering som altså hadde et uttalt politisk mål om å være best på beredskap. Ja, de hadde lovet velgerne det.

Tilbake på sommeren 2019 fikk regjeringen overlevert en annen rapport. Den het «Når krisen inntreffer». Den ble mottatt med et skuldertrekk fra politisk hold og fra offentligheten for øvrig. Og sa det samme som Verdens helseorganisasjon og FN hadde mast om i en årrekke. Flere mennesker, større mobilitet og et økosystem i rask endring, er oppskrift på en bombe. Millioner av liv vil gå tapt i en global pandemi. Så langt i koronaplagen har tre millioner mennesker mistet livet. Enorme beløp ville gå tapt. Verden trengte forskning, samarbeid og varslingssystemer. Menneskeheten hadde dårlig tid. I rapporten fra det regjeringsoppnevnte utvalget i 2019 sto det tydelig at en pandemi, akkurat en slik som vi forhåpentligvis snart har overlevd, er vår aller største utfordring: «Scenarioene med høyest risiko er pandemi, legemiddelmangel og atomulykke, ettersom disse skårer høyt både på sannsynlighet og potensielle konsekvenser». Det siste året har vi opplevd både pandemi og – nå i disse dager med vaksinene – legemiddelmangel. Også kan vi bare prise oss lykkelige over at vi ikke har fått testet regjeringen og samfunnets beredskap på en atomulykke.

Vi kan bare prise oss lykkelige over at vi ikke har fått testet regjeringen og samfunnets beredskap på en atomulykke.

Allerede 24. april i fjor lanserte Erna Solberg denne undersøkelseskommisjon som skulle se på regjeringens håndtering av koronaen. Hun kom Stortinget i forkjøpet. Kanskje angrer hun seg nå, for dommen er tung fem måneder før et valg. Men det er kultur for det i dette landet. Så vi kan lære, som Solberg selv sa det. En slik total, altgjennomgripende krise som Norge nå har vært gjennom, rammer heldigvis sjeldent. Det er bare full krig som kan tenkes å ha like stor innvirkning på et helt samfunn. Det er ikke å forvente at våre ledere og myndigheter er forberedt på alle mulige scenarioer. Når man som politiker sitter og venter på atter en mann med våpen og syke hensikter, rammer katastrofen et helt annet sted. Det kan være at vi er bedre rustet for terror, men i møte med virus var de ikke gode nok. Det er også kommisjonens poeng, neste krise kan se helt annerledes ut. Læringspunktene etter koronaen er åpenbart mange. Ydmykheten bør være stor.

Men, og det er et veldig viktig men under kritikken. For det er lett å stille seg bak kommisjonen som konkluderer med at «myndighetenes håndtering av pandemien har samlet sett vært god». Tross alt, som også kommisjonsleder Stener Kvinnsland sa på folkelig vis fra podiet: «Vi har kommet vel fra det». Dødstallene er lave. Samfunnets økonomi har klart seg. Og selv om muligheten for langtidseffekter på særlig barn og unge er urovekkende, er det viktig med de rette perspektivene.

Det helt grunnleggende perspektivet er at vi i Norge som samfunn, er godt forberedt på kriser. At vi hadde helt spesielle forutsetninger for å komme vel fra det, på tross av regjeringens mangelfulle jobb. Leder Kvinnsland pekte på et helsevesen som er godt for alle, en unik samfunnsmodell med trepartssamarbeid og der tilliten er høy mellom folk og til myndighetene. Gjennom helse, utdanning, infrastruktur og x-faktorene tillit og fellesskap var vi klare. Dette er den viktigste konklusjonen.

Den beste kriseberedskapen Erna Solberg kunne gjort, hvis hun virkelig mente det hun sa den dagen i oktober 2013, ville vært å ikke bruke åtte år på å bygge ned samfunnsstrukturene som det har tatt 100 år å bygge opp.